Dette er det viktigste innlegget jeg noengang har skrevet, og det viktiste innlegget du noengang har lest. Jeg håper dere vil hjelpe meg å dele disse jentenes historier – for deres venninner, kjærester, søstre og døtre. Dette kan bidra til at media, politikere, politi og rettsvesen får opp øynene for hva som skjer i landet vårt, hvor ofte det skjer, og hvordan sakene blir behandlet fra offerets side. Mange av historiene har aldri blitt delt før, og forblir derfor anonyme. Disse historiene har blitt sendt inn til meg, eller via hashtaggen #ViNekter som jeg opprettet etter å ha blitt overfalt på åpen gate i eget nabolag forrige helg. Dersom du ikke er kjent med saken min, eller ønsker å lese deg opp eller forfriske minnet, er det bare å bla lenger ned. 

SOVEVOLDTATT AV EN KOMPIS

Min sterke, tøffe, gode og fantastiske venninne, Benedicte Haugaard, har satt lys på, og kjemper hardt, for en sak som angår så utrolig mange av oss. Hun ble forsøkt voldtatt av en nabo, 200 meter fra huset sitt. Hun var «heldig» denne gangen – hun slapp unna «kun» med et forsøk. Ikke alle er så heldige. Det skal ikke måtte være sånn at vi jenter og kvinner må passe på hva vi har på oss, ikke drikke for mye, aldri gå alene, alltid ha med seg voldsalarm eller pepperspray, fordi det kan bli oppfattet som en invitasjon til å ta for seg av kroppen vår. Vi har rett til å kunne føle oss trygge. Vi skal kunne føle oss trygge hvis vi sovner på fest, uansett hvor fulle vi er eller om skjørtekanten har sklidd opp. Vi har rett til å kunne føle oss trygge med kompiser. Vi har rett til å kunne føle oss trygge rundt familiemedlemmer. Og vi har rett til å føle oss trygg med naboer og ukjente – uansett! MIN kropp er ikke allemannseie! Benedicte var tøff nok til å anmelde saken. Det er det ikke alle som er. Jeg var ikke det…

I april i fjor skjedde det noe som skulle endre livet mitt totalt. Jeg og en venninne dro på nachspiel i Oslo hos en kompis jeg har kjent i 8 år. Hadde kjent i 8 år… Vi drakk, danset, sang, lo, og hadde generelt en utrolig morsom kveld og natt. Det begynte å bli litt mye, for både meg og venninna mi, så vi gikk å la oss i senga til kompisen min. Han var sliten han også, så han kom å la seg sammen med oss. Dette var en fyr både jeg og venninna mi kjente godt, over flere år, så ingen av oss tenkte at det ikke var 100% trygt å sove sammen alle tre. Det var sent, eller skal jeg si tidlig? Jeg var overstadig beruset, og helt slått ut. Jeg tok av meg buksa, men hadde truse og t-skjorte på. Vi lå noen minutter og tøyset og lo litt av at han følte seg heldig som lå i samme seng som to søte damer, at det var mange som helt sikkert skulle ønske de kunne byttet plass med han, og jeg tror til og med vi tok en selfie. Herregud, det er jo sånt venner gjør?! Jeg snur meg rundt, med ryggen til, og sovner – som en stein.

Da jeg våkner neste morgen kjenner jeg med en gang at noe er galt. Trusa mi er helt våt og jeg kjenner et slags ubehag i underlivet. Jeg husker jeg reiste meg opp og sjekket om han fortsatt hadde bokser på. Det hadde han. Venninna mi lå fortsatt i samme seng, og sov som en stein. Jeg går på do, og kjenner det renner ut av meg. Ikke voldsomme mengder, men nok til at mistankene mine ble bekreftet. Jeg kjenner at hele verden min raser sammen, og at alt bare rakner.

