Livet er hardt og brutalt, og det vet virkelig hvordan det skal sparke deg og spytte på deg når du allerede ligger nede. De siste ukene har jeg rett og slett fått litt nok, og nå trengte jeg en pause. En to ukers pause, for å være eksakt. Hva som er skjedd holder jeg tett inntil brystet, men sannheten kommer vel for en dag. Eller hva? Det gjør den alltid. Såpass har jeg lært. Heldigvis har jeg vært ute en vinternatt før, som fastlegen min liker å si hver gang jeg rusler inn dørene med et nytt nederlag. Jeg er tøff. For tøff. I to uker har jeg ventet på at rullegardina skal gå ned, og at det skal bli mørkt. Jeg har tenkt at jeg egentlig trenger en sykemelding. Eller kanskje en psykemelding. Iallefall en time hos en psykolog. Men den gang ei. Flink-pike syndromet viser seg fra sin beste side nok en gang, og jeg plukker meg opp igjen og børster støvet av skuldrene. To uker fri fra sosiale medier har gjort meg godt. Hverdagen derimot, ikke like hyggelig. Og takken for det jeg skyver under teppet kommer vel for en dag. Men jeg er tilbake. I alle fall for en stund. Følg med på podcasten «SKAMLØS» på tirsdag for å høre mer om hvordan jeg har hatt det de siste ukene.

Takk for at dere holder ut med meg ♥