Kids today
Merkevesker, iphone, snapchat, insta-likes, glitter-uggs og parajumper. Det jeg beskriver her er et helt vanlig barn i 2015. På lik alder som meg da jeg lekte med biler i sanden på lekeplassen, samlet på figurene i kinderegget og kjøpte barbie-cabriolet for bursdagspengene mine. Mens jeg løp rundt i rosa ryggsekk med glitter på løper barna i dag rundt med tomme lommebøker fra Marc Jacobs. Jeg hadde rosa sykkel med pom-poms på rattet, de har kanskje ikke lært å sykle engang. Jeg svømte ivrig, og deltok på alle gymtimene. I dag er kroppsfokuset så stort at de fleste ditcher gymtimen på et eller annet nivå, og kanskje de ikke lærer seg å svømme før de er på fylla i Ayia Napa som sekstenåringer. Mens jeg var opptatt av å vinne pugs og pokemonkort mobber de hverandre fordi de ikke har nok likes på bildene sine. «Norges deiligste 20003» modell er en reell facebookside, mens jeg fikk Biip da jeg fylte 15.
Folk trodde vi var fucked. Vi kidsa som vokste opp på nittitallet. Hva skulle vi liksom bli? Vi greide oss. Akkurat. Jeg innbiller meg kanskje at vi er den siste generasjonen som hadde en barndom det var verdt å tenke tilbake på. En barndom med Disney, Fox Kids, barbieslott og action-man. Ikke Hannah Montana, Keeping up with the Kardashians og «Bloggerne». Det største dramaet i åttende klasse var at noen tegnet på pulten din og du fikk skylden. Nå er det Louis Vuitton vesker, sexpress, drikking og snapping. Og Gud veit at du får et slag i trynet om du «faceraper» noen, eller lagrer porno i nettleserloggen deres. Jeg er så glad jeg ikke er tretten år i dag. Jeg syns det var hardt nok å komme til rektor for den jævla skrivebordstaggingen..
Så hva kan vi gjøre med det? Jeg mener vi har et alvorlig problem å ta tak i – og vi må begynne nå. Alle forbilder – bloggere, skuespillere, voksne, ungdom, lærere, foreldre, media – må skjerpe seg. Det er faktisk ikke kult å bruke pels. Det er heller ikke kult å betale 10 000 kroner for en logo. Glitteruggs er fortsatt glitterstøggs, og til slutt er det ikke insta-kommentarene dine som spiller noen rolle. Ingen av disse tingene gir deg fri passasje inn i voksenverden. Ingen av disse tingene sikrer deg venner, et stabilt forhold eller en god jobb på lang sikt. Det eneste du opplever er premierefesten på Luksusfellen i en alder av 18, for hvem har vel lært deg om økonomi og ansvar?
Og til dere foreldre som skylder på presset fra annen ungdom når ungen din på åtte dukker opp på skolen i fjortisuniformen sin: er dere klar over hva dere gjør mot dere selv? For ikke å snakke om barna? Barna blir bortskjemte drittunger som fåtallet liker, og selv sitter du igjen med en inkasso fra barneavdelingen på Zalando. Det er kult å skille seg ut. Det er kult å være stolt av seg selv. Det er kult å handle på Fretex, og det er kult å tenke miljø. DA er du voksen da. Hvorfor kan vi ikke bare lære barna dette isteden?
La oss vise at vi er sterkere enn presset, og at vi ikke lar oss påvirke. Det er det viktigste jeg lærte som barn.
RÅTT innlegg! Du skriver så sykt bra.
Takk babe!
Utrolig bra skrevet. Jeg har selv ei stedatter på 14, og lurer av og til på om jeg er skikkelig avdanka og gammeldags når jeg bare har bikket forsiktig over 30, når jeg tidvis synes både det hun kler seg i og hva hun priorierer som viktig i livet henviser til endel usunne verdier i livet. Må vi bare innse at dette er dagens samfunn eller er det lov å stå imot. Og min sønn på snart 2… Hvordan vil det bli om 10 år når han trer inn i ungdommens rekker? Jeg gruer meg litt kjenner jeg…
Huff, jeg føler med deg. Jeg trodde JEG var et mareritt for mine foreldre, men i forhold til dagens standarder var jo jeg tidenes gullunge. Du får holde meg oppdatert på hvordan det går! *ler
Kjempefint innlegg. Jeg er så enig med deg! Blir helt skremt av å lese om sånne ting, og jeg merker at jeg blir stresset bare av tanken på å få egne barn når det her tydeligvis er normalt. Hva i alle dager skjedde? 😛
Helt enig! Vet ikke om de burde vokse opp her engang ass.. Bo i et annet land de første årene er kanskje ikke så dumt likevel :p
Helt enig! Da jeg var liten lekte vi i skogen med fantasi-sabeltanntigeren vår, haha 🙂 vi latet som om vi hadde et matprogram på tv, og syklene våre var hester. Noen av de beste minnene mine fra barndommen oppsto av ren og skjær fantasi. Det handlet ikke om ting i det hele tatt. Hva skjedde?
SÅ sant! HVA skjedde! Huff.. husker jeg lekte hotell, restaurant og mor, far og unge helt til jeg var tretten.. HAHAHA
Dette innlegget synes jeg ble litt rotete av flere grunner.
