Jeg forteller meg selv at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen, selv om det ikke er jeg som har gjort noe galt. For det er nettopp anger jeg føler etter å ha vitnet mot gjerningsmannen i min egen rettsak. Jeg ble ranet i min egen bil utenfor min egen arbeidsplass, og jeg angrer på at jeg anmeldte saken til politiet. Alt jeg sitter igjen med er et hode uten informasjon som er full av traumer og ukontrollerte tankespinn, og jeg føler meg utrygg og utsatt for gjentakelse. Jeg har skrevet om hendelsen på bloggen tidligere, men det er på tide å ta tak i hva som har skjedd i etterkant, hvordan jeg har blitt behandlet i mellomtiden, og hva utfallet i rettsaken ble.

Svaret er at jeg ikke har peiling. Jeg har nemlig ikke fått en eneste telefon, mail eller brev om hvordan utfallet ble. Faktisk fikk jeg ikke det i forkant heller. Hva slags straff kunne han egentlig få? Hvem var egentlig denne mannen? Hvor gammel var han, og hadde han norsk statsborgerskap? Har han krav på juridisk hjelp, og i så fall – hadde han virkelig krav på bedre juridisk hjelp enn hva jeg, fornærmede og norsk statsborger, fikk? Nei, alt jeg vet har jeg fått vite i media. Byavisa Drammen informerte meg gjennom en dobbelt midtside at han kun hadde vært i Norge i fire dager da han kom inn i bilen min og tok pengene mine. Byavisa Drammen kunne også fortelle meg at han ikke var norsk statsborger, at dette ikke var første gang han hadde tigget penger ved å åpne folks dører, og at han nå risikerte 120 dagers fengsel. Det fortsatt ingen har fortalt meg er hvor han er i dag. Fikk han fengselstid, eller er han ute i gatene? Blir han kastet ut av landet, eller får han bli her etter å ha blitt opplyst om mitt fulle navn, bostedsadresse og yrke? Er han en trussel for meg, eller er det kanskje på tide å gå videre og la vær å tenke på dette nå? Jeg klarer nemlig ikke å komme meg videre før jeg vet disse tingene, og jeg syntes det er på sin plass at noen informerer MEG – ikke at jeg skal måtte ringe rundt, lete i filer på politistasjonen og leke etterforsker selv.

IMG_5654

Som om det ikke er nok så har hans forsvarer fått taletid i media. Han har fått lov å påstå at han tok seks kroner av meg, at jeg var blid, hyggelig og inviterende, og at han ikke gjorde noe galt. Noe jeg regner med de færreste tror på, men som både er flaut og ubehagelig. For hvem har snakket med meg? Er det noen ubesvarte mail eller anrop jeg ikke har fått med meg? Eller er det slik det er å være fornærmet i en sak – at du rett og slett blir glemt og ikke har krav på en dritt? Isåfall forstår jeg de som lar vær å anmelde, for jeg sitter igjen med et jævlig dårlig inntrykk av det ellers flotte systemet vårt.

Alt jeg fikk vite var at advokaten min var kvinnelig, og at jeg skulle møte opp i Drammen Tingrett fredag 12. juni klokken 10.00 i sal 12. Jeg visste ikke hvordan en rettssak foregikk, og jeg visste i hvert fall ikke at den var åpen for både Gud og hvermann, samboer og presse. Jeg visste ikke hvilke spørsmål som kunne komme, og jeg følte meg dum, utilpass og lite informert der jeg satt i den firkantede boksen midt i sidesynet for gjerningsmannen som ifølge samboeren min ikke gjorde annet enn å stirre på meg, trampe og klype seg i armen i sinne. Jeg hadde fått et skriv om hvor ubehagelig det kunne være å sitte i samme venterom som gjerningsmannen, men det var ingen som kunne forberede meg på hvor ubehagelig det var å måtte fortelle historien sin foran det samme mennesket inne i selve rettssalen. Jeg var ikke forberedt på en dritt. Jeg visste ingenting, og jeg vet fortsatt ingenting.

Alt jeg sitter igjen med er et hode tomt for informasjon, et hode som ukontrollert sjekker at dører er låst i eget og andres hus, og tanker som styrer seg selv langt ut på jordet. Er det slik det skal være å være en ærlig nordmann og fornærmet i norsk tingrett, eller har noen gjort en feil og mistet meg i systemet på veien? Jeg håper så inderlig på sistnevnte..