Greetings from Croatia! Jeg har ikke beveget meg vekk fra beach club’en, og har tatt med hjemmekontoret ut i sola i dag for å minne dere på å slå på kanal FEM klokken 21.30 i kveld for å se meg bokstavelig talt drukne etter ukens shoot. Jeg elsket shooten, digget sminken, hadde en fantastisk mentor i mac-kongen Søren Hedegaard, men samarbeidet UTROLIG dårlig med Janka og Joona – som vanlig. Jeg liker ikke negative mennesker, og føler de var utrolig negative mot deltakerne foran kamera i forhold til off-cam – spesielt oss nordmenn, som om de hadde en fuckings vendetta mot oss. Haha! Jeg jobbet mye bedre med Nicky og Jonas som dere sikkert har fått med dere, og det er ikke noe annerledes i denne ukens episoder. Jeg hørte INGENTING under photoshooten. Jeg har ikke sett tirsdagsepisoden og vet ikke om det kommer med i episoden, men halve trynet mitt – også øret mitt – lå under vann, og det andre lå inntil en fuckings FOSS. Hvor enkelt er det å høre hva TRE stykker står å hvisker til deg da? Maddafakkas.

Også blir det litt drama mellom de to grupperingene som dannet seg etter surfechallengen. Noen syns det var litt urettferdig å dømme oss individuelt når fotograferingene var såpass forskjellige, og det kan jeg lett si meg enig i. Det er lettere å få et pent bilde i et lagerhus enn i en iskald sølepytt. Det får man bevist når man ser hvilke to som er i «bottom two» i kveld. En annen ting er også at de kun fikk Uffe som mentor ved siden av fotografen og hadde mye mindre å forholde seg til, mens vi andre fikk Janka OG Søren i tillegg til en hørselshemmende foss og en fotograf som ikke akkurat ble kjent for å få frem det beste i oss. Hahaha!

Heldigvis fikk jeg en liten «fan» i mac-guruen Søren Hedegaard. Han elsket meg! Se mer på FEM kl 21.30 ♥

KROATIA: SIBNENIK // SOLARIS RESORT

Deilige solsenger. Verdens beste pina colada. Deilig quesedillas. Saltvannsbasseng. Stige ned til havet. Fantastisk kundeservice og oppvartning. Bra musikk. Kul beliggenhet. Stilig design. En Vogue.

Hei fra Kroatia! Nå har vi lagt bak oss to herlige døgn på Solaris Resort i Sibenik, og vi har allerede rukket å se hele området OG vært på tolv timers dagsfylla på En Vogue Beach Club – som by the way er helt SMASHING! Kroatia leverer, og vi koser oss med sol og varme, drinker og god mat. Kroatia er kjent for både pastaretter og sjømat, og vi har allerede testet lasagnen og blåskjellene her. Selvfølgelig måtte jeg snike inn en meksikansk quesedilla til lunsj i går også, men hittil leverer Kroatia opp til hva jeg har hørt og lest. Nettet er dårlig her nede, men jeg er veldig aktiv på Snapchat og Instagram i dagene fremover, så følg meg der med brukernavnet HAUGAARD91!

Husk forresten Top Model på kanal FEM klokken 21.30 i kveld! Jeg drukner – bokstavelig talt..

Nå er det lenge siden jeg har vært personlig her inne, og grunnen til det kan kanskje gjenspeiles av overskriften.

Følelser. Vi kjenner på de hele tiden. Glede, sorg, lykke, forelskelse, frykt, sinne og hat. Noen følelser ligger på innsiden. Andre på utsiden. Nå skal jeg fortelle dere om den tiden hvor det kun var følelsene på utsiden som eksisterte. Som om innsiden gikk ned for telling. Som en sort rullegardin foran ansiktet sluttet jeg å bry meg. Og da mener jeg at jeg sluttet å bry meg om de viktige tingene, og ikke ting som utseende, kommentarer og ulike press i samfunnet. Jeg sluttet rett og slett å bry meg om menneskene rundt meg. Menneskene jeg elsket.

Selvfølgelig var jeg glad i familien min. Selvfølgelig var jeg glad i kjæresten min. Selvfølgelig var jeg glad i vennene mine. Og hundene mine! Jeg klarte bare ikke å føle det. Jeg klarte heller ikke å vise det. Jeg viste faktisk ingenting – ikke en eneste følelse. Steinansikt. I mange måneder, kanskje vi til og med bikket et år. Kjæresten min var på evig jakt etter bekreftelse, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gi han det han ønsket.