1. Du snakker om «barn» i dag, men nevner etter dette ingen alder. Du snakker om sexpress, ungdomskolen og 16-åringer på Aya Napa, mens du samtidig nevner en hel del materielle goder du selv hadde som barn, uten å skille mellom deres ungdom, og din barndom. Jeg leser at du er 23 år, hvilket vil si at du ikke hadde rukket å bli ungdom før nittitallet var over, og siden du snakker om å «vokse opp på nittitallet» vil jeg da anbefale deg å skrive om to like forhold når du sammenliker.
2. Husk at teknologi etter en stund på markedet blir tilgjengelig for flere, også etterhvert yngre. Som du nevner så du på Disney Channel, kanskje du hadde en og annen spillkonsoll og lignende. Bare fordi mobilen ikke ble allemannseie da vi var små, betyr ikke nødvendigvis at de som har mobiler i dag er bortskjemte.
Utenom dette er jeg enig med deg, jeg er så absolutt i mot presset om å alltid ha det nyeste av alt, og at det nærmest virker som om «normalen» har blitt å kjøpe en jakke/veske som ligger laaangt over en akseptabel prisklasse for mange.
Men jeg husker også tilbake til da jeg vokste opp, det var alltid noe man «skulle» ha, som det føltes som om «alle andre» hadde. Dette er overhodet ikke noe nytt fenomen, selv om det kan føles sånn. Da vi var små skulle vi ha Bula-bukser, Wesc-genser, Bjørn Borg-bokser og mye annet, som også kostet mye penger per plagg. Ikke like mye som en Louis Vuitton-veske, men ta også i betraktning at det er èn veske. Man «kom ikke unna» med kun èn bukse, genser, eller bokser.
Etter å ha jobbet en stund i barnehage virker det ikke som om barn i dag vokser opp så fryktelig annerledes enn det vi gjorde, de leker ute, bruker fantasien sin, og trenger ikke mye duppeditter eller materielle goder for å ha det moro. Jeg har troa på dem, jeg! 🙂
Godt å høre at du har troen på de som barnehageassistent – ingenting er viktigere enn det, og ingen er mer rundt barn enn du er. Jeg hadde PS1, men denne spilte jeg på et par timer i uken. Jeg satt ikke å gamet, snappet, facebooket eller sms’et mer enn jeg var ute å var sosial. Jeg «hang» med vennene mine utendørs til jeg begynte på journalistikkstudiet, rett og slett fordi jeg var mer vant til det enn å sitte foran en skjerm. Jeg er bare redd barn og ungdom leker med andre fordi de må (f.eks i barnehage, barneskole friminutt osv) og ikke fordi de vil.
Alle (!!!) barna jeg kjenner vil heller spille Frozen-spillet på Ipaden enn å være med ut å ake eller stå på ski, og det er trist. Tantebarnet mitt på fem år har dresscode i barnehagen, og onsdager er «rosa dag» mens fredager er «kjole-dag». Følger du ikke disse reglene jentene har bygget opp blir du frosset ut. Jeg spiste sand i barnehagen, og det største presset var å ikke ha hestepølse på brødskiva. Og der mener jeg; hva skjedde?
Jeg snakker om BARN i innlegget. Og hva som skjer med disse når de vokser opp og blir større barn, og ungdom. Du kan jo lese hva de andre har skrevet over deg her, så ser du jo hvordan de fleste mener vi ligger an.. Dessverre er det slik det oppfattes, men igjen: utrolig bra at du som barnehageassistent fortsatt har trua!
Huff, jeg har heldigvis ikke hørt de skrekkhistoriene, men det høres jo fælt ut. Jeg husker selv jeg gråt før barnehagen fordi mamma ikke lot meg gå meg kjole (drittunge!), men så inngikk vi et kompromiss hvor jeg fikk gå i rosa bukse. Men dette var bare fordi jeg selv ville det, ikke fordi noen andre presset meg til det.
Og som sagt, jeg er enig med deg i mye altså, spesielt det med teknologi. Jeg fikk spørsmålet i barnehagen en gang om jeg hadde iPhone. Jeg svarte at nei, men jeg har en mobil, som er eldre enn det du er (en sånn finfin Nokia som jeg ladet en gang annenhver uke) og svaret jeg fikk var «HÆ?! Storebroren min på 8 år har iPhone!»
Jeg tror det største problemet er at mange voksne og ungdom har begynt med en sånn «unne seg»-kultur, hvor de tillater seg selv å kjøpe dyre ting, fordi de har jobbet for det. Ikke noe problem det, så lenge de passer på å nevne for barna sine at dette ikke er ting som bare datt ned i fanget på dem. Å lære verdien av ting er viktig.
Beklager for to nå novellelange kommentarer, jeg synes bare sånne her ting er morsomme å snakke om! 🙂
Ja, ikke sant. Sånn sett ser jeg jo poenget ditt. Jeg er bare dritredd for farten på denne utviklingen, for overgangen fra jeg var tretten til de som er det nå (10 år) er helt SYK. Trodde ikke det var mulig å forandre en hel nasjon på så kort tid, og er veldig redd for hvordan ting ser ut om enda ti år. Jeg lker kommentarer, spesielt de lange som jeg må tenke litt på før jeg svarer. Så fortsett med det, og ha en fin kveld videre :):)