Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

«DET ER IKKE PLASS TIL DEG I BRANSJEN!»

KUPPET ENEBOLIG OG FLYTTET INN PÅ EN UKE

VIXEN INFLUENCER AWARDS

GLAM MAKE-UP PÅ 20 MINUTTER

MY GLAMSQUAD

VIDEOBLOGG: EN MÅNED I AMERIKA!

BACKPACKING PÅ BUDSJETT

NEW YORK FASHION WEEK

Å VÆRE DELTAKER I REALITY-TV

MÅ ALT VÆRE SÅ JÆVLA #ONFLEEK?

Arkiv for kategorien 'Debatt'

GJØR DET DU OG!

I dag har jeg gjort noe jævlig viktig. Noe alle bør gjøre, etter min mening. Jeg har nemlig vært på smittevernkontoret i Drammen og startet på HPV-vaksinen! Vaksinasjonen går over tre runder, og er gratis for alle jenter født i mitt årskull, 1991, og senere. Etter desember vil den koste 1400 kroner per dose, så her er det penger spart! Jeg vet mange er redd for å vaksinere seg, men hva gjorde man før vaksinene kom? Man døde.

HPV er en forkortelse for Humant Papillomavirus, som det finnes over 100 forskjellige typer av. HPV-infeksjon smitter ved seksuell omgang og ca. 70 prosent av oss blir smittet i løpet av livet. Noen av typene er ufarlige og merkes ikke, andre HPV-typer kan gi kjønnsvorter eller føre til celleforandringer som øker risikoen for livmorhalskreft hos kvinner. HPV-infeksjon kan også øke risikoen for andre former for kreft hos både kvinner og menn. De fleste som smittes vet ikke at de har hatt en infeksjon fordi den vanligvis ikke gir symptomer og oftest går over av seg selv. HPV smitter veldig lett. Hver hudcelle produserer tusenvis av virus, ved intim kontakt kan det oppstå små rifter i hud og slimhinner slik at viruset kan overføres. HPV kan smitte fra hud som ikke er dekket av kondom. Smitte ved hudkontakt uten samleie kan forekomme. – Kreftforeningen.

Hvor mange har du ikke hørt om som har fått celleforandringer i livmorhalsen? Jeg vet om tre jenter i min nærmeste omgangskrets. To av de opererte bort celleforandringene, den tredje fjernet hele livmoren. Vaksinen byr på et gratis, lite stikk i armen, og det kan redde livet ditt. Tenk deg det!



LES MER OM HPV-VAKSINEN HER

Å UTNYTTE JENTERS SÅRBARHET

Etter et par år som offentlig person er det en ting jeg har lært, og det er at mange menn er svin. Og svin på jakt etter å utnytte sårbare jenter har jeg dessverre møtt på daglig etter overfallet. Noen dekker til intensjonene sine ved å si at de skal skade han, flytte på han, sende han hjem for meg og til og med drepe han (For hva da, å gjøre meg en tjeneste!? Nei takk!) mens andre tilbyr seg en trøstende telefonsamtale, et besøk eller en armkrok. Altså, ærlig talt, hva feiler det mannfolk?! Er dere ikke riktig skrudd sammen? Fikk dere for lite kjærlighet som barn? Er dere ensomme og desperate? Mangler dere sosiale antenner?

Don’t get me wrong, dette gjelder ikke alle, og jeg er heller ikke en av de feministene som har bikket over til å hate mannfolk – selv om jeg faktisk forstår at det er mulig etter en slik hendelse. Men noen av meldingene jeg har fått i innboksen er faktisk ikke innafor å sende til fremmede jenter – spesielt ikke jenter som nettopp har blitt utsatt for et overfall – og enda mer spesielt er det når du faktisk vet om det. For det første så er jeg ikke singel, og for det andre så er en fremmed armkrok eller et besøk fra en fremmed det absolutt siste jeg kunne tenkt meg nå. Og ellers, forsåvidt. Fremmede menn er noe av det skumleste jeg vet om akkurat nå, for å være ærlig.

