Jeg føler meg så inspirert om dagen, og det er takket være alle dere. Alle dere som står frem med et viktig budskap. Alle dere som går foran som gode rollemodeller. Alle dere som kaster dere nakne foran rampelyset for å hjelpe andre til å godta seg selv og gjøre det samme. Kropp har vært på agendaen i alle år, men jeg føler det har tatt av spesielt de siste fem årene. Som ung i dag er det omtrent lovpålagt å trene og spise sunt. Det gjør deg populær om du har en fin kropp – personlighet er kanskje ikke så viktig. En lys, dus og pen instagramprofil med thigh-gap bilder i bikini er viktigere enn å få gode karakterer på skolen. Jeg syns virkelig synd på de ungdommene som vokser opp i dag, hvor verdens undergang består av cellulitter på lårene og strekkmerker på hoftene. Er det virkelig sånn det er?

Jeg husker jeg følte det samme. Jeg fikk mitt første strekkmerke på låret i en alder av 15, og oppdaget det på sydenferie i Bulgaria. Jeg var undervektig og formløs da jeg begynte på p-piller alt for tidlig. Legen advarte meg ikke om konsekvensene av å proppe kroppen full av østrogen. Jeg ble en hormonbombe ut av det blå, og pupper og rumpe vokste i rekordfart, noe som satte sine spor på hoftene. Jeg var slank, formfull og stram, men hatet kroppen min på grunn av disse små, hvite arrene. Jeg ser nå at jeg hadde drømmekroppen, men jeg kastet den bort ved å gjemme den bak en shorts i flere år. Heldigvis vokser man ikke bare utenpå, for nå kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg trener, jeg er sterk, jeg har former, og ja – jeg har et par strekkmerker og arr. Men hvert eneste ett har en egen historie.

IMG_7153

Stripen på leggen, 2004. Denne minner meg om alle legesjekkene og sprøytestikkene jeg fikk da jeg spilte fotball aktivt. Jeg husker spesielt fallet på kunstgressbanen i Solbergelva da jeg ble fraktet til legevakt og måtte gå tre måneder på krykker. Kuttet i kneet, 2012. Minner fra en våt kveld på Eiksætra i Lier vekkes til liv, da jeg drakk alt for mye vin og falt på en stein i skogen på leting etter Stian som hadde gjemt seg for resten av festen. To runde arr langs ryggraden, 2001. Disse minner meg om frykten jeg satt igjen med da jeg ble tatt av strømmen i Thailand. Den lille kroppen ble dratt rundt under vann og traff korallrevene to ganger, noe som etterlot to sirkler rett under hverandre. Jeg husker fortsatt all blodet som lå på solsengen i etterkant. Hakket i panna, 1992. Jeg hadde nettopp lært meg å gå, og hadde fått en gå-bil i gave. Mamma rakk så vidt å snu seg før jeg tok løpefart med bilen mellom beina. Jeg kjørte ned 10 trappetrinn og traff baderomsdøren i enden. Det kunne gått så mye verre!

Og til sist, strekkmerkene mine. Til minne om en vill ungdomstid, hormoner i galopp, festing og farting, vektoppgang og vektnedgang. Hadde jeg holdt meg unna vennegjengen, festing, sex, p-piller og fylle-burgeren på Snappys i Krokstadelva hadde jeg kanskje hatt en stripefri kropp i dag, men jeg skulle ikke vært foruten. Disse opplevelsene har gjort meg til den jeg er – tigerstriper eller ikke.

Sjekk hashtagen #loveyourlines i sosiale medier. Anbefales ♥ Hva tenker du om strekkmerker?