Når jeg ser hva slags press og forventninger ungdom har i forhold til kroppen sin i dag blir jeg usikker på om jeg i det hele tatt vil ha barn. Tenk om jeg får ansvaret for en liten jente som ikke er fornøyd med hvordan mammaen og pappaen hennes har skapt henne? Hva gjør jeg om jeg får en datter som ønsker seg større lepper, fyldigere kinnben, braziliansk rumpe og mindre kjønnslepper fordi hun leser nyheter, blogger, kikker på bilder i en app og blir påvirket av hva ungdomsskole-gutta ser i pornofilmene sine? Hvordan skal jeg forklare henne at hun er bra nok? Hvordan skal lille jeg klare å endre hennes tankesett?

Hjelper det å vise henne mine komplekser? Strekkmerkene jeg fikk på hoftene i puberteten, den lille ekstra-rumpa som henger under den vanlige rumpa og ryggpuppene som presses ned av en BH som skal presse magepuppene opp? Hjelper det å fortelle henne at jeg, som en trygg og selvsikker 25 åring, booket botox-time til pannen min to ganger fordi usikkerheten tok overhånd etter en late-night-session på Instagram? Jeg møtte opp på botox-konsultasjonene. Tok jeg botox? Nei. Øyebrynet mitt klarer seg uten. Jeg ser riktignok ut som en sarkastisk og overlegen bitch med det hevede brynet, men det får så være. Kjæresten min sa noe her om dagen som fikk meg til å tenke på hvor teit jeg var som i det hele tatt vurderte å sette den sprøyta i brynet.

– «Tenk at du holdt på å ta botox i brynet a, haha!». Hånlig, men det var nettopp det jeg trengte.

Presset unge jenter opplever i dag er større enn noen gang, og selv om vi hadde et noenlunde press på ungdomskolen selv, så er det ikke sammenlignbart. For ja, presset var der i vår ungdomstid også, bare på en litt annen måte. En litt mildere måte. Nei, jeg vurderte nok ikke silikon selv om jeg ble mobbet for å ha mini-tits i syvende klasse, men jeg begynte på p-piller lenge før jeg var seksuelt aktiv bare fordi de andre jentene i gjengen gjorde det. Så jeg kødda jo med kroppen min jeg og, uten å tenke på konsekvensene som fulgte i ettertid. Helsesøsteren på stasjonen hadde til og med skrevet tvilen sin inn i merknadsfeltet på maskinen sin, og jeg husker mamma leste denne setningen i journalen min.

– «Får synfase som prevensjon. Ikke er overbevist om at hun er seksuelt aktiv. Mulig press fra venninner?».

Synfase er forresten høyhormonelle p-piller, noe jeg ikke ville unnet min verste fiende å starte på. Etter hva de pillene gjorde med kroppen min som fjortenåring burde de vært forbudt. Hvis ikke du er veldig keen på heliumballong-ræv og svære, hovne pupper. Og om det hørtes ut som en snarvei til Kardashian-kroppen i forhold til operasjon kan jeg meddele at trynet ditt hovner opp like jævlig, og at strekkmerkene sprer seg over rumpeballene sine som ild i tørt gress.

Motepresset var kanskje det største problemet på min tid, og selv om jeg til tider «hatet» mamma for at hun ikke alltid gadd å følge den fasjonable sildstrømmen på Eknes Ungdomsskole, er jeg jævlig glad jeg var ung da, og ikke i dag. Hadde du ikke de nye Miss Sixty buksene, de høye buffaloskoene, Tiger-belte eller logo-klær fra J. Lindeberg så kom du fra en fattig familie og ble utstøtt fra jentegjengen. Friis & Company vesker var det eneste som gjaldt, og du skulle ha de i både rosa, blå og gul. Du var ikke kul før du hadde fått piercing i navelen, og undertøysskuffen skulle være fylt opp med Bjørn Borg boksere så du kunne flashe de over buksekanten.

En ting er at det er populært med insta-bryn og contouringpalett fra Anastasia Beverly Hills, for makeup er gøy og uskyldig, men at det skal bli normalt å stikke leppa og kinnene sine fulle av fillers før du i det hele tatt har begynt på videregående kan jeg ikke forsvare. Jeg skrev en reportasje for KK.no en gang, og da fant jeg ut at det ikke er noen statlig lovpålagt aldersgrense på å få sprøyter kjørt inn i ansiktet sitt, og at mange klinikker gjør det på jenter helt nede i 16-års alderen. Og når veien til et nytt utseende er så kort, forstår jeg at mange kanskje tar lett på det å operere både nese, pupper og rumpe i ettertid. Og det er synd, men det at unge jenter skal sitte med speil under rumpa for å vurdere fasongen på underlivet sitt er helt fucked up. Om du ikke klarer å ha sex, sykle eller ri på hest så er du i mine øyne godkjent for operasjon, men musa di trenger virkelig ikke å se ut som et operert hakk mellom lårene dine. Altså hvor mange skal se den? Hvor mange skal GLO på den? I dagslys?! Hvor ofte kikker du på den selv? Jeg kan love deg en ting, og det er at jeg aldri setter meg ned med speilet å kikker på min egen. Det er jo faen ikke normalt.

Unge jenter burde tatt seg en tur til fødestua på sykehuset for å få en realitetssjekk. Den musa sprenger når du føder uansett, så hele poenget med operasjon er jo borte. Den er der for å gi deg nytelse. For å reprodusere. For at du skal bringe barn til verden. Så hvorfor i alle dager sitter du der på baderomsgulvet å stirrer på den til du finner feil?? Etter en tur hos jordmor-matja på fødestua kan de løpe over til onkologisk avdeling å se hva livet egentlig dreier seg om. Her opererer man kun for å overleve, og eneste grunnen til å fylle titsa med saltvann er hvis den ene har «falt av» i kreftbehandlingen.