I går hadde jeg riktignok feber, og det skal sies at jeg blir ekstra følsom når temperaturen koker på innsiden, men jeg brukte altså hele kvelden i går på sofaen med tårer i øynene. Jeg er så stolt av medmenneskene i samfunnet vårt, og alt de gjør for hverandre innenlands og på tvers av grenser. Ja, jeg snakker om Norske Helter, kåringen som fant sted på TV-Norge i går kveld. Jeg har aldri hatt så dårlig samvittighet som det jeg hadde disse timene.

En gutt redder faren sin der han selv kunne blitt drept. En annen gutt kjemper for at barn med kreft skal få en flott hverdag selv om han selv lider av samme sykdom. En mann reiser til Moldova for å gi 10 000 mennesker synet sitt tilbake. En kvinne som selv har blitt misbrukt fra hun var barn jobber frivillig for å hjelpe andre i samme situasjon. En politimann tar med seg jobben hjem i form av å invitere ungdom som står på kanten med seg til jul og middager. En gjeng reiser til Hellas og henter inn flyktninger på stranden. Men hva har jeg gjort?

he

Jeg er ikke av de verste, det vet jeg. Jeg støtter Redd Barna ved å være fadder for tre barn, og jeg har gått mine runder for kreftforeningen. Jeg har arrangert konserter til inntekt for Kirkens Bymisjon, og jeg har gitt bort store deler av klesskapet til mennesker som trenger det, og jeg har vært støttekontakt i flere år. Men hva er dette i sammenlikning med hva jeg kunne ha gjort?

Jeg sier ikke at alle skal løpe på tvers av landegrenser, si opp jobbene våre og redde gud-og-hvermann, men det minste vi kan gjøre er å ta det lille skrittet for menneskene i lokalsamfunnet vårt. Rekke ut en hånd til noen som er ensom. Hjelpe til med ukeshandlingen for en eldre nabo. Donere brukte klær til en institusjon for uteliggere, narkomane eller flyktninger. Gi et smil til damen i kassa på Kiwi. Prate med taxisjåføren som kjører oss trygt hjem natt til søndag når hjernen er ute av stand til å frakte kroppen hjem. Altså, det er så mye vi kan gjøre – så mye som heller ikke koster penger. Ofte koster det ikke tid engang..

Jeg vet hvertfall hva 2016 skal gå til. Jeg kan ikke love at jeg skal ta på meg flere fadderbarn eller reise til Lesvos og redde flyktninger (selv om jeg har veldig lyst..) men jeg skal love dere en ting: jeg skal ikke ta noen for gitt, og jeg skal gjøre det jeg kan for å være et godt medmenneske. Jeg skal sette pris på alt jeg har og eier, og jeg skal prise meg lykkelig over at jeg er født på denne siden av verden. Jeg skal takke for at jeg er frisk, at jeg har tak over hodet, at jeg har en fantastisk familie, gode venner og en snill kjæreste. Jeg er aldri ensom. Jeg er aldri blakk. Jeg er aldri redd. Jeg er aldri utrygg. Hvor mange i verden kan egentlig si dette og virkelig mene det? Vi kan alle hjelpe noen, og det skal virkelig ikke mye til. Jeg lover å bli et bedre menneske i 2016 – kan du love meg det samme?