I dag kom jeg over et innlegg Martine hadde delt på bloggen sin. 
Et tema jeg har hintet mye til i det siste, og tenkt lenge på å skrive.

Jeg var den første i vennegjengen som flyttet for meg selv. Jeg var 18 år, hadde 40 kvadratmeter å boltre meg på, og elsket å ha folk rundt meg. Og det gjør jeg fortsatt. Det er åtte år siden jeg flyttet ut av pikerommet, og iløpet av de åtte årene har jeg nesten uten unntak arrangert hver eneste nyttårsfeiring, 17.-mai frokost og Halloween. Hvert eneste vorspiel, nachspiel og julebord. Hver eneste hjemmefest, hagefest og jentekveld. Og i år arrangerer jeg i tillegg ungdomskolereunion. Ikke fordi jeg nødvendigvis savner de jeg gikk på ungdomskolen med eller har så jævlig mye å prate med de om, men fordi det er forventet av meg. Jeg kan nemlig ikke gå ut i min egen hjemby uten at noen fra ungdomskolen kommer bort og maser om når reunion-festen skal være.

Hvorfor, sier du? Fordi jeg er arrangøren. Sånn har det blitt.

Per dags dato har jeg fire arrangør-jobber hengende over meg. Jeg har forsøkt å arrangere en 17.mai-frokost på Bølgen & Moi i over en måned som jeg mest sannsynlig blir nødt til å avlyse i dag fordi folk ikke klarer å svare. Jeg har også denne ungdomskolereunionen, som jeg har forsøkt å arrangere to-tre ganger tidligere, som også må flyttes til høsten. I tillegg til dette har jeg de årlige hagefestene og bursdagsfesten min – hvor 70% har satt seg på «kanskje», eller ikke svart i det hele tatt. Altså… KANSKJE?! Hvis du har lyst, så legger du det inn i kalenderen, søker fri, skaffer barnevakt og what-not! Det handler om prioriteringer og respekt for andres tid og penger. Hvis du har tenkt til å sitte å vente på at noe nedre skal dukke opp, så trekker jeg tilbake invitasjonen din – så enkelt har det blitt.

Jeg har ett nyttårsforsett for 2019 klart allerede i dag:
Jeg skal gi faen i å arrangere. Så får vi se hvor ofte jeg blir invitert.