Jeg, som nesten alle andre i bloggverdenen, har blitt ofre for Eirin Kristiansen og Cathrine Heienberg syndromet. Dere vet hva jeg mener, ikke sant? At blogginnleggene blir sukkersøte, fulle av blomster og hjerter, og at vi kaller bloggleserne våre søte, fine og kjære – når realiteten på andre siden av skjermen kanskje er en helt annen? Grunnen til at jeg bruker nettopp disse to bloggnavnene i beskrivelsen er fordi inntrykket mitt av de to vestlandsfrøknene er noe annerledes enn hva de viser gjennom bloggen. Jeg tror de er to spik spenna gærne og morsomme jenter, men at alt dekkes til på bloggen. På lik linje som meg, så er det ikke engang sikkert det er planlagt eller skrevet slik med vilje.

Til tider når jeg leser min egen blogg hører jeg en lys bergenserstemme fortelle mine ord, og jeg blir helt satt ut av min egen tekst. Hvorfor skriver jeg som en blond svenske, når jeg snakker som en full sjømann? Jeg snakker om høye heler og champagne, men går i sneakers og drikker øl. Hvorfor blir det automatisk slik etter noen år som blogger? Dere som følger meg på Snapchat vet hva jeg snakker om. Der er jeg jo en helt annen person! Altså jeg klarer å bruke stemmen min her inne også, det er ikke det, men jeg er kanskje litt flinkere i spaltene mine enn jeg er til hverdags?

Jeg tenker stadig på hva dere egentlig tror om meg. Hvordan dere tror jeg er. Jeg er så redd for å fremstille meg selv som kjedelig, høytidelig og stille når jeg egentlig er rake motsetningen. Forhåpentligvis har flere av dere sett meg på Top Model Scandinavia og fått et visst inntrykk, men hva med dere andre? Livet på nettet ass. Dritcreepy.