Herfra er ikke alt like klart, men jeg får vekket venninna mi og ytret at jeg må ut derfra så fort som overhodet mulig. Hun skjønner ingenting, er trøtt og vil helst bli til formen er litt bedre, eller i hvert fall til hun har våknet litt. Jeg klarer ikke vente, kler på meg og er halvveis på vei ut døra før hun skjønner at jeg mener alvor. Hun tar meg igjen og vi går sammen til Oslo s. Hun spør og spør og spør hva som er galt, uten at jeg klarer svare. Til slutt klarer jeg å lire av meg det som har skjedd. Med en gang tror hun ikke på meg. Ikke fordi hun ikke TROR meg, men fordi hun får sjokk og ikke tror sine egne ører. Det er jo tross alt VÅR venn det er snakk om…! Hun skjønner fort fra min reaksjon og sjokktilstand at dette er et faktum, og freaker egentlig ganske kraftig ut… hun begynner å ringe rundt til noen av de som var på nachspielet for å finne ut av hva som har skjedd – mot min vilje. Jeg vil ikke at noen skal vite… jeg vil ikke lage drama… jeg vil ikke at det skal bli en snakkis… jeg vil ikke at folk skal tro at jeg overdriver, overreagerer, eller lager en stor sak ut av ingenting. Men for meg er ikke dette ingenting. Det er ikke uskyldig fyllesex. Det er ikke noe du bare kan koste under teppet og late som at ikke har skjedd.

Det ble den lengste togturen i mitt liv. Og venninna mi, som var av og på telefonen gjennom hele turen, insisterte på at vi dro til legevakta. Der ble jeg tatt rett inn på et eget rom mens vi ventet på at lege for overgrep skulle komme på jobb. Mens jeg lå der prøver han å ringe meg utallige ganger, og sender flere SMS. Venninna mi har snakket med romkameraten hans, som igjen har fortalt han hva jeg har sagt. Da han ikke kommer gjennom hos meg ringer han venninna mi. Jeg hører at hun prøver å forklare, hvor han igjen svarer forskrekket at han ikke skjønner noen ting. Han sier at VI hadde hatt sex. At han aldri ville gjort noe sånt. Jeg tar telefonen og spør han hvilken verden han lever i. I hvilken verden er det å ha sex med en som sover, som er bevisstløs, som ikke gjengir eller er delaktig, forenelig med det å ha sex? Er ikke det en tomanns greie?!

«Han gråter». «Han er utafor». «Han er lei seg». «Han mente aldri å såre meg». «Han trodde jeg var med på det». «Han trodde vi bare var stille for å ikke vekke venninna mi»… hva faen tar du meg for, tenkte jeg… for det første: jeg hadde gitt NULL indikasjon på at jeg var interessert i å ha sex med han. For det andre: jeg hadde ALDRI hatt sex med noen mens venninna mi lå i samme seng! Og for det tredje: jeg gjennomgikk en prosess med meg selv fra tidligere overgrep og seksuelt misbruk, som gjorde at jeg ikke tålte at noen tok på meg overhodet! Jeg hadde bevisst holdt meg unna menn og seksuell kontakt i over et år, rett og slett fordi det var så fysisk og psykisk vanskelig for meg. Derfor kunne jeg si, med hånda på hjertet, at jeg ALDRI noen sinne ville hatt sex med han på det tidspunktet. I og for seg ikke på noe annet tidspunkt heller, da jeg ikke så på han på den måten.

Men, og her kommer hele grunnen til at jeg nå deler min historie… fordi jeg kjente han, fordi han var en «kompis», valgte jeg å ikke anmelde. Jeg sier «kompis» fordi man tydeligvis aldri kan stole på noen, uansett hvor godt man tror man kjenner noen, eller hvor lenge man har kjent hverandre. Jeg var så skråsikker på at han hadde gjort en kjempetabbe, at han i fylla hadde driti seg loddrett ut og tråkket langt over grensa. At han aldri med overlegg kunne ha gjort noe sånt mot meg, at han aldri ville gjort noe med intensjon om å såre meg, eller tråkke over mine grenser. Jeg orket ikke å måtte stå i en kamp med felles venner, rettsak osv osv, med en jeg hadde kjent så lenge. Jeg orket ikke tanken på å være årsaken til en splittet vennegjeng – og hva om jeg ble stående alene? Jeg orket ikke skyldfølelsen ved å ødelegge en «kompis» sitt liv… tenk det?! JEG var redd for å ødelegge HANS liv?! Jeg var redd. Jeg var redd for hva våre felles venner ville si. Var redd for at ingen ville tro meg, at de ville bagatellisere det hele. At det bare var fyllerør, og sånt som skjer… det er ikke det! Og det skal ikke skje!! Jeg husker jeg sa til han at han skulle være glad for at jeg ikke anmeldte, for hadde det ikke vært for at det var han, hadde jeg gjort det. For uansett om han SA at han aldri hadde ment å tråkke over streken, så var det likefullt et overgrep for meg! JEG hadde blitt fratatt retten til å bestemme over min egen kropp! Jeg hadde ikke fått muligheten til å si nei! Jeg fikk aldri et valg…! Herregud, jeg har ikke en gang klart å kalle det for en voldtekt! Det har alltid vært «overgrep»… for jeg ble jo ikke dratt inn i en busk, slått, eller fysisk holdt nede…. til og med overgrepsmottaket omtalte det ikke som voldtekt… det er ikke før nå, den siste tiden, at jeg har forstått at det likefullt er voldtekt. At noen har sex med deg mot din vilje – er voldtekt. At noen har sex med deg uten at du er bevisst – er voldtekt. At noen frarøver deg makten til å bestemme selv – er voldtekt.

