Lørdag 11. august dro jeg ut på byen i Svelvik sammen med kollegaene mine i lokalavisa, og mange gode venner. Det var Svelvikdagene, en lokal festival vi har her i bygda, og alle var i god stemning. På vei hjem i 01 tiden møtte jeg en gammel venn, og jeg sendte gjestene mine hjem til meg med nøkkelen min slik at de kunne starte nachspielet mens jeg snakket videre.

Dette er bygda mi, Svelvik:

Bilderesultat for svelvik

I 01.30-tiden gikk jeg hjemover, og jeg havnet midt i en krangel mellom et kjærestepar. Jeg prøvde å ordne opp mellom de, men forstod raskt at jeg ikke hadde noe her å gjøre. Jeg tilkalte politiet som stod like borti gata, og gikk videre hjemover. Herfra er det cirka 400 meter hjem til meg. På veien er det flere leilighetskompleks, eneboliger, matbutikker og interiørbutikker. Veien var lyst opp overalt – bortsett fra ett sted.

Overfalt av min egen nabo:

Jeg snakker med en av mennene fra festen min på telefonen, og ironisk nok spør han meg om han skal gå meg imøte. Man vet jo aldri hva slags folk som lurer i de mørke bakgatene her. Jeg ler, og sier «Ikke i Svelvik». Mens jeg snakker på telefonen hører jeg munter plystring bak meg. Jeg snur meg, og ser naboen min i mørket. Jeg kjenner han igjen, for jeg har hilst høflig på han når han har gått forbi huset mitt med matvarer, eller når jeg har vært ute med hundene. Han har et spesielt utseende, så det er ingen tvil om at det er han. Jeg smiler og nikker, og snur meg for å gå videre.

I dette strøket angrep han meg:

Bilderesultat for juve næringspark

I det vi passerer Juve næringspark og lysene forsvinner bak meg, kommer han løpende opp mot meg. Jeg legger ned telefonen. Jeg forstod raskt at intensjonene ikke var gode, og gjorde alt jeg kunne for å avvise naboen min på en høflig og trygg måte slik at jeg kunne komme meg hjem de siste 200 meterne. Noen kaller visst dette en invitasjon. Jeg kaller det overlevelse.


Han: – Kan jeg kysse deg?
Meg: – Nei, da tror jeg ikke samboeren min blir fornøyd.
Han: – La meg kysse deg!
Meg: – Nei takk, men du må gjerne være med på nachspiel?


Det neste som skjer, er at han tar tak i håret og nakken min, drar meg ned mot hans høyde (han er lavere enn meg) og putter tungen sin i munnen min mens han skyver hånden sin under kjolen min og inn ved trusekanten. 


Heldigvis hadde jeg denne mannen fortsatt på telefonen, og jeg fikk varslet han. Han kom løpende og så at gjerningsmannen min slippe meg og løpe avgårde. Han så hvordan han så ut, og at han var skyldig. Ellers hadde han ikke løpt. Vi ringte politiet, og etter lang (!) tid kom de frem. Vi ble satt bak i bilen fordi kollegene hadde fått tak i en mann som matchet beskrivelsene vi hadde gitt på telefonen. Vi kjørte forbi mannen i sakte fart, med sotede ruter. Akkurat som i en dårlig actionfilm. Jeg og den mannlige vennen min fikk ikke lov å prate sammen, men vi identifiserte han begge to – selv om han forsøkte å gjemme seg ved å gjøre seg lavere, ikke se mot oss og endre måten han var kledd på.

Gjerningsmannen blir pågrepet:

Mannen blir kjørt til politistasjonen i Drammen, mens jeg og øyenvitnet mitt blir avhørt i hvert vårt rom hjemme i huset mitt. Jeg blir bedt om å forklare hele historien på opptak, og får beskjed om å ta av meg undertøyet mitt. Det måtte sendes til undersøkelse for å sikre dna. Det hele ble avsluttet i 04-tiden.


Dagen etter våknet jeg til beskjeden om at han var løslatt. Politiet ringte og spurte om jeg ville ha besøksforbud. Dette takket jeg selvfølgelig ja til. Overskriftene i avisen slo imot meg, og jeg følte at alle journalistene visste mer enn meg. Ironisk nok er jeg både journalist og offer, men jeg følte meg veldig utenfor i min egen sak. Gjerningsmannen, som også var min nabo med 50 meters mellomrom, var satt fri, mens jeg satt inne med låste dører og lukkede vinduer.

