«Stram knyttneven. Blodårene dine ligger litt dypt».

Blodet strømmer inn i et reagensrør av plast.

«Tygg på denne tampongen til den blir full av spytt».

Jeg tygger. Blir kvalm. Sikler. Spytter ut.


Det er faen ikke før livet smiler og regnbuene skyter fart ut av ræva på deg at alt faller sammen. Man kan vel aldri ha det for bra, for lenge, ikke sant? Jeg er syk igjen. Jeg føler meg ikke syk, men legene sier jeg er syk. Ikke fastlegen, men de som visstnok skal ha skikkelig peiling. Stoffskifteprøvene har aldri vært dårligere, og skjoldbruskkjertelen jobber saktere enn noen gang. Både TSH-nivået, prolaktinet og det seksualhormonbindende globulinet er over dobbelt så høyt som maksgrensen, men i forhold til tidligere har jeg (foreløpig og heldigvis) ingen andre symptomer enn at jeg er litt frysen og har mangel på konsentrasjon når jeg sitter foran pcen. Men jeg skylder på at jeg ikke bruker sokker. Det er derfor jeg fryser. Og mangel på konsentrasjon skjer vel alle som sitter med hjemmekontor og tilgang til både TV, kjøleskap, bikkjer og natur?

«Er du i et fast forhold? Har dere snakket om barn?».

Snakket om barn? Hva mener du? Jeg er jo bare 25.

«Har du vært hos gynekolog og fått påvist cyster eller svulster på livmoren?»

Svulster på livmoren? Hvorfor skulle jeg ha det? Har ikke vært hos gynekologen siden 2014, jeg.


Foran meg ligger to A4 ark med resultater på blodprøvene jeg tok før jul. Fire av prøveresultatene har en liten stjerne bak seg, markert med rød penn av en annen lege. Det er mange leger inne i bildet. Fastlege, offentlig, privat.Og rød penn er jo aldri et godt tegn. Rød penn betyr jo at noe er feil? Jeg vet ennå ikke helt fra TSH, T4, T3 og anti TPO står for, men jeg vet at alle leger og stoffskiftesyke er svært opptatt av tallene og kommaene bak disse forkortelsene. B12 vet jeg noenlunde hva er. Det har noe med energi å gjøre. Jeg mangler det også. Prolaktin og SHBG er heller ikke allmennord for rosabloggeren hjemme i sofaen, men et raskt søk på Google gir meg et hint om at det omhandler blant annet fruktbarhet og melkeproduksjon/amming.


«Vi må skaffe deg en hastetime hos gynekologen» sier han.

OK, det er vel ingen ting i veien for å ta en liten sjekk down-under før jeg drar til USA.

«Vi må bare sjekke litt. Verdiene dine er litt høye, og vi vil jo ikke at du skal miste muligheten til å få barn!».

Miste muligheten til å få barn? Hva mener du?

Det er også tegn til binyresvikt, sier han. Og om jeg har forstått det riktig så er det binyrene som hjelper kroppen din om nyrene skulle kortslutte. Med andre ord er backupløsningen min litt ute å sykler. Men det kan justeres. Problemet er bare at det har vært slik i 3-4 år – ubehandlet. En MR av hypofysen er også på agendaen, i tillegg til nye blodprøver, medisinering og gynekologtimer. Jeg tenker naturfag og hypotese med engang, men hypofysen er visst en liten tapp som er festet til hjernen. Der er visst ikke så uvanlig å få svulst på den, har jeg hørt. Dette var litt heavy med info fire uker før avreise, men det er vel kanskje greit å få informasjonen så tidlig som mulig…

I tillegg til dette så klør jeg over hele kroppen. Salven kostet meg 940 spenn. Beklager fraværet. Januar suger.