Som blogger er det nesten forventet at man skal poste glade, lystige og inspirerende tekster hver dag. Man skal ta bilder i hvitt lys, bakgrunnen skal være hvit, og motivet skal gjerne være rosa – eller deg selv. Alt skal være rosenrødt. Du skal trene hver dag, sminke deg med sponsede produkter, og ta outfitbilder av nyinnkjøpte klær. Håret skal være sponset, vippene skal være falske og neglene skal dekkes med gele og glitter. Du skal være fornøyd, og vise det. Og er du misfornøyd med noe, så handler det alltid om utseendet ditt og kroppspresset som finnes i dagens samfunn (hvilket du selv nekter for at du bidrar til å forverre). Det er forventet at du poster tre daglige innlegg, selv om du egentlig bare har inspirasjon til å skrive ett. De to andre blir som regel et lettkledd bilde, et bilde av chihuahuaen din, eller de såkalte «inspirasjonsbildene» som jeg heller ville kalt tom-for-inspirasjon-bildene. Du skal spise på cafè med en venninne eller homofil venn – helst hver dag. Og gjerne på Joe & The Juice. Selv om du har brukt opp alle pengene dine. Du blir sett på som en utømmelig kilde og skal alltid være full av energi. Og når folk ser deg ute i virkeligheten er det om å gjøre å smile så falsk som mulig, i fare for at «leserne» tror du er en overlegen bitch. Og det er ikke engang det skumle ved å være ute i verden som blogger. Hva med alle de som står opp, tar bilder av seg selv, redigerer de til det ugjenkjennelige før de poster det. Hva med de? Blir de i det hele tatt gjenkjent på gaten? Dette er presset de «større» bloggerne har over skuldrene sine i dag. Og jeg kan ikke fatte hvorfor de gidder, for de legger opp til det selv. De eneste menneskene de legger press på ved å oppføre seg slik, er dem selv. Hvor slitsomt er det å leve et forventet liv fra du står opp og til du legger deg? Det lurer jeg på.

310671-10-1351905656054

Nå har jeg vært snill. Så over til den delen dere kommer til å hate meg for: hvorfor kan ikke folk bare legge fra seg forventningene, senke skuldrene, spise hva de vil og leve? Livet handler ikke om å ha mest likes og followers i sosiale medier, mest lesere på bloggen (som mest sannsynlig ikke eksisterer om tre år) mest sponsede produkter og mest glam. Og selv om det gjør det for noen mennesker – hvorfor må de prakke det på alle andre? Det er litt som religion. Du kan tro hva du vil, bare gi faen i å prakke det på meg. I det siste har jeg fått øynene opp for komediebloggere og sinnabloggere, rett og slett fordi de gir litt faen – og likevel er populære. Det er min største bloggdrøm, dersom jeg måtte velge blant alle idiotdrømmene i blogghavet. Å bli kjent for å være laidback og ærlig istedenfor å fremstille meg selv som noe jeg absolutt ikke er. Hvor deilig er det ikke å lese om folk som er mer negative enn deg selv, enn å hele tiden måtte se opp til de redigerte livene til rosabloggerne? Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg føler meg myyye bedre etter å ha lest slike blogger enn det jeg gjør når jeg leser rosablogger. Jeg er så lei av redigeringsprogrammer, brushtool-apper, fotballfrues magebildediskusjoner og #tagforlikes. Jeg er faktisk så lei at jeg vurderte å slette både Instagram, blogg og Facebook, bare for å slippe å se de PR-kåte trynene til folk. Alle de jeg har «likt» på Facebook som jeg overhode ikke finner interessante. Alle jeg følger på Instagram for å være hyggelig, og alle «facebookvenninnene mine» som blotter både pupper og ræv for å få muligheten til å vise seg fra sin dummeste side i «VI MENN-PIKEN» og «BRUN OG BLID»-konkurranser. Jeg vet det er 2013 og alt skal være så teknologisk, sosialt og fresht, men går det seriøst ikke an å ta seg en proteinshake på trening i 2013 uten å måtte skryte av det på Instagram? #fitness #workout #proteins #muscles #fuckthisshit. Nå er det nok. Jeg skal legge det fra meg, jeg også. Jeg tror det er sunt å gi litt mer faen.

Vi lever ikke. Vi er som fotojapser på sightseeingtur til Bergen. Vi tar bilder, deler bildene og husker ikke en dritt av selve turen.