Jeg får stadig høre at jeg er tøff. At det ikke ser ut som jeg er redd for noenting. Det er sikkert fordi jeg går inn i alle oppgaver med godt mot, og fordi jeg alltid er glad og begeistret – selv når jeg skal gjøre noe av det verste jeg vet. Det aller verste jeg vet per dags dato er å fly, men redselen min blir ikke tatt seriøst fordi jeg ikke ser ut som det typiske nervevraket når jeg snakker om reisene mine, eller før jeg går ombord. For det er sant at jeg elsker å reise. Jeg elsker å besøke nye plasser, og jeg gjør det flere ganger i året. Jeg har flydd 15 ganger de siste tolv månedene, og her er cluet: selv om jeg er redd, så stopper det meg ikke fra å utforske verden. Drømmen er å leve som magasinjournalist som får lov å reise rundt og lage saker, så hvordan skulle jeg kunne tillate min skrekk for å fly stoppe meg?

Turbulens er ikke farlig. Det er som å kjøre båt på urolig sjø. Som å kjøre bil på en humpete vei. Det er rett og slett luft som ikke er rolig, og det er langt ifra farlig. Pilotene er trent til dette, sier de. De vet hva de gjør. De vil også hjem til sine kjære og nære når skiftet er over, men det hjelper ikke meg.

På mandag hadde jeg mitt første angstanfall i en alder av 26. Jeg har aldri helt skjønt greia med angstanfall. At folk kan miste kontrollen over tankene og følelsene sine i en ubehagelig situasjon. For noen er den ubehagelige situasjonen å fly, men for andre er terskelen så lav at de syns det er ubehagelig å snakke med fremmede. Fyfaen for en respekt jeg plutselig fikk for andre mennesker med angst. En respekt jeg ikke har hatt før. For jeg er ingen nervøs person. Jeg gjør alt i livet med tyngde, informasjon og trygghet. Men i et fly har jeg ikke kontroll. Og det kommer jeg heller aldri til å få i et fly – om ikke jeg utdanner meg som pilot, noe som er like usannsynlig som at jeg skal bli hjernekirurg. Men på mandag mistet jeg fatningen helt. På vei hjem fra Italia hadde vi mellomlanding i Amsterdam, og begge flyturene var like jævlige. To angstanfall iløpet av en tolv timers reise. Spenninger i kroppen, tårer som renner ukontrollert ned på knærne for alle å se, snørr som tetter nesen – som er den eneste måten jeg kan få puste på uten å hikste ut i gråt. Jeg kikker ned på den hvite og blå pakken med nervedempende Sobril, og hater legen et lite øyeblikk for at hun ikke har gitt meg noe sterkere som kan løse denne situasjonen. På pakken står det svart på hvitt: «mot flyskrekk». Jeg tar en pille til.

Passasjerene rundt meg merker ingenting av angstanfallet mitt. Jeg er flink til å skjule meg, og denne gangen latet jeg som om jeg sov, med hodet på reiseputen på bordet foran meg, og jakken halvveis over hodet. Menneskene rundt meg sitter på hver sin plass og leser aviser, bøker eller klikker rundt på en iPad helt uforstyrret av hva som foregår rundt dem. For turbulens er jo tross alt ikke farlig. Det er bare farlig i mitt lille hode. Heldigvis er kjæresten min er oppegående mann, så han løftet overkroppen min opp og trykket den inntil seg. Han, som hadde kjøpt en spillkonsoll for den lange og kjedelige reisen, måtte sitte stille å trøste meg fra noe som ikke er farlig. I ettertid er det bare flaut..

Angst har ingen ansikt. Du kan ikke se at jeg er redd, på lik linje som at du ikke kan se at andre er redd. Derfor skal du ta alle alvorlig når de betror seg til deg med angsten sin. For det er noe jævla dritt å ikke kunne kontrollere frykten sin.