Jeg har alltid har høye ambisjoner. Jeg har alltid jobbet hardt. Jeg har alltid prestert, og jeg har aldri knekt. Det har vært farlig nære noen ganger, men jeg har alltid kommet meg opp på beina igjen. Jeg har drevet med fotball, turn, dans, teater, innebandy, friidrett, håndball og sjakk. Mye av dette på samme tid. Det hadde du ikke trodd? Jeg var ett opptatt barn, og tok med meg hobbyene langt ut i ungdomsårene. På ungdomsskolen og videregående ble jeg valgt som tillitsvalgt i klassen, trinn-leder, elevrådsleder og russepresident for hele skolen. Jeg har jobbet mye frivillig for Kreftforeningen og Kirkens Bymisjon, og gått som bøssebærer for utallige organisasjoner både privat, som russ og i forbindelse med idrett. Jeg har aldri hatt bare én jobb. Jeg har alltid hatt flere jobber, tidkrevende hobbyer og gjerne skole og bloggarbeid på toppen av det hele. Jeg har to hunder som trenger tur og stell, og bil jeg må ta vare på, og en leilighet å holde ved like både hygienisk og økonomisk på toppen av en travel hverdag. På toppen av dette har jeg en eventyrlysten uro i sjelen min som klør etter å reise og oppleve, men jeg finner ikke tid. Tid er et begrep jeg aldri har forstått – foruten deadlines. Jeg er kongen av deadlines. Jeg mestrer stress mer enn jeg mestrer ro. Jeg blir faktisk stresset når jeg tar det rolig. Hva faen er det? Hvem vil leve slik? Hvem vil være så stresset at de ikke har tid til å spise mat?

collage1

Man skulle kanskje tro at presset dabbet av etter noen år med samfunnets søkelys på saken, men slik er det ikke. Jeg tror prestasjonspresset har kommet for å bli, og det er helt greit – for meg. Det som ikke er greit er måten vi påvirker hverandre, for selv om jeg har klart å leve et stressende liv hvor jeg til tider ikke engang rekker å dusje, betyr ikke det at det er bra for deg. Jeg liker det. Kroppen min liker det. Vi er alle forskjellige. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke vet noen ting. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut. Kanskje holder jeg ut slik for resten av livet, og kanskje er resten av livet bare 20 år til fordi jeg er for dårlig til å lytte til min egen kropp.

Jeg får spørsmål hver eneste dag om hvordan jeg får tiden til å strekke til, og hvordan jeg får tid til tre jobber, blogg og sosiale medier, kjæreste, fest og moro, hunder, bil og hus, trening og fotball, venner og familie. Jeg vet ikke. De fleste som meg vet ikke. Kanskje det er en medfødt evne, for jeg har vært en tidssjonglør tiden tidenes morgen. Dere kaller meg et forbilde. Noen å se opp til. Det er det siste jeg vil være – hvertfall på denne fronten. Jeg er sikker på at livet mitt kan være helsefarlig for mange. Jeg tenker jo at noe må være galt med meg, og det er vel ikke noe hyggelig å tenke om seg selv? For når skal jeg bli sliten? Når er det min tur til å få angstanfall? Når sier det stopp? Har jeg en sykdom? Har jeg ADHD? Kommer jeg til å dø av hjerteinfarkt?

Nei. Alle disse tingene er valgfritt. Jeg har valgt å ha mange jobber. Jeg har valgt å studere. Jeg har valgt kjæreste, hunder, leilighet, bil, trening, fotball og blogg. Jeg valgte å sove fem timer i natt istedenfor åtte, og det er helt greit. For meg. Samfunnet liker å legge press på slike som meg. Jeg, og mange andre bloggere, gründere og arbeidsjern har fått høre at vi gjør andre syke. Men er det virkelig vår skyld at unge jenter blir «sykt perfekte» og føler at de ikke strekker til om de ikke har flere jobber, gode karakterer, blogg og følgere i sosiale medier, kjæreste, hund og et voksenliv med hus og bil? Det tar tid å opparbeide disse tingene – og hvem har vel mer tid enn disse unge jentene? Man skal aldri si til noen at de må senke standarden, men i noen tilfeller er det helt greit. 17-åringer må gjerne se opp til voksne mennesker, men husk også at du aldri skal sammenlikne noen andres mål med din start. Det kan nemlig ikke sammenliknes. For hvem vet hvor du er når du er på deres alder?

Ambisjoner er viktig, og det er deilig å prestere og møte folks forventninger. Men gjør deg for faen ikke syk!