Det jeg vil frem til er, at selv om du kanskje kjenner din voldtektsmann/overgriper, så er det for mange mørketall der ute til at vi ikke skal anmelde. Det er ikke OSS det er noe galt med, det er ikke VI som har gjort noe galt. Og det verste er at de nesten garantert har gjort det flere ganger…! Jeg var overbevist, som sagt, om at dette var en engangstabbe. Jeg var åpen med han og fortalte hvordan det opplevdes fra min side. At jeg håpet at han aldri mer ville gjøre den samme feilen igjen. At han ville begynne å respektere jenter mer enn å bare bruke de for sex når som helst, hvor som helst og med hvem som helst, og ikke minst at han FORSIKRET seg om at neste dame var 100% med på det. Det viste seg at han IKKE respekterer damer nok til å bry seg. At han ikke tok denne hendelsen på alvor, og at han faktisk har gjort dette med opptil flere jenter i ettertid. Sikkert før også. Nå angrer jeg på at jeg ikke anmeldte… men fordi jeg valgte å la være, fordi jeg da avslo å ta blodprøver, er det nå for sent, og det går nok en voldtektsmann fri der ute…

HENLAGT

Venninnen min ble voldtatt, men saken ble henlagt selv om mannen hadde blitt anmeldt for det samme før.

DEN MINDREÅRIGE OG FORSVARSLØSE

Jeg var 12 år når dette skjedde. Det var ikke en ukjent mann i gata, det var en mann jeg så på som min egen far. Det var en mann som har vært i mitt liv fra jeg gikk i bleier. Han var ikke familie, men min fars bestevenn, og min bestevenns far. Denne familien flyttet til Sverige og jeg hadde ikke sett min bestevenn på 2 år før jeg en dag helt random møter denne mannen i lokalbutikken. Og jeg burde vel egentlig reagert der og da når det første han sa når han så meg var «Så vakker du har blitt» Men jeg tenkte ikke noe mer på det da. Han spurte om jeg ville være med han hjem så jeg kunne møte bestevenninna mi, og jeg nølte ikke med å si ja. Han ringte deretter min mor og spurte om tillatelse og sa flere ganger at «ikke bekymre deg. Jeg skal passe på hun som min egen datter».. med tanke på hvem denne mannen var for min familie var det aldri ett spørsmål om vi kunne stole på han. Jeg fikk lov. Vi gjorde oss ferdig på butikken og i det jeg skal sette meg inn bak i bilen får jeg beskjed om å sette meg foran med han. Jeg lyttet på ham. I løpet av veien dit så stilte han kleine spørsmål.. «har du kjæreste?» «har du hatt sex enda?» osv. Let me remind you, jeg var 12. Hadde typ akkurat fått mensen og ingen av disse tingene var ett tema for meg den gang. Jeg ble ukomfortabel. Han tok hånden sin på låret mitt og strøk meg, for å så ta tak i nakken min og føre meg mot skrittet hans. Hele FEM ganger, enda jeg strittet i mot og satte meg ytterst i bilsetet. Og slik fortsatte det frem til vi var fremme..

Når vi ankom hjemmet hans så var jeg usikker på om jeg skulle fortelle bestevenninna mi om det som hadde skjedd, eller om det bare var jeg som overreagerte? Kanskje han ikke mente det slik jeg oppfattet det? Så jeg lot være å si noe, enda det gjorde utrolig vondt. Utpå kvelden, klokken 20-21, skulle han kjøre meg hjem. Og det virket planlagt at han hadde fylt baksetene med søppel så jeg MÅTTE sette meg fremme sammen med han. Bilturen fortsatte med spørsmål og klåinga. Han stakk hånden innunder genseren min og lurte på om jeg frøs, for jeg var så tynt påkledd?  Jeg hadde på meg en tykk genser.. jeg strittet i mot og sa nei. På dette tidsspunktet klarte jeg ikke skjule at jeg var ukomfortabel. Og jeg ble ikke mindre ukomfortabel og redd når han plutselig svingte inn i en skog.

