Benedicte Haugaard

Kjærlighetslivet mitt gikk aldri på skinner. Ungdomstiden var preget av underkastelse, lite selvverd og psykisk mishandling – i den grad man kan bruke disse ordene på «ungdoms oppførsel». Jeg var offer for ekstrem sjalusi som til tider endte i fysisk vold om jeg ikke oppførte meg «riktig», og har i tillegg opplevd nok utroskap til at hvem som helst andre ville gitt opp kjærligheten for lenge siden. Men var jeg deprimert? Nei. Møtte jeg veggen? Nei. Jeg har hatt mye kjærlighetssorg, men lærte fort at det var en del av livet.

Jeg hadde en blogg da også, men jeg skrev ikke om kjærlighetssorgen eller utroskapen. Jeg ga heller ikke ut en bok om hva jeg hadde opplevd, selv om jeg fikk tilbud om det i fjor. Jeg melket heller ikke den lille livserfaringen min for å få flere følgere på Instagram for så å forsøke desperat å leve av sosiale medier. Jeg skjerpet meg, og begynte å studere.

Under studiene gråt jeg meg selv i søvn stadig vekk, og jeg sov gjerne 16 timer om dagen. Jeg klarte ikke å stå opp for å komme meg til skolen. Jeg gikk ukontrollert opp i vekt til tross for utallige timer på treningssenteret, og følte meg ikke lenger som meg selv. Jeg følte meg stygg, som igjen førte til det mange i dag kategoriserer under «sosial angst». Hetetokter og ukontrollert svetting meldte sin ankomst i tide og utide, og jeg var i hormonell ubalanse. Men var jeg deprimert? Nei. Møtte jeg veggen? Nei. Jeg hadde en sykdom som kunne forklare alle symptomene. Hypothyreose heter den. Lavt stoffskifte, på godt norsk. Men før legene fant ut av det ble jeg tilbudt antidepressiva, psykolog og DPS. For det var den enkleste utveien – for legen.

Jeg takket aldri ja til de ulike tilbudene. Jeg brukte heller ikke studielånet mitt på å operere meg «finere» for å forbedre det dårlige selvbildet mitt – operasjoner som jeg senere kunne fått flere følgere på Instagram av, blitt rik av og levd av (sykt, ikke sant?). Jeg brukte heller fire år på å krangle med helsevesenet for å finne ut av hva som var galt med meg, fikk en diagnose og begynte på stoffskiftemedisin. Jeg skjerpet meg, og gikk ut av høgskolen med toppkarakterer.

I fjor opplevde jeg å bli overfalt av naboen min på åpen gate utenfor hjemmet mitt i den trygge bygda mi, og jeg fikk for første gang smake på ekte angst. Ikke den angsten man rosemaler og legger ut på Instagram sammen med et pent bilde og et dypt sitat man googlet seg frem til, men den typen som foregår på baderomsgulvet i tårer og anfall når man er livredd for livet og det å gå ut av døren. Nå vet jeg hva angst er. Men selv om jeg i et halvt år ikke turte å gå ut av huset når det var mørkt, lot vær å bruke jacuzzien på verandaen når jeg var alene, innstallerte flombelysning rundt huset og unngikk å gå tur med hundene til butikken, har jeg ikke angst i dag.

Fordi jeg skjerpet meg. Til tross for kjærlighetssorg, urettferdig behandling og sykdom så har jeg alltid stått med rak rygg, høy latter og et stort smil – og det har vært ekte. Fordi jeg alltid har klart å skjerpe meg.

Jeg har nemlig forstått at livet består av mer enn bare gode dager, og det er dessverre like normalt å føle på dårlige følelser som det er å føle på de gode. Vi må slutte å jakte på diagnoser – for sannheten er at legene står klare for å gi deg diagnoser du ikke har og medisiner du ikke trenger. Vi må også slutte å tro at man må ha en psykisk lidelse for å være kreativ, kunstnerisk eller interessant, for i dagens internettsamfunn kan det se ut som det er de med psykiske lidelser som gjør det best. Overskrifter som «møtte veggen – slipper ny singel» eller «møtte veggen – debuterer som forfatter» blir brukt som PR-strategi, og snart er du ikke lenger velkommen inn i en magasinreportasje eller på TV-skjermen om du ikke har «møtt veggen» eller «vært utbrent».

