FOTO: MARTINE HALVORSEN. SHOOT FOR CHANGE LINGERIE.

Fokus. Fullt fokus nå. Husk hva du skal gjøre, hva du skal representere. Hvem du skal representere, men uten å miste deg selv og dine verdier. Opp med haken. Rask, men likevel langsom gange. Ett ben foran det andre. Kontrollerte hofter, rette skuldre. Stive, kontrollerte armer. Ikke for kontrollerte. Ikke for stive. Fingre i harmoni. Som om du skulle strøket over et piano, bare i luften. Ikke stivt, naturlig. Alt dette er så langt fra naturlig som man kommer..

Modellbransjen er tøff. 
Og det er en grunn til at jeg kun jobber mot å booke de morsomme oppdragene.

«Slutt å sammenlikn deg selv med alle andre». Ja, det er lett når alle er ti størrelser mindre enn meg. Size zero vs. mine fyldige 40. Det er det jeg tenkte. Det gikk fint under innspillingen av Top Model, for der var alle som meg. Backstage på New York Fashion Week er det nemlig ikke slik. Du entrer et stort, opplyst rom fullt av modeller, frisører, stylister og makeupartister. Designerne titter på deg. Modellene kikker på deres mulige konkurrenter. Og i deres øyne er ikke du en av dem. Du ser ut som en ansatt. En som er ansatt for å briefe modellene om hvor de skal gå og når de skal være klare.

Flombelysningen føles sterkere når du blir bedt om å kle av deg, og det eneste du klarer å gjøre, er det som er feil. Nemlig det å sammenlikne seg selv med alle andre som befinner seg på samme sted som deg. Du er den eneste med ekstra hud under BH-kanten. Den eneste med strekkmerker fra puberteten. Den eneste som får dobbelthake når du ler. Og du er der ved en tilfeldighet. Ikke fordi du har jobbet for det, spist riktig eller trent og øvd. Selv om det er en morsom historie å fortelle barnebarna og et sykt punkt å krysse av på «bucketlisten», så får det deg til å føle deg som dritt. Hvertfall i et lite sekund når du står backstage sammen med alle de flotte jentene, og bare venter på å bli dømt på catwalken.

WTF IS THIS?

Men vet du hva? Ingen dømmer deg. De syns du er tøff. Du er annerledes. Du har attitude og selvtillit. Du er et sunt forbilde. Livet er mer enn photoshoots, catwalks, runwayshows og dårlig samvittighet over hva du har spist. Det er mer enn undertøysbilder på Instagram og sponsoravtaler med skinny-tea produsenter. Livet er oppturer og nedturer FOR ALLE, og leksen vi skal lære er hvordan vi takler alt som kommer mot oss. Og det finnes så utrolig mange måter som ikke innvolverer spiseforstyrrelser, dyre quickfix-løsninger, sprøytestikk og operasjonssår.

Det går ikke an å slutte å sammenlikne seg selv med andre. Jeg liker idéen, men det går ikke. Isteden kan man beundre andre, og samtidig legge inn et godt ord for seg selv. Hun har kanskje en smal midje, men du er flink til å synge. Hun har kanskje drømmehåret, men hun misunner nok humoren din. Hun har slanke, lange ben, men du har de vakreste øynene. Se det vakre hos andre, og misunn de gjerne, men se også det vakre i deg selv, for noen misunner deg. Jeg kan misunne jenter i tiiiimesvis på Instagram, men rakker ikke ned på meg selv av den grunn. For jeg vet at puppene mine er for store. Men jeg vet også at puppene mine er symmetriske. Ikke henger de heller. Jeg er klar over at rumpa mi er stor. Men den er spretten og myk. Dessuten er det populært med store rumper. Midjen min er ikke like slank som den en gang var, men jeg har en utrolig kjernemuskulatur, er myk og sterk. Jeg har strekkmerker. Men de er heldigvis bare på hoftene, og ikke på magen eller brystene. Jeg har hjørnetenner som en jævla vampyr, men heldigvis store lepper som dekker de, og et smittende smil. Jeg har skeiv nese, men rettet opp inntrykket med en piercing istedenfor en 40 000 kroners operasjon.

Jeg tror det kalles å være jordnær. Ærlig. Realistisk.
Du kan ikke konkurrere med alle.

For vet du hva?
På slutten av dagen så er det hva du og dine nærmeste mener om deg som teller.