OK, nå skal jeg fortelle dere om en historie som hendte meg etter Top Model. En hendelse som hendte meg etter å ha debutert som modell under New York Fashion Week – etter å ha blitt invitert tilbake til mitt andre og tredje show under en av verdens største moteuker noen måneder senere. Her kommer historien om turen til København og tilbakemeldingene jeg fikk under et møte de inviterte meg til. En shoot de oppfordret meg til å komme helt til København for fordi de ville være managementet mitt. Jeg trenger ikke å nevne navnet på byrået (selvom jeg virkelig burde, og kanskje en dag gjør det..) men det er det minst profesjonelle jeg noensinne har vært borte i. Og tro meg, jeg har vært borte i en hel del i min nokså unge alder.

For det første så sender de meg en dato og et klokkeslett hvor de ber meg møte opp i København. København er ikke akkurat «borti gata», og modellyrket er ikke akkurat en drøm jeg har hatt, men jeg tenker hvorfor ikke. Top Model var jo bare flaks, og at jeg kom helt til semifinaleuken er jo bare latterlig, men der var jeg da – i København, foran et stort bygg uten ringeklokke. Jeg finner frem telefonnummeret til personen jeg har mailet med. Hun som var så gira på å være manageren min. Hun tar ikke telefonen. Klokken bikker ti minutter over tiden, og jeg ringer på i første etasje og tar meg gjennom en klesbutikk og opp i byråets lokaler – tydeligvis uanmeldt. Hun jeg trodde var min fremtidige manager var i Sverige og hadde glemt meg bort! Nevnte jeg at jeg hadde kommet helt til Danmark??

En random dame ber meg sette meg i sofaen midt i arbeidsrommet foran alle ansatte mens jeg fylte ut et skjema. Overskriften lød som følgende: «søknad for å bli modell i…». Søknad?? De hadde jo mailet meg etter å ha sett meg på TV?! Da det «endelig» var min tur, fikk jeg beskjed om å ta av meg sminken. Jeg hadde jo kommet usminket, det var jo det som sto i mailen. Men nei, jeg måtte vaske av meg bryn og ta av meg vippene. Problemet var disse vippeextensionsene og de tatoverte brynene da.. Så fikk jeg litt kjeft for det, før hun kastet en haug med klær i fanget mitt. Klær fra plus-size merket Zizzi. Jeg har aldri passet i klærne til Zizzi og fikk mildt sagt panikk da buksene hang på hoftene mine og t-skjorten lå baggy over skrittet mitt. «Klar for testshoot?»

FEM MINUTTER FØR MØTET MED MODELLBYRÅET I KØBENHAVN

Ikke veldig klar, men OK. Jeg ble satt inntil en hvit vegg med strietapet (?!) og en annen random dame kom å tok noen bilder av meg mens hun ba meg om å le. Jævlig lett å le på kommando etter denne behandlingen tenkte jeg, men javel. Ett minutt senere, et nytt posete antrekk som ikke passet. Ti minutter senere ble jeg sendt hjem. TI MINUTTER! Ikke en eneste samtale, tilbakemelding eller beskjed om når jeg skulle få høre noe. Et søknadsskjema, to antrekk jeg så helt jævlig ut i, og noen halvveis avrevne øyevipper senere stod jeg utenfor å ringte kjæresten min i sjokk. Hva faen var dette for en oppførsel?

Utallige uker senere poppet det endelig en mail opp i mailboksen min. Jeg kunne velge mellom å gå ned fire størrelser eller å gå opp fire størrelser. Jeg, som en størrelse 40 måtte altså ned på «size zero» (noe jeg heeelt klart ikke har anlegg til) eller opp på 48. Jeg var hverken syltynn eller overvektig, og det var ikke plass til meg i bransjen. Men hallo. Var det ikke akkurat det vi forsøkte å bevise i Top Model?? Dere så meg jo på TV? Dere følger meg jo på Instagram? Hvordan i helvete kan dere tro at jeg er en størrelse 32 eller 48?! Hvis min størrelse ikke er god nok for dere, hvorfor i helvete fikk dere meg helt til København?!

Når jeg blir intervjuet i mediene så er det et spørsmål som er en gjenganger. «Er det fortsatt modell du ønsker å leve av?». For det første, det har aldri vært en drøm. Det har vært flaks. Flaks, og et dryss original personlighet. For det andre: NEI! Ikke hvis bransjen er slik den er i dag. Du kan tro jeg er villig til å gå opp eller ned 40 kilo for det dritt-yrket der. Å jobbe døgnet rundt, få lite betalt og reise meg ihjel uten å egentlig se en dritt? Ikke faen. Å være modell er som å få betalt for å sitte på venterom. Du venter på jobbene. Du venter på bekreftelse. Du venter på hår. Du venter på makeup. Du venter på designeren. Du venter på fotografen. Du er nederst på rangstigen, og folk gir faen i deg. Hvem ønsker det for seg selv?!

Jeg nekter å hylle jenter som sulter seg syke for å vise frem klær for en luselønn i Milano. Jeg nekter å hylle overvektige, usunne kvinner som trøkker i seg hamburgere på Instagram og filmer valkene sine for likes. Jeg vil hylle mangfoldet, normalen og «the girl next door». For hvorfor er det ikke plass til jenter i størrelse 40 i motebransjen når nesten hele verden er en størrelse 40?! Takk GUD for designerne som inkluderer alle og viser mangfold, og som viser unge jenter at du ikke må være sånn eller sånn. Nå er det faen meg nok! Et glorifisert, sukkerglasert og overvurdert drittyrke skal faen ikke bestemme hvem du skal være!