Dagen har kommet. Det er tre uker siden jeg måtte se den jævla sekken sist. Jeg hater den sekken, for når den titter frem så betyr det at han drar og blir borte i tre uker. Tre lange uker uten en klem, et kyss, noen å sove inntil, eller noen som vekker meg med frokost. Tenke seg til at jeg har valgt dette livet frivillig? Haha! Jeg er i full gang med å legge planer for de kommende ukene slik at tiden går fortere, men hva hjelper det vel med kafèdates, fyll og trening når man helst vil ligge hjemme i armkroken å se på Game of Thrones? Apropo det, så har vi en teit regel her i huset. Serier vi ser sammen får vi ikke lov å se hver for oss, hvilket betyr at jeg må vente tre fuckings uker før jeg får sett favorittseriene! Flere som har samme regel?


Han er heldigvis flink til å sende meg meldinger og snaps, og ringer meg på FaceTime hver dag fordi han savner meg. Det er godt å vite at ikke jeg er den eneste som sitter med savn i kroppen. Han har jo tross alt ikke stort å finne på annet enn å jobbe, og heller ingen andre å prate med enn kolleger. Så sånn sett har jeg vel trukket det lengste strået, som får være hjemme med hus og dyr, venner og familie, fest og moro – når jeg vil. Men han valgte dette. Så det er likevel ikke han det er synd på. Han pakker..

Og vipps, så var han borte.