5 kilometer inn i skogen. Han stoppet bilen og jeg skjekket mobilen. Null dekning. Jeg var LIVREDD. Han fjernet håret mitt fra nakken og dro meg nærmere, jeg dyttet han vekk og ba han slutte. Han gikk ut av bilen.. og jeg satt der og var helt fra meg. 3 minutter etterpå setter han seg i bilen igjen uten å si noe som helst og kjører ut mot motorveien.. og alt jeg tenkte i det han kjørte i den hastigheten var at det ville gjort meg så mye mindre vondt om jeg bare åpnet bildøra og hoppet av.. jeg var 12 og jeg ville ikke leve mer.

NEI, han voldtok meg ikke, men faen heller så mye han klarte å ødelegge meg. Han ødelegget meg slik at jeg selv nå som 20 ikke klarer å stole på mannfolk, han ødela mitt forhold til min egen far, og han ødela meg psykisk. Jeg var en livsglad og aktiv jente før dette skjedde, han tok fra meg det. Jeg isolerte meg fra omverdenen, sluttet på alt av sport og aktiviteter og la på meg flere kilo. Og hvis du lurer på om jeg snakket med noen om det? Ja. Jeg fortalte denne bestevenninna etter at jeg sluttet å snakke med hun og hun maste dag inn og dag ut hvorfor jeg hadde gjort det. Og det jeg fikk var : « det er din skyld!! Du må ha lagt opp til det selv». Så ikke slet jeg bare med PTSD, jeg slet også med skyldfølelse. Jeg trodde i flere år at det var min skyld, og det er så feil! Og jeg er så glad for at du tør stå frem Benedicte! Man MÅ ikke ha opplevd selve voldtekten for å bli tatt seriøst, for det som skjedde oss begge var at friheten vår ble frarøvet, og det er aldri greit! Og det er aldri offeret sin skyld! ALDRI. Uansett hva vi har på oss, hvor mye man har drukket eller samme faen! INGEN har rett til å ta på deg uten din samtykke og sånn er det bare! VI skal ikke måtte ta kurs og gå med spray og alarm. VI skal ikke måtte gå i følge og være inne før det er mørkt ute. VI skal bli hørt og trodd på slik at disse voldtektsmennene og overgripere skal få sin straff slik at de ser at det blir gjort noe med det! At de ikke slipper unna, for det er jo det som skjer, og derfor er det heller ikke rart at mørketallene er så høye!

MANGLENDE BEVIS I RETTEN

Som 14 åring ble jeg selv voldtatt og turte ikke fortelle til noen før dagen etter . Jeg turte ikke dusje heller selvom jeg følte meg vanvittig skitten og følte meg verdiløs .. Mamma tok meg med til V-mottaket på legevakta og der var de veldig flinke, men politiet derimot … Jeg fikk ingen hjelp stort sett og tapte rettssaken pga «manglende bevis». Fremdeles den dag i dag i en alder av 24 år sliter jeg. I Norge fungerer ikke systemet som det skal, spesielt ikke i Drammen.

KJEMPET FOR Å BLI TRODD

Jeg har blitt voldtatt to ganger i tenårene, og aldri turt å gå til politiet fordi jeg er redd for å ikke bli trodd. Jeg har bare tenkt at jeg må jobbe med meg selv, være sterk og klare dette selv. Ingen hjelper deg eller støtter deg her i livet. Jeg kjenner mange det samme har skjedd med, som heller ikke har anmeldt. Hvorfor skal vi være redde for politiet? Jo, dessverre er det slik at offeret kommer dårligst ut i overgrepssaker.

«Vold eller trussel om vold eller penetrering, det er overgrep. Klarer du å skrike nei, så klarer du å bevege deg og sloss tilbake». Jeg var lammet av skrekk og frykt. Ingen trussel om vold. Ingen slag i fjeset. Ikke et ord. Da er det vel ikke voldtekt da?

Jeg har brukt 10 år på å bli trodd av helsevesenet, om mine psykiske påkjenninger i etterkant. Jeg har utviklet alvorlig PTSD og angst som følger av dårlig oppfølging av helsevesenet. Etter to år med psykolog og DPS er jeg endelig klar for utskriving. Men for en helvetes prosess og kamp jeg har vært gjennom de siste 13 årene…

TURTE IKKE Å ANMELDE

Jeg turte aldri å anmelde voldtektsmannen min ettersom han på det tidspunktet var kjæresten min. Jeg var så redd for politiets reaksjon, og mamma, pappa og mine venners reaksjon. Jeg brukte to år på å si ifra selv om det var et tydelig overgrep.

