Kjære Norge. Mandag denne uken mistet vi tre av våre egne i en tragisk busskapring. Blant dem var den blide bussjåføren Arne og den nitten år gamle Margaret – jenta som hadde hele livet foran seg. Og naboen vår fra Sverige. Kjære Norge. I går mistet vi tre av våre egne fordi vi er snille, ydmyke og gjestfrie. Når noen begår en ulovlig handling i vårt land velger vi å sette de i luksusfengsler eller institusjoner som er bedre enn mange sykehus og eldrehjem. Vi tar bedre vare på de som dreper våre besteforeldre, enn vi ville gjort dersom besteforeldrene våre fortsatt var her. I norske fengsler får de lønn, god mat, utdanning, treningsmuligheter og muligheten til å opparbeide seg en god pensjon til de kommer ut. Vi gjør dette og kaller det straff, istedenfor å sende de hjem til sitt eget hjemland hvor de antageligvis ville blitt fengslet, torturert eller drept. Vi gir disse menneskene muligheter og en fremtid, selv om de har frarøvet andre deres muligheter og deres fremtid.

Og fordi Norge mangler utleveringsavtaler med mange av landene utenfor EU, blir denne mannen mest sannsynlig satt i norske fengsler eller på en psykisk intsitusjon (direktelink til VG). Joda, for i Norge så får du sponset en psykisk behandling til en verdi av x antall millioner, selv når du ikke er norsk statsborger. Vel, nå er det faktisk snakk om at mannen var psykisk utilregnelig da han begikk handlingen. Min mening er at gjerningsmannen ikke så noen annen utvei enn å begå et alvorlig lovbrudd for å bli værende i Norge. For de gale har det godt her hos oss, så det er greit å være gal. Verre er det for utlendingene som sitter igjen med et dårlig rykte. Vi har for eksempel denne dama (link til blogg) som nå skammer seg over å være utlending. Skal det være slik?

310671-7-1357934859758

Per dags dato er jeg redd for å kjøre tog. Jeg er redd for hva den store bagasjen til mannen bak meg kan inneholde, og jeg hopper gjerne av på Nationaltheateret istedenfor Oslo S – fordi jeg ikke vil ta noen sjanser. «Tenk om han sprenger toget under Stortinget?» Hvor galskap er det ikke å tenke slik? En gang tok jeg et senere tog hjem fra Oslo, rett og slett fordi jeg hadde en «dårlig følelse». Jeg er redd i mitt eget land. Livredd, faktisk. Vi snakker «flytte-til-vidda-redd». Jeg krever å være trygg, og det bør alle andre også. Jeg krever å kunne sette meg på toget, bussen og trikken uten å være redd for å bli knivstukket, skutt eller bombet i lufta av en utlending som ikke vil hjem. Og mest av alt krever jeg at alle blir straffet likt, og etter sitt hjemlands lover. Da har det ikke en dritt å si om du dreper noen i Norge, i Irak eller Sudan.

Når det er sagt så er det flere ting som irriterer meg med nikkedukkene på Stortinget. Mens vi i verste fall krever fårikål og kjøttkaker på 17. mai i utlandet, krever mange muslimer å få gå på egen skole, ha eget gudehus, egne gravplasser og få bære sitt eget flagg på vår nasjonaldag. Nå har det til og med kommet ut at mange islamekstremister krever korset fjernet fra utrykningskjøretøyene og flaggene våre. Hvorfor? Fordi de ikke er kristne, så de blir fornærmet og provosert. Verden mangler respekt for Norge. Hvorfor? Fordi vi ikke lenger vet hva nulltoleranse er. Det kan virke for verden som om vi godtar alt. Gjør vi virkelig det?

Ja til lukkede asylmottak. Ja til first-strike-regel, slik at de som begår lovbrudd i Norge blir kastet ut. Ja til en strengere innvandringspolitikk, en mer oppegående regjering, og mer oppfølging for menneskene som allerede har kommet hit. Ja til å ta bedre vare på de innvandrerne som faktisk løfter en hånd for landet vårt. Nei til underkastelse, åpne landegrenser og diagnosen «psykisk utilregnelig» for de uten norsk statsborgerskap. Takk for meg.