De siste månedene har vært tunge å bære, og kroppen min har virkelig ikke hatt godt av alt som har skjedd rundt meg i det siste. Stress og bekymringer har preget store deler av hverdagen min, og jeg føler den supersommeren alle snakker om gikk meg hus forbi. Jeg husker den liksom ikke, for tankene mine var på en helt annen planet – både før og etter overfallet. Nå har høsten kommet for å bli, og jeg føler den energien alle andre fikk i sommer hoppet over meg. Jeg har kastet bort så mange timer på ting jeg ikke har fått noe igjen for. Jeg har vært på unødvendig mange fester jeg egentlig ikke har hatt interesse av, og invitert til unødvendig mange arrangementer for å gjøre noe for andre. Jeg har tatt på meg unødvendig mange oppussingsprosjekter på egenhånd, og dratt på reiser jeg heller burde spart til vinteren. Jeg har jobbet meg ihjel på alle jobbfronter for å bevise hva jeg er god for, og jeg har kastet bort utallige timer på å være tilgjengelig på telefonen når psyken min heller hadde et behov for å ligge i et telt uten dekning på fjellet. Jeg har hatt folk rundt meg i flere måneder, men likevel følt meg ensom. Det er liksom den eneste følelsen jeg har hatt i sommer. Jeg har ikke fått noen indre lykke over alt jeg har fått til, hvordan huset har blitt, eller hvilke reiser jeg har vært på. Heller ingen stolthet over målene jeg har nådd, priser jeg har blitt nominert til, eller kamper jeg har kjempet. Jeg har satt alle andres lykke og følelser før mine egne, og sitter selv igjen som et skall av personen jeg var før sommeren.