At man kan trene på seg en fysisk skade er noe alle vet, men at man bokstavelig talt kan gå på veggen etter et par mil på mølla var noe jeg ikke var klar over. Helt til jeg fant meg selv alene i dusjen i jentegarderoben, gråtende i fosterstilling på gulvet.

Jeg hadde vært medlem på et treningssenter i ett år. Et treningssenter jeg besøkte så ofte at jeg til slutt ble ansatt uten å i det hele tatt sende inn en søknad. Sentersjefen så motivasjonen min og at jeg alltid hadde et smil på lur, og et par uker senere var jeg ansatt i det store og voksende konseptet, Fresh Fitness. Jeg var så stolt, for etter å ha gått et halvt år arbeidsledig etter journalistikkstudiene ble avsluttet våren 2013 var jeg endelig tilbake i jobb – en jobb jeg trivdes godt i. En jobb som motiverte meg til å trene enda mer, og som tvang meg inn i lokalene de dagene dørstokkmila ble for vanskelig å tråkke over på egenhånd.

På Fresh Fitness hadde vi et system hvor man kunne se hvor mange økter man logget iløpet av et år, altså hvor mange ganger man gikk inn dørene og la igjen noen svettedråper på apparatene. Dette systemet gjorde meg besatt, og tallet på slutten av listen skulle vært så høyt som overhodet mulig når året nærmet seg slutt. Iløpet av 365 dager hadde jeg vært innenfor senterets vegger godt over 300 ganger, gjerne to ganger om dagen, både før og etter jobb. Jeg la igjen over 15 timer i uken på mølla og i frivektavdelingen, og kjøpte proteinpulver, energidrikker, koffeinpiller og treningstøy for flere tusen kroner. Jeg logget alle øktene på Instagram og blogg, og ble raskt sponset av både Under Armour og 2XU. Men jeg ble aldri fornøyd.

Hvis vi skrur klokka tilbake ser vi en høy og slank jente som passet inn i alle klær. En jente som fikk modelloppdrag av Moods of Norway gjennom en streetcasting, og som en gang i tiden endte opp med å få juling av et par albanere som mente hun var for tynn. (Jepp, jeg fikk faktisk en heftig neve i trynet, og en svær stein i hodet!). I ukene rundt 21-års dagen min endret alt seg, og jeg gikk opp 25 kilo på få uker. Det har senere vist seg å være en hormonell feil, men det visste ikke unge og usikre Benedicte da hun klatret opp på mølla for første gang.

Jeg følte meg ikke hjemme i min egen kropp, og når jeg så på meg selv i speilet i garderoben var det som om en annen, ukjent jente kikket tilbake på meg. Hvor kom disse lårene fra? Hvem eier disse overarmene? Jeg har jo aldri hatt store pupper.. Hvorfor ser ansiktet mitt så rundt og ukonturert ut? Det så ut som noen hadde kneppet opp pysjen min og fylt meg full av helium mens jeg sov!

Året 2015: iløpet av to år hadde jeg vært innenfor de ulike Fresh Fitness lokalene over 700 ganger. Jeg hadde tømt over ti bokser med koffeinpiller, chili, fatburner og andre typer forbrenningspiller. Jeg hadde over 20 bøtter med proteinpulver, proteinpannekaker, vektnedgangspulver, preworkout i skapet på badet, og psyken hadde nådd bunnen – på baderomsgulvet. Jeg lå på gulvet og gråt, for jeg hadde ikke gått ned ett eneste gram. 700 treningsøkter, og ingen endring på utsiden.

Den siste økta jeg noensinne logget på et treningssenter var i 2015, på Fresh Fitness Åssiden. Jeg lå i fosterstilling i dusjen og gråt i garderoben. Heldigvis alene. Jeg gråt etter å ha satt nye rekorder. Jeg gråt når jeg burde vært glad. Jeg hadde tatt 62,5 kilo i benk, 75 kilo i knebøy, løpt 12 kilometer i full oppoverbakke, og makset beinpress-maskinen som stoppet på 190 kilo. Jeg hadde trent på meg en kronisk beinhinnebetennelse som skulle ødelegge alle de solfylte dagene i slalåmbakken, og ødelagt treningslysten min to år frem i tid.

GET FIT OR DIE TRYING - OH, THE IRONY

I 2015 ble jeg kvalm av tanken på å begynne å trene i et studio. I dag har jeg meldt meg inn i Fresh Fitness igjen. Kontraster, ikke sant? Så får vi se hvordan det går. Psyken og motivasjonen er det ikke noe problem med, men om beina og hormonene er med på leken får tiden vise.