Sommeren er ingen dans på roser for oss gressenker og kapteinfruer med arbeidsnarkomane sjømenn. Hvis jeg skal regne på hvor mye jeg ser samboeren min i perioden mai-september i år, så snakker vi kanskje to-tre uker maks. Han jobber nemlig ikke bare som overstyrmann på cruisebåt på vestlandet, men også på båten «Victoria» i Telemarkskanalen. Så når han har fri fra båten på vestlandet, reiser han omtrent rett ned til Telemark.

Denne sommeren har han anskaffet seg enda en ansettelse. En ansettelse som riktignok kan bli en nokså god businessidè for oss begge i fremtiden, men som foreløpig kun frarøver oss tid sammen. Han har begynt som kursleder for båtførerprøven på sør- og østlandet, hvilket betyr at han har en tredje jobb å reise til når han har fri fra de to andre.

Misforstå meg rett, jeg har nok av ting å drive med, og nok av baller i lufta. Sånn sett er vi kanskje en perfekt match, i og med at vi begge skaffer oss jobb og oppdrag da den andre er bortreist. Men i det siste skal jeg innrømme at det har vært overveldende mye. Vi kjøpte enebolig sammen i februar og har mildt sagt nok å gjøre her hjemme før høsten kommer, så jeg kjenner virkelig på presset nå som jeg står alene med mesteparten oppi alt som foregår med mine egne prosjekter:

Huset skal males, verandaen skal beises, plattinger skal bygges, vaskerommet er under full oppussing, kjellergangen må males, gjesterommet må males, walk-in closetet må bygges, dusjen må byttes, badekar må settes inn, glassmester må bookes, loftet isoleres og pipa må byttes. Og innimellom alt dette skal jeg jobbe 100%, blogge, spille inn TV, lufte hunder og være en god kjæreste, venninne og datter. Jeg blir helt svett.

Også kjenner jeg jo selvfølgelig på savnet.