Han var i tillegg i Norge som asylsøker på midlertidig oppholdstillatelse. Dette mener jeg ikke som et rasistisk ess i ermet i et forferdelig spill, men jeg nevner det for å vise dere hvor lett man slipper unna kriminelle handlinger i landet vårt, og hvilke signaler det sender disse mennene, og deres etterkommere. Er det virkelig slik at han må gjøre dette to ganger til for å bli kastet ut – og i verste fall komme enda lenger på nestemann?

Jeg ringte til politiet i Drammen for å få informasjon, og fikk beskjed om at etterforskningslederen min hadde fri. Jeg spurte kvinnen som tok telefonen om hun kunne søke opp saken min, lese seg opp litt og informere meg, men det «hadde hun ikke tid til». Jeg spurte hva besøksforbudet gjaldt, og hun sa at dette var noe jeg måtte ta opp med etterforskningslederen – som kom tilbake om to-tre dager.

Jeg gråt på telefonen og spurte om det virkelig var slik at mulige voldtektsmenn blir bedre ivaretatt enn ofrene, og hu sa ordrett «nå syns jeg du er veldig vanskelig!». Jeg spurte også om det var mulig for de å be gjerningsmannen gå en annen rute hjem, enn forbi huset mitt. For det er nemlig mulig her vi bor, i idylliske Svelvik. Men da forklarte hun meg at de ikke kunne påvirke de daglige rutinene hans, og at besøksforbudet ikke gjaldt utenfor tomtegrensa mi, så lenge han ikke snakket til meg. For jeg måtte jo forstå at det var vanskelig for han, som nabo, å ha besøksforbud mot meg!

Til høyre i bildet ser dere veien jeg snakker om:

Jeg var den vanskelige. Jeg, som har sittet hjemme i fire dager uten å gå tur med hundene mine, vært på butikken, gått ut med søpla, vært i postkassen, i garasjen eller i hagen. Jeg, med tomtegrense, hage, veranda, postkasse og garasje langs veien hans, var den vanskelige. Jeg gråt når jeg la på. Solidariteten jeg forventet fra politiet – spesielt en kvinne – var ikke-eksisterende. 


Jeg satt lenge å tenkte på om jeg skulle dele dette i sosiale medier eller ikke. Det er jo typisk at offeret får slengt kommentarer etter seg, spesielt meg som i tillegg blogger. Jeg var redd for å virke PR-kåt, desperat etter klikk eller oppmerksomhetssyk, men bestemte meg for å gi faen i hva folk tror om meg, så lenge noen får øynene opp for hva vi jenter går gjennom. Jeg vil ha strengere straff, forvaring, fotlenke eller forflytting i vente på rettsak, en lovendring og en slutt på alle henleggelsene og historier som aldri blir trodd. I dag har de to delte innleggene 5800 likes, 6400 delinger og 1900 kommentarer. Og jeg gir meg ikke, selv om det alltid vil finnes skeptikere, kverulanter, nettroll og falske brukere som spyr ut de verste påstandene.

Det spekuleres blant annet mye i hva jeg hadde på meg – utrolig nok. Gikk jeg lettkledd eller utfordrende? Svaret er nei. Ikke at det betyr noe, men jeg hadde på meg en maxikjole i for stor størrelse, skitne festivalsko og olajakke. Ifølge meg selv: ikke veldig attraktiv, lettkledd eller utfordrende. Som om det skulle hatt noen betydning. Det spekuleres også i om jeg var rusa. Jeg ruser meg ikke. Jeg nyter øl, vin og cider som mange andre jenter i 20-årene, og uansett hvor drita, rusa eller lettkledd jeg hadde vært, så er ikke dette greit. Spørsmålet mitt er hvorfor ikke politiet forstår det – og slår kraftigere ned på det?

Antrekket mitt under overfallet:

Jeg vil være en stemme for alle som ikke har anmeldt. Alle som fikk saken sin henlagt. Alle jenter som har, eller som kommer til å oppleve overfall. For det tar ikke slutt. Ikke med de latterlige straffene vi har her i landet. Jeg har fått hundrevis av meldinger i dag, og mange av jentene forteller sine historier. Historier om voldtekter og henleggelser, og følelser av å ikke bli trodd. Dette kan vi ikke ha noe av! Lik og del dette innlegget dersom du ønsker bedre oppfølging av ofre, endring i regelverket rundt forvaring og strengere straffer for overfall. Alle jenter er noens kjæreste, søster, datter eller barnebarn, og du kan bidra til en endring. Jeg nekter å tie, og håper dere nekter med meg.