Det var du og jeg i 20 år. Det var morgengymnastikk, overnattinger, grønnsaksplanting i hagen og kortspill. Det var konfekt, nyplukkede epler og wienerpølser. Jeg tenker fortsatt på deg når jeg spiser rundtstykker med gräddost og paprika. Og det eneste smøret jeg har på brødskiven er romtemperert meierismør. Det var liksom deg, og du lever fortsatt i alle disse tingene, middagsrettene og minnene. Nå bor jeg i ditt hus. Huset du ville at hele familien skulle bo i. Gjerne på samme tid. Jeg har snart bodd her i seks år. Fetteren min har bodd her i 20. Onkelen og tanten min har bodd her. Pappaen min har bodd her – til og med sammen med mammaen min på et tidspunkt før de flyttet til barndomshjemmet mitt. Hele familien har liksom vært innom dette gamle huset dere bygde med deres egne, slitne krigsmerkede hender tilbake på 50-tallet. Og du? Noen ganger føler jeg deg i gangene. Jeg vet ikke om det er deg eller farfar, men dere er her. Kanskje begge to. Forhåpentligvis begge to.

Hands

Farmor. Du sovnet sakte men sikkert inn i sengen din, mens jeg holdt deg i hånden og fylte den tungpustede munnen din med væske fra en dryppende svamp på størrelse med en kjærlighet på pinne. Du var ikke troende, men de siste timene holdt du hendene opp som om du ventet på å bli hentet av noen. Krøllene dine var alltid det viktigste for deg, og selv på dine siste dager ønsket du deg frisørbesøk og tannlegetime. Du skulle kanskje pynte deg for noen? Du hadde bare en tann igjen, men det var du kanskje ikke klar over der du lå i sengen en torsdag for tre år siden. 95 år gammel ble du. Jeg er stolt av å stamme fra dine sterke, kvinnelige gener.

Det siste jeg rakk å si til deg var at jeg elsker deg. Også ba jeg deg hilse farfar. Jeg savner deg så inderlig ♥