– Folk som snakker om sykdom hele tiden. Jeg orker ikke høre på hva som feiler deg, og jeg orker ikke å snakke om hva som feiler meg. Sykdom er noe jeg helst ikke vil tenke på – og jeg vil heller ikke bruke hjernekapasiteten min på å bekymre meg for alt og alle. Vi kan snakke om det, men ikke hele tiden.

– At det plutselig er «trendy» og ha angst eller andre psykiske problemer, og at folk faktisk bruker dette for å få sine 15 minutes of fame i media fordi de har blitt dopa ned på byen, blitt voldtatt, vært hobbyalkoholiker i en alder av 18, hatt en slem kjæreste, eller om de har opplevd noe dramatisk i barndommen. Traumatiske opplevelser er ikke noe å gjøre PR-stunt av. Meld deg på Paradise Hotel.

– Folk som snakker høl i hodet på meg når jeg prøver å slappe av, se på TV eller ha hjemmekontor. Enten det er familie, venninner, kjærester eller samboere. Når jeg er konsentrert – uansett hva det er – så la meg være i frem. Svarer jeg kort, eller ikke svarer i det hele tatt, prøv igjen senere.

– Mennesker som ikke rydder opp etter seg, enten det er i skogen, på sjøen, på fest eller hjemme hos meg. Jeg driter i hva du gjør hjemme i ditt eget høl, men naturen og huset mitt skal du forlate i samme tilstand som da du kom. Og er du på fest og overnatter eller blir sent, så er det faktisk normalt å hjelpe til med tomflasker og søppel.

– Å gå tur med hundene mine på høsten og våren. Hvor mye dritt og søle går det an å ta med seg inn i leiligheten?

– Folk som går inn og ut av forhold på Facebook, sier at de elsker en ny og forlover seg oftere enn jeg bytter undertøy. Kan du ikke bare bruke tiden din hos en psykolog og få orden på daddy-issues’ene dine istedenfor å planlegge fremtiden din med en ny Volvo-sjåfør annenhver måned?

– At alle på Instagram ser like ut. Hvorfor er det sånn at alle skal ha store rumper, mørkt, langt hår, falske vipper, winged liner, nose-job, discokule-highlighter og septum-piercing? Og hvorfor skal alle gjøre de samme poseringene med en finger i kjeften og ha på seg de samme klærne? Jeg syns Instagram er overfylt av chokers og hvite sneakers. For ikke å snakke om lipfillers og dårlig reklame for tummy-tea.

– At folk tror jeg bare sitter på ræva hjemme og ser på TV fordi jeg ikke har en A4 jobb på Kiwi.

– Folk som bruker utseende i negativ form som beskrivelse når de snakker om et annet menneske. «Hun tjukke». «Hun med alle kvisene». «Hun med de store lårene». Hva skjedde med hun med det lange, lyse håret? Eller hun med det fine smilet? Eller bare et jævla navn eller etternavn så jeg kan søke det opp på Facebook sjæl?

– At man aldri finner noe fint å shoppe når man først har et godt overskudd med cash og en plan om å fornye garderoben. Hvorfor finner man alltid de fineste tingene når postkassen er full av regninger?