Det er ingen hemmelighet at de siste dagene har vært slitsomme, slik er det alltid etter en ferie, og da spesielt etter en storbyferie. Og når du har vært i syv storbyer på kort tid, ja da har du god grunn til å legge beina høyt og slappe av med en kopp te. Jeg har gått til innkjøp av TRE fotmasker denne uken, for føttene mine er faen ikke til å holde ut. Vi snakker gnagsår, blemmer, tørre hæler og vonde tær. Jævlig sexy! Det er både normalt og forventet at man er raskt tilbake i jobb etter en ferie, men denne gangen kunne jeg faktisk trengt en ferie etter ferien. Jeg er så støl og sliten at jeg DÆVVER. Og hvordan startet jeg hverdagen igjen? Slik:

Jeg tenkte jeg skulle være fin på jobb, så jeg tok på meg den nye (og sjukt varme) leopardkåpen min. Og siden jeg hadde gått i flate sko hele ferien kjørte jeg på med høye hæler. De mest komfortable jeg eier. De viste seg å være svært lite komfortable med hovne føtter og hauger av gnagsår, så jeg gikk rett og slett rundt med smerter i føttene i 8 timer i går. I tillegg til forkjølelse, svettetokter og alt for varme klær, hadde jeg «entrance» på agendaen. Å style inngangspartiet til butikken. Det betyr at jeg må løfte tunge dukker, kle av og på, style og ordne, noe som er sinnsykt undervurdert og slitsomt, men vanligvis gøy. Det var ikke så gøy i høye hæler og varm kropp. I tillegg rakk jeg ikke frokost hjemme, og hadde en sen lunsj. Svett, sliten og 7 timer uten mat.

Når klokken slår tre er det på tide å løpe til bussen. Sånn er det når man pendler med timekspressen fordi parkeringa er et ran. Og når tror du de har satt opp avgang for bussen? TO MINUTTER OVER HEL. De fleste slutter på jobb «hel». Så hvor er logikken? Jeg må løpe. Hver dag. Og i går, i høye hæler og fuskepels. Jeg rekker bussen på sekundet, og sitter med tidenes pustebesvær i setet bak sjåføren. Bak meg sitter det en bestemor og et barnebarn og leker «mitt skip er lastet med». En times busstur med «mitt skip er lastet med»…… Hele turen. Jeg er svett, klam, sliten og trøtt, og må høre på en femåring som ikke klarer å komme opp med ett eneste jævla ord på «L». Og på toppen av alt tar bussjåføren opp telefonen og begynner å TEKSTE midt i rushtrafikken. Har jeg ikke nok å stresse for nå, syns du?! Må jeg virkelig bekymre meg om vi skal kræsje i tillegg??

Mamma ringer. Begynner å snakke om sykdom, sex og prevensjon. Jeg forklarer at dette ikke er rett tid og sted, for jeg har ikke lyst til å snakke om puling og prevensjon foran femåringer, bestemødre og slække bussjåfører. Det ender med at jeg må legge på, og det tikker inn misfornøyde meldinger på telefonen som gjør meg enda mer stressa.

Det begynner å pissregne i det sekundet jeg går av bussen. Løvet flyr til alle kanter, jeg blir sprutet ned av både lastebil og timekspressen, og barnehagebarna jeg går forbi hver dag ler av meg der jeg halter i høye hæler. Klissvåt – i en fuskepels med leopardmønster. Bikkjene er tissatrengte når jeg kommer hjem, og jeg rekker ikke engang å skifte sko eller jakke før de hopper på meg og flyr ut døra. Faen. Minstemann stikker av, så jeg må løpe for å fange han – i klissvåt fuskepels med leopardmønster, og høye hæler. Forbi barnehagen full av drittunger som igjen ler av meg der jeg løper.

Det siste jeg tenkte før jeg kastet meg i sofaen var "nå klikker det for meg".