Det er ett år siden mitt livs største eventyr tok slutt, og hvordan det var å plutselig være tilbake i den «virkelige verden» er noe jeg husker som om det var i går. Nå har jeg fått hele opplevelsen litt på avstand og er klar for å snakke om de første dagene etter hjemreisen. Jeg hadde hatt syv uker med totalforbud mot telefon, nyheter, internett, tv og kontakt med omverdenen var slutt, og juryen hadde sendt meg hjem fra Top Model på målstreken – rett før finaleuken. Jeg visste at det nærmet seg slutten allerede før jeg fikk beskjeden om at jeg var ute, så jeg takket for meg, tok bilder av hver eneste krik og krok i huset for å vise familie og venner, og pakket kofferten for første gang som om jeg faktisk skulle reise hjem. Alle de andre gangene hadde jeg kun pakket fordi vi fikk beskjed om det, og jeg lot alltid noen ting ligge igjen i huset. Men denne gangen brettet og pakket jeg alt. Nøye.

Det morsomste er at jeg var litt sur. Jeg ville til Holmsbu på fotballens dag 09.07.
Jeg ble sendt hjem 11. Jeg var så sur for at jeg ikke gikk ut uken før. Haha!

Innspillingen var i gang, og jeg så allerede på oppførselen til juryen og crewet at det var min tur. Jeg kom utrolig godt overens med alle i teamet, og de unngikk meg litt i timene før innspilling slik at jeg ikke skulle skjønne at det var min tur. Men det var nettopp dette som fikk meg til å skjønne at det var nettopp min tur. Jeg hadde alltid kødda mye med teamet, og de kødda med meg, men denne dagen var alt annerledes, og de virket nesten triste rundt meg. Jeg la også merke til måten kameraene pekte på meg i tide og utide, og at regissørene ville melke personligheten min det siste døgnet ved å få meg til å gjøre mest mulig sprell foran kameraet før jeg gikk ut. Dette er noe jeg er glad for, for jeg mener helt ærlig at jeg fikk den fineste og best fremstilte avslutningen av deltakerne der inne.

Tårene rant fra både deltakere og jury da jeg gikk ut. Til og med crewet gråt da de fulgte meg til rommet jeg skulle bo på før hjemreise. Jeg ble invitert med på middag og fest med crew, jury, frisører, stylister, makeupartister, castingansvarlige og klippermen, og fikk en fantastisk avslutning på eventyret mitt. Selv gråt jeg ikke en tåre – jeg fokuserte kun på forskjellen mellom topmodel-boblen og verden, var overivrig på å få ladet opp telefonen min, og sjekking av nyheter.

Festen tok slutt klokken to på natten, og klokken fem ble jeg hentet av Eddie, en av sjåførene våre. Han kjørte meg til flyplassen og hjalp meg med bagasjen – etter det var jeg på egenhånd på Lisboa flyplass. Jeg har flyskrekk, men selv om jeg fløy alene var jeg ikke det minste redd. Jeg var nok bare veldig gira og utmattet på samme tid, men jeg husker jeg satt sammen med en stor familie som hadde vært på reise i Brazil. De snakket om den fantastiske to-ukers ferien sin som om det var det største eventyret i verden, og jeg hadde så lyst til å fortelle noen utenforstående om mitt lille eventyr. Dessverre hadde jeg signert en kontrakt med produksjonsselskapet, så jeg tiet om hva jeg hadde gjort og fortalte at jeg hadde vært på jobbreise alene som journalist. Alle i Norge sov, så jeg turte å logge på sosiale medier for å oppdatere meg på familie – og vennefronten, men jeg fortalte ingen at jeg var på vei hjem. Jeg var for sliten. Jeg orket ikke spørsmål, besøk og mas – jeg hadde tross alt mitt første alene-øyeblikk på nesten to måneder. Jeg kontaktet ikke mamma før jeg var på togstasjonen i Drammen, og da kom hun å hentet meg. I dagene i ettertid ble jeg boende der, på pikerommet. Samboeren min hadde flyttet ut, leiligheten var tom, bikkjene var borte og ting var litt uvant. Litt er kanskje å overdrive. Veldig uvant! Alt var uvant. Jeg ville ikke reise hjem i fare for å få en skikkelig knekk. Så jeg sov. Jeg var vant til å bli vekket av kameraer. Jeg var vant til å bli ropt ned på «synk», altså intervjuer. Jeg var vant til å alltid ha kjøleskapet fullt, middag på bordet og masse folk rundt meg. Nå fikk jeg sove i fred for første gang siden mai.

Den første telefonsamtalen jeg tok når jeg kom hjem var med Astri i TV-Norge. Hun hadde sett første og andre episode allerede, og kunne fleipe med at Top Model omtrent handlet 99% om meg. Jeg hadde henne på høyttaller, og mamma var så stolt. Jeg fikk så mye skryt fra hele produksjonen, og det gjorde det hele verdt det, selv om jeg på noen tidspunkt var lei hele opplegget. I dag ser jeg tilbake på eventyret som noe jeg aldri ville vært foruten, og jeg skulle gjort hva som helst for å oppleve det igjen. Jeg har fortsatt daglig kontakt med de andre deltakerne som jeg ser på som mine søstre og jeg er en stor erfaring rikere. Jeg har blitt kjent med meg selv på nytt, og vet nå hvor mye jeg tåler, hva jeg absolutt ikke tolererer, og hvor grensene går.

Takk til TV-Norge, Discovery og STO-CPH productions. I had the time of my life!