Steinansikt.

Jeg viste ikke følelser. Jeg viste ikke sorg. Jeg viste ikke sinne. Tålmodigheten var evigvarende, og folk kunne behandle meg hvordan de ville uten at jeg brydde meg, ble lei meg eller sint. Jeg innbilte meg at kjæresten min kunne vært utro uten at jeg hadde brydd meg, og det er ikke fordi jeg ikke var glad i han, men fordi følelsene mine var så utrolig langt utenfor min egen rekkevidde. Jeg hadde ikke kontakt med det lille senteret inne i hjernen, og kledde automatisk på meg et likegyldig smil og en høy latter på lik linje som at folk automatisk kler på seg sokker og undertøy.

Jeg sluttet å gi bort klemmer og kyss. Jeg sluttet å gi komplimenter. Jeg jaget bort alle – til og med kjæresten.

Jeg har googlet det. Følelsesmessig utilgjengelighet viser seg at det er en psykisk forsvarsmekanisme. En barriere for intimitet. En forsvarsmekanisme som ofte oppstår hvis man har opplevd noe vondt eller traumatisk. Og det har jeg jo – uten at jeg skal gå i detalj på en offentlig blogg. Hendelsen kan ha skjedd for lenge siden, og det kan i utgangspunktet være glemt. Men underbevisstheten glemmer aldri. Følelsesmessig utilgjengelighet kan vedvare like ofte om det kan gå over, og kjennetegnet på den psykiske tilstanden er avhengighet. Ikke nødvendigvis av narkotika eller alkohol, men avhengig av å jobbe og gjøre noe, avhengig av Internett, avhengig av en hobby. Avhengig av noe som får tankene på noe annet, og som får tiden til å gå.

Jeg har lenge vurdert å oppsøke en psykolog for problemene jeg har hatt, men hver gang jeg tok steget å plukket opp telefonen, følte jeg igjen. Jeg følte redsel. Redsel for hva psykologen vil si. Hva som er galt med meg. Og jeg ombestemte meg, og la fra meg telefonen. Det er ingen psykolog jeg trenger. Jeg trenger ikke terapi. Jeg trenger en nevrologisk undersøkelse, for alt vettet jeg har igjen i hodet overbeviser meg om at jeg må ha en gigantisk svulst på hjernen som har hemmet hele følelsesregisteret. Det var slik tankene opptrådte.

Jeg tror det har gått over nå. Jeg tror jeg er normal igjen, og jeg tror jeg har en normal kontakt med følelsene mine igjen. Jeg er i alle fall på vei dit, om ikke mindre. Selv om det i mange sammenhenger er for sent…

OK. Dette var første gang dere så rumpa mi på TV-skjermene deres. Og det er ikke siste gang, det er alt jeg kan si. I går var det tid for å vise frem selfie-ferdighetene våre på et surfebrett i et basseng utenfor elimineringslokalene. Tror dere dette er enkelt så tar dere feil. Jævlig feil. Vi så boktavelig talt INGENTING på skjermen, og klokka måtte ofte stoppes fordi det var noe feil med telefonen, eller at den filmet istedenfor å ta bilde. Uansett syns jeg det gikk relativt greit (bortsett fra at jeg fikk surfebrettet i hodet) og det er jo kult at de likte både bikinien og stupe-ut-i-vannet attituden min. HANG LOOSE liksom!

Bikinien er forresten fra Nelly.com i vinter. Fått mange forespørsler om den det siste døgnet! #StrandetHval

Resultatet. Et brett. Litt vann. Et smil OG en liten gestikulasjon med hånda. Hvorfor vant jeg ikke? Neida!

Ny dag, nye muligheter. Gymnastikkbarr. Hva faen er en gymnastikkbarr? Jeg tenkte først at det var en bukk. Du vet, en sånn man hadde på barneskolen på 90-tallet. En brun, sliten skinn «ku» med mange stablekasser. Vel, det var ingen ku. Det var en pinne. En jævlig tynn pinne. En pinne som faktisk ga meg gnagsår i rumpa, hovent halebein en uke frem i tid og en korsrygg som så vidt klarte å bære meg. Nevnte jeg hvor solbrent jeg ble på surfechallengen??? Jeg kunne ikke sitte på flere dager omtrent, og her ligger jeg – med den solbrente baken på en TREPINNE! Her stapper forresten stylistene kjolen opp i rumpa mi (nesten) så ikke det svenske filmteamet ikke skal få titte rett hjem til Saltkråkan. Endte med at jeg la meg med vindens retning, ja!