I går hadde jeg besøk av to voksne menn som ikke kunne norsk. De skulle demontere et dusjkabinett på badet mitt, og kom ikke før i 22-tiden på kvelden. Jeg satt med hjertebank under hele besøket, uten at de gjorde noe som helst galt. Så skremt og lei er jeg av menn om dagen. Angsten og paranoiaen min er i tillegg noe jeg deler i sosiale medier, også velger noen gutter å se forbi det og spørre om å komme på besøk, ringe meg eller tilby seg utlån av en armkrok? Kvalmt.

Faen, så sjuke folk er i hodet. Mer om dette i dagens podcast! Du finner SKAMLØSPODDEN overalt der du hører podcast! Xx

(FOTO: ALEXANDER JANSEN / DRM24)

TRAGI-KOMISK

Hei, fininger! I dag tenkte jeg å komme med en liten oppdatering på saken min, siden den engasjerer så mange. De siste fem ukene har vært en følelsesladd karusell, og jeg kan ikke huske å ha grått så mye som jeg har gjort den siste tiden. Det kommer helt uten grunn, kveler pusten min og ender opp i panikkanfall på badet, i bilen eller i hagen min. I tillegg til å stresse meg ihjel på jobb og med andre prosjekter, skjedde altså dette. I tillegg har jeg mitt å stri med på privaten som ikke akkurat bidrar til å senke skuldrene mine. Kortisol-nivået mitt er trolig skyhøyt, for jeg gjør ikke annet enn å løpe rundt med evig hjertebank. Til og med i sofakroken foran TV-skjermen stresser jeg. Hjernen løper løpsk, og jeg er paranoid. Selv om jeg i all hovedsak ikke har noen grunn lenger.

Det har seg nemlig slik at overfallsmannen har flyttet! Om han har blitt flyttet på tvang fra kommunen/politiet, eller om han har valgt det selv, aner jeg ikke. Men han er ikke lenger bosatt i nabolaget mitt, så vidt jeg har forstått det. Dette er informasjon jeg fikk av bistandsadvokaten min – og ikke av politiet selv. Og her kommer det tragi-komiske. Jeg er evig takknemlig for at han er borte fra gata mi, men svært sjokkert over hvor han har endt opp. Nå bor han nemlig like utenfor kontoret til jobben min. Så nå føler jeg meg utrygg både hjemme, siden han faktisk vet hvor jeg bor og det bare er en liten kjøretur unna, og der jeg jobber. Det hender jeg jobber sene kvelder alene, og det kan til og med hende vi sitter på kontoret til langt ut på natt dersom en hendelse oppstår. Bare tanken på å måtte jobbe sent og alene, for så å gå ut på den åpne, mørke parkeringsplassen og inn i bilen, skremmer meg. Hvertfall med tanke på at jeg ble ranet på den samme parkeringsplassen for tre år siden. I tillegg til dette har han sagt i avhøret at han jobber på en av kebabsjappene i Drammen, men jeg får ikke vite hvilken, noe som gjør at jeg føler meg utsatt til og med på torget i byen på kveldstid.

Jeg trodde jeg var tøff. Jeg trodde ikke dette skulle påvirke hverdagen min på dette nivået i det hele tatt. Nå har jeg fullstendig hjertebank hver gang jeg skal ut med søpla, eller skal ut å hente posten. Jeg låser alltid bilen når jeg sitter i den på tomgang. Jeg løper daglig fra garasjen, stresser med å få låst opp døren og smeller den så fort igjen når jeg kommer inn at jeg kunne kappet av meg fingrene i prosessen. Jeg tør fortsatt ikke å gå tur med hundene mine, og har ikke vært i skogen siden juli i tilfelle noen følger etter meg. Nå tør jeg så vidt å slippe de ut i hagen i fare for at de skal klare å stikke av, så jeg er nødt til å gå ut å lete etter de. Jeg er redd for å sitte i jacuzzien uten å ha noen på FaceTime, og jeg bruker ikke verandaen lenger – ikke engang på dagtid når sola står på for fullt. Hva har skjedd med meg? Hvordan ble jeg så paranoid?

Jeg er redd for hevnaksjoner. Jeg er redd for hva som skjer videre i saken min. Jeg er redd for systemet. Jeg er redd for han.

