Nå har jeg delt inspirerende reisebilder med dere i en måned (litt fra og til, alt ettersom hvor bra internettkvaliteten har vært) men nå er det dessverre over. Jeg er hjemme i Norge igjen, og jeg hater det. Borte bra, men hjemme best? Ja, i begynnelsen. Men når kulda trenger seg på, bikkjene maser, huset blir rotete, og kofferten mangler evne til å unpacke seg selv, da savner du nesten runkelydene på hostellet du lå på for et par uker siden midt på Ocean Drive.

I dag har jeg en dag hvor saltvann, sol, mangel på hudpleieprodukter og for mye fyll har tatt meg igjen. Huden har slåsskamp under overflaten, og jeg har klort meg til et blodig metamfetamin-tryne. I tillegg har frisøren min fjernet hairextensionet mitt for å gi det en real kur, så i dag ser jeg slik ut:

Hva faen skjedde med hu, spør du kanskje? Jo, jeg kom hjem. Jeg kom hjem til regninger, kollektiv, stinkende kjøleskap, døde planter, bikkjer som plutselig har begynt å tisse inne og vårlige minusgrader. Jeg forlot palmesus, Corona, cruise, Ford Mustang og spareribs for dette. Om jeg er like inspirerende i ukene som kommer vet jeg ikke, men jeg lover å dele mer fra reisen – og varme opp til de to Italia-turene jeg har foran meg.

Nå skal jeg på kino å se LALA-Land, en film som har fått et regnstorm av Oscar-statuetter. Filmer som har fått Oscar er som regel langtrekkelige, kjedelige og svært lite underholdende, men jeg gir det en sjanse. Har du sett den?