IMG_6480

Da jeg var barn, lekte vi med barbiedukker til vi var tretten. Vi slo hverandre i Pogs og byttet pokemonkort til vi hadde flest glins i vennegjengen. Vi spilte fotball i gata til vi var femten og begynte ikke med sminke før slutten av ungdomskolen. Teddybjørner var kult helt til man begynte på ungdomskolen og mobbingen var så uskyldig at det ikke kan kalles mobbing engang. Man ble mobbet om man kom tidlig i puberteten, og hadde man pupper og kjønnshår i en alder av elleve, da var man et mobbeoffer. Ting var altså ikke så farlig. Vi drev ikke med blogging i en alder av ti og vi fikk ikke smarttelefoner før vi gikk på videregående. Min første telefon fikk jeg av pappa da han og moren min flyttet fra hverandre. Gjennom en ultragammel Bocsh telefon med ti centimeter lang antenne kunne vi holde kontakt selv om mamma og pappa «ikke var glade i hverandre lenger».

Internett fikk vi ikke før jeg var tretten, og webcam kunne jeg bare se langt etter. Da jeg var tolv, var det windows 95 og uskyldige spill på 123spill som gjaldt. Vi hadde ikke kamera på telefonen og et speilreflekskamera kostet mer enn en månedslønn. Instagram og Snapchat skjønte vi ingenting av før vi var 21 år – da vi var tenåringer var det Biip og Nettby.

I dag får ungene alt de peker på. De får utdelt iphones på åtte-årsdagen og de blogger som om de skulle vært i tyveårene. De recorder seg selv på video og deler de barnlige drømmene sine med mennekser fra hele verden. Og dette uten å ane hvem som egentlig ser på. Her viser de andre tiåringer hvordan man legger et godt forsøk av smokey eye make-up og filmer hva de har kjøpt sist de var i London. Da jeg var ung, fantes det ikke laptop på skolen. Vi hadde fire stasjonære datamaskiner med tjukkasskjermer som alle de 300 elevene måtte dele på. I dag har dere Imac i stua, macer på skolen og en egen Macbook på sengekanten som dere bruker til bloggingen.

Dere gråter om dere ikke får Ipad til jul – for det fikk nabojenta. Dere sutrer når dere ikke får acneskjerf til bursdagen, for det har Ulrikke Lund kjøpt seg. Dere idoliserer bloggere og gjør de til superstjerner på barneskolen, men glemmer at de er helt vanlige mennesker. Dere prøver så hardt å være voksne at det gjør vondt i mammahjertet til de som ikke engang har barn.

Den dagen jeg blir gravid, flytter vi til bygda eller på toppen av et fjell på Hardangervidda. Greit, det er ikke fullt så ille, men med barn som dere i verden, tørr jeg omtrent ikke å bo på et sted med mobildekning og internett i fare for at den fremtidige datteren min blir en ti år gammel «moteblogger» med smokey-eye tutorials på Youtube. Jeg vet ikke om det er vår skyld som bloggere, eller om barna har blitt dummere, (kanskje det er foreldrene som lar det skje?) men dere skremmer meg.

Oppfordring til foreldrene: ikke la tiåringene deres lese blogger. Vi har faktisk utrolig dårlig påvirkningseffekt på uslipte diamanter som deres døtre, selv om vi selv klarer å oppføre oss på nett. Om dere ikke kutter internettkabelen i dag, vær sikker på at du får en drittunge i huset i morgen.