Hei, fininger! I dag tenkte jeg å komme med en liten oppdatering på saken min, siden den engasjerer så mange. De siste fem ukene har vært en følelsesladd karusell, og jeg kan ikke huske å ha grått så mye som jeg har gjort den siste tiden. Det kommer helt uten grunn, kveler pusten min og ender opp i panikkanfall på badet, i bilen eller i hagen min. I tillegg til å stresse meg ihjel på jobb og med andre prosjekter, skjedde altså dette. I tillegg har jeg mitt å stri med på privaten som ikke akkurat bidrar til å senke skuldrene mine. Kortisol-nivået mitt er trolig skyhøyt, for jeg gjør ikke annet enn å løpe rundt med evig hjertebank. Til og med i sofakroken foran TV-skjermen stresser jeg. Hjernen løper løpsk, og jeg er paranoid. Selv om jeg i all hovedsak ikke har noen grunn lenger.

Det har seg nemlig slik at overfallsmannen har flyttet! Om han har blitt flyttet på tvang fra kommunen/politiet, eller om han har valgt det selv, aner jeg ikke. Men han er ikke lenger bosatt i nabolaget mitt, så vidt jeg har forstått det. Dette er informasjon jeg fikk av bistandsadvokaten min – og ikke av politiet selv. Og her kommer det tragi-komiske. Jeg er evig takknemlig for at han er borte fra gata mi, men svært sjokkert over hvor han har endt opp. Nå bor han nemlig like utenfor kontoret til jobben min. Så nå føler jeg meg utrygg både hjemme, siden han faktisk vet hvor jeg bor og det bare er en liten kjøretur unna, og der jeg jobber. Det hender jeg jobber sene kvelder alene, og det kan til og med hende vi sitter på kontoret til langt ut på natt dersom en hendelse oppstår. Bare tanken på å måtte jobbe sent og alene, for så å gå ut på den åpne, mørke parkeringsplassen og inn i bilen, skremmer meg. Hvertfall med tanke på at jeg ble ranet på den samme parkeringsplassen for tre år siden. I tillegg til dette har han sagt i avhøret at han jobber på en av kebabsjappene i Drammen, men jeg får ikke vite hvilken, noe som gjør at jeg føler meg utsatt til og med på torget i byen på kveldstid.

Jeg trodde jeg var tøff. Jeg trodde ikke dette skulle påvirke hverdagen min på dette nivået i det hele tatt. Nå har jeg fullstendig hjertebank hver gang jeg skal ut med søpla, eller skal ut å hente posten. Jeg låser alltid bilen når jeg sitter i den på tomgang. Jeg løper daglig fra garasjen, stresser med å få låst opp døren og smeller den så fort igjen når jeg kommer inn at jeg kunne kappet av meg fingrene i prosessen. Jeg tør fortsatt ikke å gå tur med hundene mine, og har ikke vært i skogen siden juli i tilfelle noen følger etter meg. Nå tør jeg så vidt å slippe de ut i hagen i fare for at de skal klare å stikke av, så jeg er nødt til å gå ut å lete etter de. Jeg er redd for å sitte i jacuzzien uten å ha noen på FaceTime, og jeg bruker ikke verandaen lenger – ikke engang på dagtid når sola står på for fullt. Hva har skjedd med meg? Hvordan ble jeg så paranoid?

Jeg er redd for hevnaksjoner. Jeg er redd for hva som skjer videre i saken min. Jeg er redd for systemet. Jeg er redd for han.