Det finnes selvfølgelig reelle psykiske lidelser, og folk har forskjellige forutsetninger for hvordan man takler motgang, men la oss bli flinkere til å skille klinten fra hveten, og PR fra sykdom.

Du har ikke bipolar lidelse selv om humøret svinger. Du er ikke deprimert selv om du har blitt dumpet av typen eller misliker vinterhalvåret. Du har ikke sosial angst fordi du føler du trenger et glass vin før du skal mingle med fremmede. Du møtte ikke veggen bare fordi du følte du ikke presterte bra nok på videregående. Du er dessverre bare helt normal – akkurat som meg. Skjerp deg.

Endelig er våren her for alvor, og jeg kan kle meg i korte KJOLER! Dere som har vært gravide vet hvordan det føles å kunne gå fra bukser til kjoler, og den følelsen er det lite som slår når alle klærne strammer og gjør en kvalm. Nå er garderoben oppdatert med fire nye kjoler som jeg gleder meg til å bruke utover våren, og forhåpentligvis passer fjorårets mer baggy maxikjoler når jeg er sprekkeferdig til sommeren. Hvis ikke, så satser vi på pent vær og bikini – sant? Denne helgen har vi brukt til å få orden på huset! En real vårrengjøring, rett og slett. Verandaen har blitt møblert, jacuzzien er fylt opp, renset og skrudd på, og grillen er klar for en grillpølse eller ti. I dag meldte behovet seg for spareribs, så jeg burde egentlig vært på farten for å handle inn tilbehør!

Vi har også vært på båtmessen i Lillestrøm i helgen, og sikler veldig på en Stingray 250 CR som vi har muligheten til å kjøpe. Båtplass rett nedenfor huset har vi fått også (var på visning i går!) så nå må vi rett og slett gå i tenkeboksen! Mammaperm denne sommeren, pappaperm neste sommer – en styrmann bak roret på en lekker cabincruiser hadde ikke vært feil, eller hva? Båten vi har sett på har stor kabin, og plass til åtte personer. Det hadde vært en drøm ettersom vi allerede bor rett ved sjøen!

Hvor sykt er det ikke at den lille jenta i magen min skal flytte inn hit? Selvfølgelig ikke med en gang ettersom jeg heier på både samsoving i babynest og bedside-crib, men jeg er SÅ forelsket i rommet hennes og mannen som har stått på å lagt gulv og malt hele rommet fra topp til tå! Jeg hadde fargepaletten klar fra dag én, og visste at jeg ville ha det grått og hvitt med et hint av rosa i interiøret. Slik sikrer man seg fra at barnet vokser fra rommet når det blir eldre! Veggfargen er forresten grå selv om den ser litt brun ut i dette lyset. Den har jeg dessverre ingen fargekode på ettersom den var på veggene når vi flyttet inn. Gulvet er fra Bauhaus, og vegger og tak er malt i sperregrunn for furupanel i klassisk hvit!

Sengen er forresten fra Jollyroom (og er en bedsidecrib). Moseskurven er opprinnelig fra Kremmerhuset, men ute av produksjon. Jeg kjøpte den ny på Finn! Både teppe og gardiner er fra Rusta, mens sengehimmel og uro er fra Ellos. Helseteppe og sengetøyet er fra Kid Interiør. Vi har også fått på plass amme-sjeselong, babygym og et ekstra stellebord/kommode her, men det kan jeg vise frem neste gang. Denne helgen skal garderoben hennes bygges. Hun får god plass, for å si det mildt! Det eneste jeg tenker på nå er faren for at de har tatt feil av kjønnet på ultralyd. HAHA, det hadde tatt seg ut!

Hva syns dere?

