Det er sant som de sier. Å spille inn «reality» er ikke veldig real. Det å komme hjem fra dette lange eventyret var mer slitsomt enn jeg noensinne kunne forestilt meg, for det er nå realiteten slår meg i trynet. Jeg har i flere uker både gått og snakket i søvne og tror fortsatt at jeg er omringet av kameraer og mennesker på synk og i regi etter at jeg kom hjem. Jeg kommer meg bare rett og slett ikke til hektene igjen, og det ser ut til å ta lenger tid enn jeg trodde å komme tilbake til gamle rutiner etter syv uker i paradis med oppvartning, sol, basseng, catering og underholdning. Jeg husker ikke hvordan wordpress-systemet på bloggen fungerer. Jeg skjønner ikke den nye Instagram-oppdateringen. På jobb er alt kaos, for vi har selvfølgelig fått masse nye systemer i månedene jeg har vært borte. Altså.. Jeg husket omtrent ikke hvor de ulike bokstavene på tastaturet på telefonen var. Og jeg som var en racer på blogg og sosiale medier?

P6300330

Jeans fra Gina tricot // Body fra HM

Bare det å kjøre bil, handle mat, planlegge ukedagene, få tid til alle som har savnet meg i tillegg til å holde huset rent og underholde hunder med tur og kjærlighet er en utfordring i seg selv. Altså helt vanlige, hverdagslige ting som jeg har drevet med i årevis. Hvorfor er det plutselig så hardt? Burde det ikke vært enklere etter en såpass lang «ferie»? Hodet er helt mindfucked. Jeg lever i en boble ingen andre enn de andre i showet kan sette seg inn i. Ingen hjemme forstår hvor sliten jeg faktisk er – både psykisk og fysisk. Jeg har ennå ikke laget en middag siden jeg kom hjem. Maten i kjøleskapet rekker vel omtrent å gå ut på dato før jeg i det hele tatt husker å åpne kjøleskapsdøren for å se hva som er på innsiden. Just-eat ble plutselig så lettvint – selv for en med kokkeutdanning. Vaskemaskinen jeg satt på for et par dager siden henger fortsatt på snora. Kofferten står fortsatt i gangen. Jeg bare orker ikke.

Og det verste er vel at alle krever en liten bit av Benedicte i dagene som kommer. For jeg forstår jo at folk har savnet meg og lurer på hvordan jeg har hatt det. (Selvom jeg ikke har lov til å fortelle en dritt..) Jeg har jo selvfølgelig savnet alle sammen like mye – om ikke mer, men folk ser ikke ut til å forstå at jeg også har levd med mennesker og kameraer over meg 24/7 i såpass mange uker at det siste jeg egentlig vil er å se andre mennesker. Telefonen har hundre tapte anrop, messenger er full av meldinger og jeg orker ikke åpne snaps i fare for at det følger et spørsmål som krever et svar. Og folk er skuffet fordi de ikke forstår. Alle vil ha besøk. Alle vil ha en telefonsamtale. Alle vil ha svar. Og svar kommer. Når jeg er litt mindre sliten.