Jeg truet kjæresten min med å skrive et innlegg som dette om han ikke dukket opp med roser, middag og smykker på valentinsdagen, og her kommer det. Vi har vært sammen i fem år, og på de fem årene har vi ikke feiret en eneste valentine, årsdag eller halvtårsdag. Med andre ord er jeg en lite kravstor kjæreste. Jeg skal til og med gå så langt å innrømme at jeg har glemt alle jubileumsdagene selv, så det er ikke bare han som failer. Gutta kaller meg drømmedame, jentene kaller meg en idiot som i det hele tatt godtar slik oppførsel. Haha! Jeg er hu som takker for en kebab på sofaen, og jeg klager ikke om frokosten på senga uteblir. Jeg gratulerer meg selv på valentinsdagen ved å tegne mine egne roser på Snapchat, og jeg arrangerer singelfest for vennene mine istedenfor å bombadere facebookfeeden deres med kjærlighetserklæringer til min utkårede.

Jeg ELSKER blomster, og det finnes ingenting som er koseligere enn en liten hverdagspåminnelse i form av en rosebukett til 39 kroner fra Rema 1000. På tross av dette har jeg fått to (2!) roser på disse fem årene. Dere har kanskje skjønt at jeg ikke er kravstor, så hvorfor har jeg ikke fått fler når det skal så lite til for å gjøre meg glad? Vel.. Den første rosen var gul med røde striper, og han stjal den fra en vase under en dåp. Den andre var langstilket og rød, og den kjøpte han av en sigøyner på et utested i Bulgaria mens vi begge var dritings ut av en annen verden. Romantisk, eller hva?

IMG_4153

Det jeg egentlig skal frem til er at det ikke er så farlig. Blir du litt glemt bort på valentinsdagen så er det din jobb å huske på at det kun er 14. februar – intet annet. Det er en dag butikkeiere over hele verden har gått sammen om for å robbe lommebøkene til menn av desperate, kravstore kvinner. Jeg får som sagt aldri roser, men det er ingen tvil om jeg heller ville hatt de på en hverdagslig torsdag enn på en dag som valentines. Når det er sagt.. hvor faen er rosene mine?