I helgen var vi skikkelige huslige, og fikk gjort utrolig mye på kort tid! Barnerommet nærmer seg ferdig oppusset, og mens samboeren svingte malepenselen stod jeg på kjøkkenet som det koneemnet jeg er! Etter fire timers hardt arbeid (yes, vi har ikke kjøkkenmaskin, så alt måtte eltes for hånd!) stod to solsikkebrød og 36 fylte horn klart på kjøkkenbenken. Oppskriften på gode horn er enkelt å google seg frem til, men disse solsikkebrødene tenkte jeg å dele oppskrift på! Jeg fant en oppskrift på nettet som jeg modifiserte litt. Legg til maldonsalt, valnøtter og sesamfrø på ingredienslisten under, og du er good to go!

Rør ut gjæren i helmelken (sørg for å få med deg alt som ligger på bunn!) og hell oppi melet og frø (og valnøtter om du ønsker!) sammen med yoghurt i en eltebolle. Elt godt i enten femten minutter i maskin eller 20 minutter for hånd, før du parkerer bakebollen med lokk, kjøkkenhåndkle eller plastfolie over seg, i romtemperatur i to timer. Slå opp deigen og form til et brød, og legg over i brødform som er smurt med rapsolje eller smør. La det etterheve i 30-60 minutter. Dryss over maldonsalt og sesamfrø om du ønsker, og sett inn i en ovn du har forvarmet til 250 grader. Reduser til 210 grader og stek i 40 minutter!

Dokumentaren «Leaving Neverland» har tatt helt fullstendig av på verdensbasis, og jeg kan på mange måter forstå hvorfor. Michael Jackson var ikke bare en popstjerne, men et fenomen, og alt han har gjort og sagt vil for evig stå skrevet i historiebøkene. Det innebærer også de mange anklagene og rettsakene han gikk igjennom før han døde i 2009.

Jeg elsker dokumentarer og true-crime, og syns det er den beste måten å tilbringe tid foran TVen på, men for at det skal være en dokumentar og ikke en amatørmessig videoblogg føler jeg et behov for å se flere sider av saken. Allerede her feiler «Leaving Neverland» da de kun belyser en side, og det er siden til to voksne menn som anklager en død og forsvarsløs mann for noe han allerede har blitt frikjent for.

Det Michael Jackson gjorde eller ikke gjorde på 90 og 2000-tallet burde ikke ha noe å si for dagens samfunn. Ja, dokumentaren kunne ha ført til debatt og lærdom, men det er dessverre ikke det som skjer i dette tilfellet. At NRK boikotter musikken hans hjelper ikke barna som eventuelt ble utsatt for overgrep. Å hate Michael Jackson lærer ikke barn og foreldre om grensesetting og ansvar. At norske influencere fjerner MJ-tatoveringen sin bidrar ikke til økt kunnskap og åpenhet rundt temaet. Så hva er det vi egentlig driver med her?

Har vi ikke nok av tragiske og ferske hendelser i vårt eget land og lokalsamfunn til at vi heller kan ta tak her og lære om hva som skjer her, enn at vi er nødt til å henvise til hendelser som kanskje foregikk i Neverland i USA for 10-20 år siden? Det eneste denne dokumentaren klarer å bidra med er økt trakassering av en uskyldig familie som allerede har fått gjennomgå nok – for uansett hva Michael Jackson har gjort, så er det ikke familien hans som bør straffes.

Kan vi ikke heller fokusere på de mange legene, sykepleierne, lærerne, politikerne og prestene barna våre faktisk møter ute i samfunnet – som støtt og stadig blir fersket og dømt for seksuelle overgrep mot barn? Hadde organisasjonen Barnas Trygghet fått like mye oppmerksomhet som denne dokumentaren så hadde vi kanskje klart å ta knekken på hele miljøet, men den gang ei. Vi sitter fast i gamledager.

Noen blir sikkert sjokkerte over at dette er min mening om saken etter å ha opplevd et overgrepsforsøk i fjor, men nå er det også slik at man faktisk er uskyldig til det motsatte er bevist – det gjelder også i min egen sak. Mer om denne saken i morgendagens episode av Skamløspodden!

