Nå er det lenge siden jeg har vært personlig her inne, og grunnen til det kan kanskje gjenspeiles av overskriften.

P9040071

Følelser. Vi kjenner på de hele tiden. Glede, sorg, lykke, forelskelse, frykt, sinne og hat. Noen følelser ligger på innsiden. Andre på utsiden. Nå skal jeg fortelle dere om den tiden hvor det kun var følelsene på utsiden som eksisterte. Som om innsiden gikk ned for telling. Som en sort rullegardin foran ansiktet sluttet jeg å bry meg. Og da mener jeg at jeg sluttet å bry meg om de viktige tingene, og ikke ting som utseende, kommentarer og ulike press i samfunnet. Jeg sluttet rett og slett å bry meg om menneskene rundt meg. Menneskene jeg elsket.

Selvfølgelig var jeg glad i familien min. Selvfølgelig var jeg glad i kjæresten min. Selvfølgelig var jeg glad i vennene mine. Og hundene mine! Jeg klarte bare ikke å føle det. Jeg klarte heller ikke å vise det. Jeg viste faktisk ingenting – ikke en eneste følelse. Steinansikt. I mange måneder, kanskje vi til og med bikket et år. Kjæresten min var på evig jakt etter bekreftelse, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gi han det han ønsket.

Steinansikt.

Jeg viste ikke følelser. Jeg viste ikke sorg. Jeg viste ikke sinne. Tålmodigheten var evigvarende, og folk kunne behandle meg hvordan de ville uten at jeg brydde meg, ble lei meg eller sint. Jeg innbilte meg at kjæresten min kunne vært utro uten at jeg hadde brydd meg, og det er ikke fordi jeg ikke var glad i han, men fordi følelsene mine var så utrolig langt utenfor min egen rekkevidde. Jeg hadde ikke kontakt med det lille senteret inne i hjernen, og kledde automatisk på meg et likegyldig smil og en høy latter på lik linje som at folk automatisk kler på seg sokker og undertøy.

Jeg sluttet å gi bort klemmer og kyss. Jeg sluttet å gi komplimenter. Jeg jaget bort alle – til og med kjæresten.

Jeg har googlet det. Følelsesmessig utilgjengelighet viser seg at det er en psykisk forsvarsmekanisme. En barriere for intimitet. En forsvarsmekanisme som ofte oppstår hvis man har opplevd noe vondt eller traumatisk. Og det har jeg jo – uten at jeg skal gå i detalj på en offentlig blogg. Hendelsen kan ha skjedd for lenge siden, og det kan i utgangspunktet være glemt. Men underbevisstheten glemmer aldri. Følelsesmessig utilgjengelighet kan vedvare like ofte om det kan gå over, og kjennetegnet på den psykiske tilstanden er avhengighet. Ikke nødvendigvis av narkotika eller alkohol, men avhengig av å jobbe og gjøre noe, avhengig av Internett, avhengig av en hobby. Avhengig av noe som får tankene på noe annet, og som får tiden til å gå.

Jeg har lenge vurdert å oppsøke en psykolog for problemene jeg har hatt, men hver gang jeg tok steget å plukket opp telefonen, følte jeg igjen. Jeg følte redsel. Redsel for hva psykologen vil si. Hva som er galt med meg. Og jeg ombestemte meg, og la fra meg telefonen. Det er ingen psykolog jeg trenger. Jeg trenger ikke terapi. Jeg trenger en nevrologisk undersøkelse, for alt vettet jeg har igjen i hodet overbeviser meg om at jeg må ha en gigantisk svulst på hjernen som har hemmet hele følelsesregisteret. Det var slik tankene opptrådte.

Jeg tror det har gått over nå. Jeg tror jeg er normal igjen, og jeg tror jeg har en normal kontakt med følelsene mine igjen. Jeg er i alle fall på vei dit, om ikke mindre. Selv om det i mange sammenhenger er for sent…