Her om dagen var jeg på jentekveld med Charlotte og Martine som jeg ble kjent med under innspillingen av Top Model, og vi snakket mye om bransjen vi er i, og hvordan den har utviklet seg den siste tiden. I bakgrunnen gikk Trygdekontorets episode om fedme-hyllest og kroppspositivisme, og mens mange klapper i hendene og heier på disse folka, blir jeg kvalm. Kvalm fordi det har kommet enda en «bås» vi kan sette mennesker i. Enda et enten/eller-dilemma for oss som jobber med sosiale medier.

I blant føler jeg bare for å gi opp hele driten. Legge ned bloggen, slette Instagram og kun bruke Snapchat for å holde kontakt med venner. Jeg føler ikke at jeg har noenting å bidra med til bloggsamfunnet lenger. Likevel vet jeg at sånne som meg er viktig. Jeg bare ser det ikke akkurat nå. Jeg ser ikke hvordan man skal lykkes uten fillers, operert kropp, slanke ben, svær rumpe, perfekte bryn og konturerte kinn. Jeg ser ikke hvordan jeg skal komme meg opp og frem uten å endre på fødselsutgaven av meg selv. Og hvor forbanna trist er ikke det? Jeg er snart 27 år og veldig sikker på meg selv, og likevel sitter jeg med disse tankene. Hva tenker da en 14 år gammel jente om seg selv i dag?

Jeg er så lei av å føle at jeg ikke strekker til fordi jeg ikke er radmager og fylt med plast. Jeg er nemlig ikke redd for å bade uten sminke. Jeg er heller ikke redd for å miste de falske vippene mine når jeg hopper ut i havet. Jeg retusjerer ikke bort strekkmerkene jeg fikk på rumpa mi i tenårene, og jeg ber ikke folk om å ta hundre bilder av meg for å få det ene «perfekte». Jeg tar ikke nok bilder av maten min. Jeg står ikke nok foran kamerastativet med selvutløser. Jeg pynter meg ikke ofte nok, og sminker meg langt ifra daglig.

Og sånne som meg er det ikke plass til i bloggverdenen lenger. For i denne kyniske bransjen har det blitt slik at du må være enten/eller. Vi har selvfølgelig noen etablerte, normale bloggere, og takk Gud for Kristin Gjelsvik, Ida Wullf, Kristina Andersen, Eirin Kristiansen og den gjengen. Men hva med oss andre? Vi som har store plattformer, men som kanskje ikke er helt der? Vi har to valg vi. Fylle kroppene våre med dritt og dele ut rabattkoder på fillers i hytt og gevær, eller være så «anti» som overhodet mulig, og skryte av de usunne, hårete og naturlige kroppene våre og den ekle livsstilen vår. Gjerne overdrive litt også å late som vi spiser pizza og burger til middag hver dag. For det er kult det!

Jeg syns ikke det er kult å fylle kroppen med plast for så å dele den «perfekte» kroppen sin på sosiale medier slik at alle andre skal føle seg dritt. Men jeg syns heller ikke det er kult å legge ut videoer av bilringer, fett og donut-spising, og kalle det «kroppspositivisme». Burlesque er kult. Burlesque når du er overvektig er også kult. Men burlesque mens man spiser donut er unødvendig, overflødig og ekkelt. Ordet «kroppspositivisme» har blitt et foraktet ord i vokabularet mitt, for jeg forbinder det med feite damer som danser halvnakne på Instagram for å vise at de ikke bryr seg. Jeg sier ikke at de i seg selv er ekle, men vrangforestillingen deres er ekkel. For jeg vet at 100% av disse damene hadde gitt bort en arm for å veie 60 kilo og se ut som Kylie Jenner hvis det hadde vært mulig.