Jeg vil starte med å si at jeg forstår JÆVLIG GODT hvorfor dere har valgt å stenge all form for innkommende, offentlige meldinger på tidslinjen på facebooksiden deres. Der kan det vel ikke være stort mye annet enn klaging? Dere må være nordens mest ubrukelige firma, og her er hvorfor. Jeg regner heller ikke med jeg er den eneste misfornøyde PostNord-kunden her i landet. Hva med deg? Har du hatt noen dårlige erfaringer med dette firmaet? Let me know!

💔 Pakkene kommer aldri frem i tide. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har bestilt antrekk til en spesiell anledning – gjerne 4-5 uker på forhånd fordi jeg vet dere er trege. Flere ganger har pakken dukket opp ETTER festen. Og hva sa den ubrukelige fjortisen dere har ansatt på kundeservice sist jeg bestilte julebord- og nyttårskjole? «Jeg anbefaler deg å bestille de på nytt, for jeg aner ikke hvor de er». Kjoler for 3000 kroner var borte, og jeg fikk beskjed om å punge ut 3000 kroner til.

💔 Og hvis de mot all formodning skulle dukke opp i det hele tatt, så dukker de ikke opp der du bor. I desember bestilte jeg levering gjennom dere fire ganger. Første gang dukket den overraskende opp i Svelvik kommune der jeg faktisk bor. Andre gang havnet den på Prix i nabokommunen Sande. Det tar meg 20 minutter med bil dit. Tredje gangen dukket den opp på en ny Rema 1000 på Bragernes torg i Drammen kommune. Det tar meg 30 minutter med bil dit. Fjerde gang dukket den opp på Kiwi Stenseth i Nedre Eiker kommune. Det tar meg 40 minutter å kjøre dit. Og unnskyldningen deres? Post i butikk var full, så de bare kjørte pakkene til neste ledige stopp. Hva er det for en kundeservice?!

💔 Når jeg ikke trodde dere kunne overraske meg mer negativt, så rant begeret virkelig over. Jeg er gravid i sjette måned og har bekkenløsning. For at jeg skal kunne gjøre hus og hjem klart til en baby er jeg nødt til å handle via nett – rett og slett fordi det gjør vondt å gå på flisene som befinner seg rundt på kjøpesentrene. Dessverre benytter en stor andel nettbutikker deres leveringstjeneste, og ikke forstår jeg hvorfor. I dag skulle jeg sende samboeren min på vår lokale post i butikk. Han hadde hentemeldingen og alt av informasjon han trengte for å hente pakken, men manglet en fullmakt. Og det er helt ok. Men vet dere hva?! Det koster 19 kroner for fullmakt – og den gjelder kun den ENE pakken! 19 kroner ekstra per pakke?! Og jeg som mottar pakker omtrent annenhver dag – skal jeg liksom betale utallige hundrelapper ekstra i måneden for å få pakkene utlevert?!

Jeg sa jo at jeg ikke orket denne ukentlige oppdateringen ettersom det ikke skjer SÅÅ mye fra uke til uke, men nå gikk denne spalten virkelig i glemmeboka! Jeg har vel ikke skrevet noe her på en måned, så nå er det kanskje på tide?!

Pluss: Magen har virkelig poppet, så jeg ser ikke feit ut lenger!

Minus: Jeg har begynt å slite skikkelig med både hodepine og bekkenet mitt. Jeg går på gravidyoga og tøyer ut, og har testet alt fra trygge medisiner til eteriske oljer. Finner ikke legene en løsning snart så går jeg på veggen! Hvis jeg klarer å gå i det hele tatt. Det verker i korsryggen, stikker i rumpeballene og føles ut som vaginaen min skal fysisk falle av!

Graviditetssymptomer: Behovet for å bli fort ferdig med barnerom og alt av klær og utstyr har virkelig meldt sin ankomst. Dette kalles visst redebygging, og jeg lever i en verden hvor alt må skje I DAG.

