For et par år siden blogget jeg fra en annen plattform, og jeg skrev et blogginnlegg som fikk enormt engasjement. Jeg tror jeg hadde nærmere 70 000 unike klikk på innlegget iløpet av kort tid, og innlegget sendte meg rett opp på 3. plass på bloggtoppen i hele Norge. Jeg skrev om bloggere og kjendiser, og hvorfor de ser ut som de gjør. To av hovedårsakene var at de har nok av tid og penger, og det andre var at de har et helt team rundt seg som holder fasaden oppdatert på trening, mote – og skjønnhet. Da jeg skrev det innlegget satt jeg blakk i en kjellerleilighet og var student, og jeg husker jeg hadde nedbitte negler, en stygg, lilla onepiece og en bestemordott på hodet. Sminken bestod av overmarkerte bryn, litt maskara og til tider litt foundation. Jeg gikk på trening hver dag, og var oftest å se i en tights fra 2XU. Jeg skrev at vi er bra nok akkurat som vi er, og at vi ikke skal hige etter det «perfekte».

p9280602

Og her sitter jeg da. I slutten av 2016 og tenker tilbake på tiden som har gått. På CV’en kan jeg skryte av en utdanning i journalistikk, en karriere i blogg og sosiale medier, og en reise gjennom Portugal hvor jeg kom til målstreken i Top Model Scandinavia. Jeg har til og med vært med i tre sesonger av en webserie hvor flere bloggere reiste rundt i Europa! Jeg sitter her med støpte gele-negler fra en av landets beste negldesignere, en avtale med en klinikk full av kosmetiske sykepleiere, en egen frisør, hairextensions fra verdens største luksusmerke, og en egen makeup-artist som tilbyr seg å være der for meg når enn jeg måtte trenge henne. Mailboksen er full av spennende tilbud og hentemeldinger fra postkontoret. Jeg er booket som modell til New York Fashion Week for faen. Jeg har en stor og fin leilighet fordelt på to etasjer midt i byen, to leieboere og to til tider veloppdragne og søte hunder. Drømmebilen står parkert utenfor huset mitt, og nøklene henger i mitt nøkkelskap.

Hva faen skjedde på den lille tiden?

P9040105-800x665

Jeg kan skryte av å ha jobbet hardt for det jeg har ønsket, men jeg kan også dele en skjult sorg om å aldri være tilstrekkelig nok – for meg selv. Og jeg skylder hverken på foreldre, tidligere arbeidsgivere eller samfunnet. For jeg vet at det er min egen skyld at jeg føler det sånn. Jeg ser meg rundt, og innser at jeg har alt. ALT! Men «mye vil ha mer». Er jeg født med disse tankene? Eller har jeg meg selv å skylde fordi jeg har blitt mer og mer bortskjemt iløpet av de siste årene? Er det en psykisk sykdom å ikke føle seg tilstrekkelig nok for seg selv? Tankene er mange, men svarene er få. Akkurat nå drømmer jeg om et halvår i utlandet – på skole, i jobb, eller bare med oppsparte midler og et surfebrett. Jeg drømmer også om en jorden-rundt reise. Jeg drømmer om å kjøpe båt. Og hytte. Og det NÅ.

Hvordan endte jeg opp her?