Jeg faller. Blir fanget av Jonas, min stormvind. Vi ler, og jeg hopper opp på pinnen igjen.

What?! Moi?! HAHAHA! Paulina får i oppdrag å lese jurymail med bilde av vinneren, og på papp-plakaten ligger jeg! Hvem skulle tro at fotballjenta Benedicte skulle ligge på en ballett-rekkverk å leke deilig i selveste Top Model? OG VINNE?! Selv syns jeg bildet er ganske så fantastisk, men jeg liker ikke uskarpheten i ansiktet eller det faktum at smykkene vises i svært liten grad. Men kroppskontrollen og balansen er det virkelig ingenting å si på. Det er MYE enklere for den andre gruppen å selge inn en smykkekampanje når ukens andre program ruller over skjermene i morgen, så følg med!

Episoden kan ses i reprise på FEM kl 19-21 på søndag, eller på DPLAY.NO her.

Denne uken handler det om kroppskontroll, balanse og harmoni samtidig som vi skal fotograferes til en kampanje. Vi skal blant annet teste selfiekunnskapene på et ubalansert surfebrett i et basseng, ligge på en gymnastikkbarr med fem centimeters tykkelse og teste styrken i kroppen ved å utøve ulike surfeposeringer på brettet. Dette er en av favorittukene mine i Top Model, og jeg gleder meg til å vise dere hva vi har drevet med i uken som kommer! Top Model Scandinavia går på kanal FEM hver tirsdag og torsdag kl. 21.30. Vi ses i ruta!

BLUE JEANS // BLACK JEANS // LIGHT JEANS

SEQUIN DRESS // FLANNELSHIRT // JUMPSUIT

QUILTED BOMBER // PINK BOMBER // BEST BOMBER (FINNES I FLERE FARGER)

MMXII WHITE // MMXII BLACK // FILA HOOD

I kveld er det duket for Top Model Scandinavias sjette episode, og i dag skal vi fotograferes i ekte Coachella-stil i en idyllisk skog utenfor Lisboa. Jeg elsker festivallivet, og digget inspirasjonen, tankene, sminken og stylingen bak denne shooten. Under den forrige fotograferingen fikk jeg beskjed om at det var litt lav stemning under shooten på bussen – noe jeg selvfølgelig var uenig i, men tok til meg selv om jeg visste at det var hele settingen som hemmet meg. På «girlband» shooten fikk vi som gruppe også kritikk for laber stemning selv om jge fikk beskjed at jeg gjorde det bra. I denne episoden er energinivået for høyt, og både jeg og Helena sitter igjen irriterte i ettertid, rett og slett fordi det er nærmest umulig å lese juryen og fotografen, og vite hva de vil ha.

Joona og Nicky er for det første to vidt forskjellige fotografer. Mens Nicky skryter deg opp til høy selvtillit og fantastiske bilder er Joona flinkere til å «ta deg» på tingene du gjør feil slik at du omtrent ser trist eller streng ut på bildene. Og jeg vet ikke med dere, men jeg jobber ikke bra når jeg får negative tilbakemeldinger etter hvert eneste kameraklikk uansett hva jeg gjør av endringer i kropp og ansikt. Slik følte omtrent alle jentene i Top Model det med disse fotografene, og det var et stort problem «behind the scenes» – nettopp dette at vi aldri visste hva de forventet, og at de forventet ulike ting fra jury til jury, fra gang til gang. Lina og Jonas ville som regel ha energi og latter, mens Janka på en annen side skal ha oss dødsseriøse og mer profesjonelle (ikke at vi visste hva det ville si å oppføre seg som en profesjonell modell så tidlig i konkurransen, men..) Vi har ikke vært i Portugal mer enn 12 dager på nåværende tidspunkt, og er fortsatt redde, usikre og omringet av ukjente og profesjonelle mennesker.

Jeg er derfor fryktelig redd for at juryen skal få oss til å se useriøse og uprofesjonelle ut. For vi aner jo faktisk ikke hva vi driver med i denne konkurransen ennå. Det skal også sies (til dere som trodde dette var en modellskole for amatører) at vi ikke lærer en dritt i Top Model, men den informasjonen får dere i et eget innlegg.