Babyens utvikling: Babyen er 30 cm lang og veier mellom 700 og 900 gram. Alt er ferdig utviklet, og dersom hun skulle bli født nå finnes det relativt gode sjanser for at hun overlever. Hun kan åpne og lukke øynene, og hører alt som skjer på utsiden av magen. Nå er også dannelsen av tenner i gang for fullt! Barnet begynner også å øve på å puste på egenhånd, og kan reagere på utvendig berøring.

Kropp & forandringer: Magen er stor og spiss, og topper og t-skjorter begynner å bli for korte over navelen. Noe hevelser i beina har jeg fått, men ingenting plager meg foreløpig – annet enn bekkensmerter og hodepine!

Hevelser? Litt rundt knær og ankler.

Strekkmerker: Ingen hittil, men ifølge gravidappen «Preglife» står det at det er nå de som regel kommer – hvis de i det hele tatt kommer. Mamma fikk ingen, så det er lov å håpe. Smører meg religiøst med bio-oil og sheabutter, men ifølge ekspertene har det ingen påvirkning. Men ingen skal si at jeg ikke har prøvd!

Vektøkning: Gikk litt ned i egenvekt, så totalt bare 2,3 kilo opp! Og det skulle bare mangle ettersom fosteret veier nærmere en kilo alene, i tillegg til morkake og fostervann.

Ukens craving: JORDBÆR!

Innkjøp: Vi har kjøpt inn ALT bortsett fra vogn, bilsete, stellematte og vippestol. Mangler selvfølgelig en del til stell av både meg og babyen etter fødsel, men føler vi er på god vei!

Bevegelser: Hver dag, hele tiden! Hun er en aktiv liten jente, men med relativt lav puls på 120-130 bpm. Ifølge legen betyr det at hun er frisk og rolig, og at hun trives – hvilket er en perfekt kombinasjon!

Navn: Står helt fast på navn. Hvordan kan det være SÅ vanskelig?!

Neste kontroll: Var på min første jordmortime på mandag. Mer om det kommer!

Termin: 3. juli ifølge sykehuset, 26. juni ifølge Ultralydklinikken 🙂

Tid er noe merkelige greier. 2018 gikk på mange måter umenneskelig sakte, men når jeg tenker tilbake på overtakelsen av huset og at det faktisk har gått et helt år siden vi fikk nøklene i hånda, føles det likevel ut som om tiden har gått utrolig fort. Så ser jeg på alt vi har gjort i huset på dette ene året, og tenker at vi må ha hatt god tid på oss for å ha fått til alt dette. Tid altså. Er det ikke rart at noe kan forandre seg mye fra person til person, og fra hvilken vinkel man ser på det?

Over ser dere stuen da vi tok over, og slik den ser ut nå. Stue og kjøkken er de eneste rommene i huset vi ikke har pusset opp, men likevel ser man store forandringer kun på grunn av interiør. Badet har fått ny steamdusj og boblebadekar, og toalettet har blitt nytt fra topp til tå. I kjelleren har de gule veggene blitt hvite. Kjellerstua har også gått fra gult til hvitt og sort. Her er vi riktignok ikke helt ferdige ettersom vi fortsatt tenker på hva det skal brukes til. Jeg slår et slag for kjellerstue med vegg til vegg-teppe og peis, og krysser fingrene for at samboeren sier seg enig etterhvert! Kjellerboden begynner i tillegg å ta form som et riktig så lekkert vaskerom! I andre etasje er kontoret pusset opp fra furu til sort/hvitt. I gangen har jeg pusset ned det originale tregulvet og malt det hvitt.

Denne uken står barnerommet for tur. Jeg har allerede handlet inn alt av innredning, men det er samboeren som skal ta seg av gulvlegging og takmaling. Rommet skal forbli grått, men med hvitt tak, lysegrått eikegulv og rosa interiørdetaljer blir det likevel feminint og fresh for den lille prinsessa som ligger å magen å lader. Likevel klarte jeg ikke å begynne innredningen, til tross for at alt må tas vekk denne uken.. Se så koselig det blir!

