LES MIN UKENTLIGE SPALTE HOS FEMELLE.NO HER

Du våkner først i huset på en fyllesyk søndag, og innser at det har vært nachspiel mens du lå å sov. Middagen du lagde i går sto klar til å nytes i kjøleskapet med aluminiumsfolie rundt seg, og repareringspilsen fra Kronenbourg sto klar i hylla i kjøleskapsdøren. Det som skulle bli en fredfull søndag ettermiddag med lasagne-rester, pils og Valkyrien på TV ble plutselig til noe helt annet enn du hadde forestilt deg. For når du bor i kollektiv bestemmer du nemlig ikke en dritt, og førstemann til mølla-prinsippet regjerer sterkere enn når det var fredagspizza i kantina på ungdomsskolen. Lasagnen hadde roomiene dine spist opp på nachspiel, og pilsen hadde de selvfølgelig delt ut til en venn. Valkyrien ble erstattet med et eller annet såpeopera-drit, for noen kom deg til forkjøpet i sofaen. Det eneste du kan gjøre er å lage deg en ny middag med restene i kjøleskapet, for bilen din står selvfølgelig igjen der du vorset i går.

Du vet du har kjøttdeig i fryseren etter forrige harryhandel, en maisboks eller to i skuffen, og et par avokadoer på benken. Gulost har du bestandig, og har du flaks ligger det noen cherrytomater og en agurkstump på kjøkkenbenken fra salaten til middagen i går. TACO! Det du glemmer i denne beregningen er at du bor i kollektiv. Du vet ikke hva du har. Du vet aldri hva du har. Maisen lå i fellesskuffen, så den er selvfølgelig borte. Gulosten er tom, for noen hadde veldig lyst på gulost på brødskivene sine før jobb. Grønnsakene ble spist opp til lasagnen på nachspiel, og avokadoen spiste roomien din før trening fordi det er sunnere enn banan. Så det du sitter igjen med er en banan og en pakke kjøttdeig, og sist jeg sjekket hjelp det lite å være kreativ om du kun hadde en banan og litt opphakket ku. Du blir nødt til å bruke 300 kroner på kebab fra just-eat appen, og forbanner deg over at de siste kronene før lønning brukes på mat – når du egentlig hadde mat.

Det er mandag, og du har hjemmekontor. De andre i huset er på skole og jobb, og den skitne nachspiel-leiligheten er det ingen som har tenkt på å rydde eller å vaske. Du står der igjen med en kjøkkenbenk full av pant og middagsrester, en oppvaskmaskin som er full og møkkete, og et klissete gulv som ikke likner grisebingen. Du blir nødt til å vaske – fordi du er den eneste som er hjemme å stirrer dritten i brunøyet mens du prøver å konsentrere deg om å kun stirre inn i macbook-skjermen. De du bor med forstår ikke konseptet med hjemmekontor, og slenger gjerne ut en kommentar om at du kan stå for husvasken – for du er jo bare hjemme? Og mens du sitter der alene foran skjermen og har lyst på popcorn og saft innser du at det mest sannsynlig er tomt for popcorn eller saft igjen.

I et kollektiv blir plantene enten vannet for mye – eller så tørker de ihjel. Søppelbøtta er alltid full, men den tømmes altfor sjeldent. Under toalettpapiret på badet henger det en tom rull som ingen gadd å fjerne før de kastet en ny rull oppå. Det er ingen som bryr seg om pant, glass og metall eller annen kildesortering. I et kollektiv kan alt fra melkekartonger til ølflasker oppbevares på kjøkkenbenken som pynt. Kaffe har vi aldri, og har vi saft så har vi plutselig fem flasker av den samme safta som ingen av oss egentlig liker. Og har man noe spesielt godt, nytt eller sjendent man ikke vil dele, så gjemmer man det på rommet sitt. For ikke å snakke om det man kanskje ikke vil ha på rommet sitt, men i fellesarealet. PYNT! Alle fortjener sin plass i fellesarealet, men når én liker minimalisme og grafiske print, den andre sølvfat og telysestaker, og den siste liker porselenspynt fra 60-tallet – DA blir det kaos.


Hvordan man overlever i kollektiv i en alder av 25 er for meg fortsatt ganske utrolig. Men jeg er heldig som bor med de beste. En gutt på 26 og en jente på 28. Ryddige og snille folk som mest sannsynlig gjør det å bo i et kollektiv til en lek i forhold til hvordan det kanskje er for andre i samme situasjon. Jeg trives, men kjenner at det ikke blir permanent. Kanskje det nærmer seg på tide å vokse opp for meg og?