Det jeg er mest bekymret for i dag er mitt lille utbrudd etter forrige ukes shoot, som jeg ikke ser ut til å komme meg over. En ny transekommentar hopper ut av kjeften min, men i dag klarer jeg heldigvis å legge til ordet «dragqueen» i tillegg. Nå har dere lært meg forskjellen på transseksuell og «menn i kvinneklær» ved å kritisere meg i alle mulige kommentarfelt, så en slik strofe skal dere få slippe å høre fra meg i tiden etter Top Model. By the way, jeg visste selvfølgelig forskjellen. Jeg kjenner to som er midt i et kjønnsskifte fra kvinner til menn, så det handler ikke om uvitenhet. Problemet er å formulere seg riktig rundt alle kameraer, jury, deltakere – og alle forventningene de innerst inne har til gode sitater. Men jeg regner ikke med at alle dere overveier hvert eneste ord av hva dere sier når dere snakker med folk i hverdagen. Forskjellen på deg og meg er at jeg er på TV. Mine ord kommer på TV-skjermen og ligger på nett for alltid. Jeg er en offentlig person, så meg er det tydeligvis lov å hate – selv om jeg sier unnskyld og prøver å forklare hvor menneskelig det er å gjøre en sånn glipp. Ja, til og med to ganger. Nå har jeg lagt ut klippet selv, på MIN Youtube. Så kan dere hate så mye dere vil.

Vi ses i ruta klokken 21.30 på FEM ♥ PS: slapp av – det er ikke så ille som det ser ut. Mvh CareFaceHaugaard 👆

I helgen søkte jeg jobb i Drammen Kommunes nye redaksjon. Stillingen som lå utlyst hadde tittelen «redaksjonssjef», og fordi redaksjonen foreløpig ikke finnes var valget å søke den eneste måten å få en fot innenfor. Denne redaksjonssjefen har som ansvar å ansette flere journalister og knytte til seg frilansere og andre dyktige redaksjonsmedarbeidere, og jeg søkte fordi jeg håpet å få bli en av disse journalistene eller redaksjonsmedarbeiderne. Det som gikk meg hus forbi var at jeg hadde søkt på en stilling med offentlig søkerliste, og i dag lyder forsiden av lokalavisen som følgende:

«Reality-deltaker på søkerlisten – vil bli redaksjonssjef i kommunen». Her er et par ting du skal vite før du blir med på TV-innspilling i Norge. For det første blir all din erfaring, høyere utdanning og nøkkelkvalifikasjoner glemt i det øyeblikket du setter navnet ditt i sammenheng med et reality-program. Det betyr tydeligvis ingenting om det er Paradise Hotel eller Farmen – for alt du blir omtalt som er «reality-deltaker» uansett. Det betyr ingenting om du har en relevant bachelor med relevant fordypning, gikk ut av høgskolen med toppkarakterer eller har jobbet i redaksjon, på front-desk eller drevet selvstendig som journalist på eget nettsted. Alt som betyr noe er de ukene du var på TV. Om du gjorde en god figur eller ikke betyr heller ingenting. Om grunnen til at du ble med på programmet var å bygge nettverk innen bransjen betyr heller ingenting. I Norge skal du helst være en grå mus som lever i det stille uten å bli lagt merke til. Gud forby å forsøke å oppnå drømmene sine på andre, utradisjonelle og mer spennende måter enn å grave nesa si ned i mastergraden til en ubeskyttet tittel. Det er 2016. Alt burde vært mulig. Har vi virkelig ikke kommet lenger?

Dette bildet var inspirasjonskilden til det nye soverommet, og nå er alt handlet inn bortsett fra nattbordene og de grønne plantene. Det  en knapp uke til vi overtar den nye leiligheten, og ettersom hovedsoverommet på over 30 kvadratmeter har et eget tilknyttet bad, garderobe og plass til både sofalounge, kontorplass og skrivebord har jeg mye å sette fingrene mine i. Alt skal på plass innen jeg reiser til Kroatia den 25. september, så du kan tenke deg jeg stresser! Nytt gulv skal på plass, sengegavl skal bygges, garderobestativer må bestilles og alle mulige speil -, håndkle -, og skapløsninger til soverommets eget bad må på plass. Planen er å få hovedsoverommet klart før avreise, så får jeg heller ta kjøkken, bad, stue og de to andre soverommene etter hjemreise. Det viktigst er jo tross alt å ha en seng, en dusj og et toalett når man er i en slik flytteprosess! Planen er å ha hele leiligheten klar innen mandag 03. oktober. Tror dere det er mulig når overtakelse er neste torsdag, og jeg reiser til Kroatia fra 25. – 02.? Haha! Snakk om å være utålmodig og full av ambisjoner..