Om en halvtime kommer lokalavisa på besøk for å lage en sak om meg, huset, graviditeten, TV-opptredener og gudene vet hva. Spennende blir det hvertfall! I mellomtiden får jeg sette over kaffen og svinge meg med moppen 😉

For fire måneder siden switchet jeg over til et økologisk kosthold – det vil si så økologisk som mulig, og på hjemmebane. Jeg har fortsatt ikke kommet dit hvor jeg er helt slavisk i matveien når jeg er hos andre eller ute å spiser, men hjemme forsøker jeg å handle så økologisk som mulig. Grunnen til det er hormonforstyrrelsen kroppen min har slitt med de siste åtte årene. Stoffskiftet har ikke fungert optimalt, og skjoldbruskkjertelen min reagerer på hva min mat har fått i seg før den havnet på bordet mitt. Eksempelvis hva høna har spist før jeg spiser egget. Det er ingen hemmelighet at dyr som masseproduseres for slakt fôres opp på billig og kunstig mat, og det er nettopp dette jeg prøver å unngå: alle hormonene, soyaen og antibiotikaen som ligger i dette fôret.

Dette var ingenting jeg brydde meg om for et halvt år siden, og det var faren min som fikk meg på tanken. Han tvang meg rett og slett inn i det økologiske kostholdet ved å betale mellomlegget, for det er ingen tvil om at økologisk mat er dyrere enn alt det andre som tilbys i butikkhyllene. Et mellomlegg jeg selvfølgelig kunne taklet helt fint selv, men som jeg ser på som en god motivasjon.

Jeg har som sagt ikke kommet dit hvor jeg følger regimet slavisk, men der det finnes økologiske alternativer, velger jeg nettopp det. Jeg kjøper økologiske egg, økologiske grønnsaker og så mye økologisk kjøtt som mulig. Stangekylling, Happy-pig, vill-laks fra fiskedisken og linefanget torsk fra fiskebilen. Jeg er hverken vegeterianer eller veganer, og kommer nok heller aldri til å bli det, men jeg vil gjøre min del for kroppen, dyrene og miljøet likevel. Sakte, men sikkert takker jeg farvel til kunstige tilsetningsstoffer og ingredisenser som påvirker kropp og dyr negativt, og en dag håper jeg at jeg kan være 100% økologisk.

I mangel på et bedre ord, velger jeg å bruke ordet «drømmehelg» om de tre siste dagene. En drømmehelg som startet med å sjekke inn i en lekker suite på Comfort Grand Central, før lanseringsfesten til Anne Brith og boken «Kvinner som hater kvinner». Her møtte jeg venner og bloggkolleger jeg ikke har sett på lenge, og det er alltid koselig å hilse på nye ansikter. Det ble servert tapas og vin (alkoholfri eplemost i mitt tilfelle) og fantastiske taler som rørte denne gravide dama til tårer.

Jeg begynte på boken istad, og er ganske sikker på at jeg sluker del hel iløpet av dagen i dag. Kanskje fordi jeg er i bransjen, men også fordi Anne Brith er en så vannvittig flott, støttende og omsorgsfull dame. Jeg har rett og slett blitt skikkelig glad i dette vesenet det siste halve året, og jeg fatter ikke hvordan hun får tid til å være så varm og hjelpsom ovenfor alle rundt seg. Hun er et forbilde for meg som mor, businesskvinne og blogger, og heldigvis kommer jeg til å se mer av denne dama fremover!

Det ble også bestemt av Isabelle Eriksen, Martine Halvorsen og Martine Lunde at datteren vår skal hete Martine Isabell. Vi ble enige om at hun får det navnet dersom vi fortsatt står like bom stille om ett år, haha!

Men nå fortsetter søndagen i solveggen på verandaen med en kaffekopp og godboka. Det er så fantastisk fint vær, og det kan jeg ikke la vær å utnytte! Senere i kveld blir det film og takeaway med samboeren min, som også var med på alt denne helgen. Jeg blir mer og mer forelsket i den mannen. Mon tro det er hormonene som løper løpsk om dagen, eller om det er det faktum at han bare har vist seg fra en helt ny side nå som jeg er gravid. Takknemlig er jeg iallefall! God helg videre ♥