Dagen jeg kom hjem fra innspillingen i Portugal lagde jeg en video til dere. En video jeg aldri rakk å legge ut, men som jeg tenkte kunne følge dette innlegget. Denne videoen var åtte minutter lang, og forklarte alt jeg følte på en utrolig god måte. Denne videoen eksisterer ikke lenger. Telia klarte ikke redde de 100 hellige gigabytene jeg hadde inne i telefonen min, og iCloud har rett og slett rævkjørt meg ved å lagre alt fra telefonen min med unntak av det viktigste: alle bildene og videoene. Så jeg får prøve å forklare meg så godt jeg kan. Så godt jeg husker.

Filmen ovenfor ble laget samme dag som vi hadde photoshoot for Helly Hansen. Jeg var lei av alt spillet i kulissene, og ville bare hjem. Jeg hadde lenge følt at det hele var planlagt fra begynnelsen av, og mange av oss visste at vi ikke hadde en sjans til å vinne uansett. Vi var flere som bare var «in it for the long run» og ville se hvor langt det var mulig å komme, men etterhvert følte jeg at de kun beholdt meg fordi jeg lagde komedie for TV-titterne. Og det er helt greit! Det er tross alt TV og underholdning jeg ønsker å jobbe med, men det hele ble for uprofesjonelt mot slutten, og det fortalte vi produksjonen.

Vi var flere som lenge hadde en mistanke om at ting var mer planlagt enn vi kanskje hadde trodd på forhånd. Vi følte at alt var planlagt ned på et nivå hvor til og med make-up, styling, utdelt «pose» (vi fikk sjeldent velge posering selv da vi jobbet med Janka og Joona) og antall minutter foran kameraet spilte en rolle. Det varierte såpass fra uke til uke, og fra person til person. Og vi visste omtrent bestandig hvem som skulle hjem, basert på nettopp disse tingene. Produksjonen sa til og med til oss at vi var den smarteste reality-gjengen de hadde jobbet med, og at vi måtte slutte å overtenke, analysere og konspirere. Noe som er svært vanskelig med tanke på at man ikke en dritt å gjøre.

På innspillingsdagen av Helly Hansen fotograferingen fikk jeg utdelt en jakke som ikke passet og sko som var for små. Det var muligheter for å vinne en stor kampanje for Helly Hansen, og det beste bildet vant. Jeg fikk et antrekk som hverken passet eller matchet, og jeg visste allerede på forskudd at jeg ikke kom til å vinne uansett. Janka sa at dette var min shoot, og jeg kunne være den utadvendte, smilende Benedicte jeg alltid var. Men når det kom til stykket var det ikke bra nok det heller.

De andre fortalte meg at de sto oppreist under fotograferingen, så det var det jeg øvde foran speilet på. De fikk i tillegg til dette bestemme posering og blikk selv. Da jeg kom opp til shooten ble jeg bedt om å sette meg ned. Og da jeg fikk beskjed om å smile, var det ikke pent nok med tenner. Jeg fikk heller ikke se ut, men ble bedt om å stirre rett i kameraet under hele shooten. Med andre ord fikk jeg ikke være den utadvendte, smilende Benedicte likevel. Og i følge programmet slik det er klippet på TV hadde jeg noen gode bilder med store smil, noe som absolutt ikke er synlig på exit-fotoet. Jeg følte meg manipulert, stylet og dirigert ut av hele konkurransen og ville bare hjem. Etter alt dette hadde jeg en konflikt med to av regissørene som vridde og vendte på alle ordene mine i tillegg til å løpe etter meg i huset for å filme at jeg var frustrert, forbanna og lei meg, og jeg nådde bristepunktet så hardt at produksjonen måtte sette en stopper for det hele. Jeg var helt knekt, sliten og lei denne dagen. Dette visste nok ikke juryen heller da de sendte meg hjem. Alt dette ser dere naturligvis ikke på TV, og det er jeg faktisk veldig glad for selv om det hadde gitt alle et nytt syn på hele hjemreisen min.


Da jeg kom hjem fikk jeg derimot et helt annet syn på saken. Jeg fikk så mye skryt av juryen, og jeg kunne ønske jeg husket alt de ikke fikk med på tape. Heldigvis har jeg dagboken min. Den fine, nøyaktige dagboken min som bekriver alt jeg følte så bra at jeg føler det samme mens jeg sitter her å skriver. Jeg fikk så mye skryt av produksjonen ved min exit. Av castingansvarlig. Av produksjonkoordinatoren. Vi snakker avskjedstårer – fra produksjonen! Av regissørene, fotografene og lydmennene fikk jeg høre at jeg hørte hjemme foran TV-skjermen. Jeg måtte jobbe med barne-TV. Jeg måtte jobbe i radio. Klipperen utnevnte meg som sin soleklare favoritt, og jeg avsluttet oppholdet mitt i Portugal med en fantastisk middag med hele crewet i tillegg til noen pils med både frisører, stylister, make-up artister og fotografer.

Jeg ville aldri vært foruten dette eventyret, men jeg tror mange realitydeltakere føler det samme når de er i akkurat den situasjonen. Man har ingenting annet å tenke på, og «bobla» er den eneste realiteten som eksiterer. Du glemmer at det du driver med ikke er viktig. Du glemmer de på utsiden. Du glemmer at verden går videre mens du er innelåst i et hus i et fremmed land med masse fremmede folk. Jeg har absolutt ingenting imot hverken produksjonen, juryen, fotografene eller regissørene. Nå som jeg har fått det hele på avstand har jeg forstått at de bare har gjort jobben sin. Kanskje ikke helt politisk korrekt til tider, men nå er det jo sånn at vi lager TV, og underholdning kommer ikke bestandig av seg selv. Derfor vil jeg bare si at jeg anbefaler alle å melde seg på neste sesong av Top Model – for det ser jaggu ut som det blir en sesong til takket være samarbeidet mellom oss deltakere og produksjonen som sammen har oppnådd gode seertall. Takk for alt! I fucking love every single one of you! ♥