GRAVID MED EN VOLDTEKTSMANN

I 2017 ble jeg voldtatt. En måned senere fikk jeg positiv graviditetstest. Enda en måned senere tok jeg abort. Jeg fortalte det kun til mannen min og legene mine. Helsesystemet har tatt godt vare på meg, og både fastlege, psykolog og helseforsikringen fikk meg til å føle meg trygg. Men jeg er den typiske sterke, støffe dama med god jobb og alt på stell. Jeg har ikke anmeldt, og jeg kommer aldri til å gjøre det. Jeg tør ikke.

Denne mannen tok fra meg mange førstegangsopplevelser. Han tok fra meg gleden over en graviditet. Gleden over å kunne dele dette med mannen jeg elsker. Nå tenker jeg heller «da jeg var gravid, og dette kommer alltid til å plage meg. Sex med mannen min kommer aldri til å bli det samme, og ender ofte i hulkegråt. Jeg forteller deg dette fordi jeg trenger at du forstår at det du gjør er utrolig, utrolig viktig. Takk!

GRÅSONE-SEX

Jeg ble ikke direkte voldtatt, men jeg var ung og naiv og følte meg presset til å ha sex med noen jeg ikke ville ha sex med.

NI MÅNEDER I UTRYGGHET

Alt jeg har å si er takk. Takk for at du står opp for de som er redd, takk for at du setter lys på noe så mange lever med, takk for at du turte å dele. Å leve etter et overgrep er vanskelig nok i seg selv, men når du ikke føler deg trodd på av de som skal hjelpe, gjøre det trygt for deg å bo i ditt land begynner du å lure på hva faen for en verden er det vi lever i.
Jeg har selv opplevd et overgrep, jeg ble voldtatt av en «kompis» for snart 9 mnd siden og jeg anmeldte. Har ikke hørt noe fra politiet på snart 9 mnd, og voldteksmannen min går fri.

Det er jeg som skulle vært fri, men det er jeg som lever innestengt i meg selv med angsten. Jeg er redd for å sove, jeg er redd når jeg går alene i gatene, jeg er redd for at han plutselig skal dukke opp på døren min. I 9 mnd har jeg levd i mitt eget personlige helvette, hvordan jeg kommer meg ut vet jeg ikke. Men jeg vet at den rette skal seire til slutt.

SKYLDFØLELSE

Jeg ble forsøkt voldtatt når jeg var elleve av en ca. førti år gammel mann, turte ikke si noe til noen før jeg var godt voksen. Han presset hånda mi til å beføle han og han befølte meg. Det er bare ett par som jeg har våget å si det til. Men har ikke våget å si sannheten om hvordan jeg havnet der til noen da jeg fortsatt føler skyldfølelse rundt det. Det påvirker meg fortsatt en dag idag. Er forferdelig trist at når de som tørr å stå fram tross skyldfølelse og bevis ikke blir trodd. Har i senere tid opplevd å bli voldtatt av egen partner rett etter at han var utro og jeg var klar over det.

VOLDTATT I SAMME BYGD

#1 Jeg ble selv voldtatt på Svelvikdagene. Saken ble henlagt, ennå jeg hadde bevis på telefonen. Husker ennå han smilte til meg på bussen etter det skjedde. Jeg flyttet til slutt, greide ikke ta alle fagene på skolen.

#2 Jeg ble også voldtatt på Svelvikdagene for tre år siden, og jeg har fortsatt ikke klart å dra tilbake. Han satt inne i 1-2 dager fordi de ikke hadde tid til å ta avhør med han og jeg ville de skulle holde han igjen. Saken ble henlagt for 1 år siden pga mangel på bevis.. enda de på legevakten fant sår innvendig på meg. Jeg har alltid hatt lyst til å ta opp saken også, men føler meg ikke trodd. Vet at denne mannen kunne vært tatt om en annen hadde vært villig til å fortalt sannheten og ikke vært redd. Jeg unner ingen den samme opplevelsen…

HENLA TO VOLDTEKTSSAKER

Jeg har selv anmeldt to voldtekter, de ble begge begått av menn i Oslo som var ulovlig her i Norge. Politiet henla sakene nesten umiddelbart. Synd at politiet ikke prioriterer voldtekt, det er jo noe av det jævligste man kan gjennomgå. De ser dessverre ikke hvor grusomt det er å oppleve. Håper det at du står frem kan få endret på politiets syn på alvorlighetsgraden av voldtekt.

#ViNekter