BRAZILIAN BUTTLIFT VS. CARBS

Er det en debatt som aldri ser ut til å bli gammel, så er det debatten rundt plastisk kirurgi. Det er ingen hemmelighet at plastisk kirurgi blir normalisert på grunn av kjendiser, influencere og klinikker verden over, og den som nekter for dette må være født bak en låvedør. Problemet har aldri vært Hollywood-kulturen, for det er en grunn til at antallet plastiske operasjoner har eksplodert nå, og ikke da Pamela Anderson løp i sakte film på en strand i Baywatch. Og grunnen ligger mest sannsynlig i hånden din nå, nemlig telefonen. Det har aldri vært lettere å sammenlikne seg selv med Hollywood-kjendisene, for de dukker opp i alle sosiale medier, i alle TV-kanaler og i de fleste riksdekkende medier – daglig. Og er du som meg og tenker at hele Instagram har fått struttepupper, ferskenrumper og sugelepper, så er det kanskje fordi det stemmer. Folk blir så inspirert av Hollywood-kroppene at de velger å legge seg under kniven selv, og med det er det enklere for oss andre norske jenter å gjøre det samme – fordi vi ikke lenger sammenlikner oss med damene over dammen, men med «the girl next door» – som også er operert.

For ti år siden var «the girl next door» en rufsete, smilende, ikke-operert jente. I dag har den samme jenta fått fillers, botox, falske negler, vipper og hår. Og det verste er at man nesten ikke legger merke til det lenger, fordi det er så normalt. Jeg hører stadig gutter som snakker om at de liker naturlige jenter, derunder jenter uten silikon, men de ser rett forbi alle tusenlappene og nålene som er festet til hender og ansikt. Det har blitt så normalt å ha sprøytet, fylt og fikset at den yngre generasjonen omtrent ser på det som det nye naturlige. Hvor sinnssykt er ikke det?

Et godt eksempel er eksplosjonen i rumpeoperasjoner. Jenter nærmer seg sakte, men sikkert likestilling, og har begynt å tjene mer penger. Å bruke 50.000 kroner på å få magefettet flyttet til rumpa er liksom ingen «big deal» lenger, og jeg kunne lett ha spart opp til det samme, hadde jeg ikke hatt mer lyst på mat, reiser, enebolig, bil og båt. De sosiale plattformene på nettet bugner over av stramme mager, tynne lår, oppblåste rumper og kløft med 10 centimeters avstand. Det går nemlig ikke an å ha fyrstikklår og være 15 centimeter rundt midjen, men å ha en rumpe på størrelsen med Khloe Kardashian. Slanker du deg så blir rumpa med. Legger du på deg så legger du også på deg rundt lårene og midjen. Trener du så får du store, muskuløse lår før rumpa i det hele tatt dukker opp.

Vil du virkelig være en av de som dropper BSU, pensjonssparing og ferieturer fordi du ikke gidder å trene deg til den kroppen du ønsker? Man trenger hverken å være en braziliansk bronsegudinne eller fast medlem på Progym for å få trendrumpa naturlig. (Trendrumpa, hvor sjukt er ikke det? Om to år er det kanskje hot med liten rumpe igjen.. Hva gjør Isabel Raad og Sophie Elise da? Og jeg, forsåvidt..) Man trenger faktisk bare å stresse på seg noen kilo, spise godt med karbohydrater og trene et par squats i uka på stuegulvet. Jeg snakker av personlig erfaring. Og skal du absolutt operere, så velg for guds skyld ikke implantater. Jeg skjønner ikke hva som foregår oppi topplokket på folk når de bestemmer seg for at de skal sitte på gele resten av livet.

Brazilian buttlift til 50.000 kroner, eller en gratis rumpe bygget på squats og karbohydrater. Ser ikke så stor forskjell jeg ass!

FORSIDEN AV DAGSAVISEN

I går var jeg i møte med bistandsadvokaten min for å diskutere hva som skjer videre i saken min, og like etterpå ringte en journalist fra Dagsavisen meg. Det er ingen tvil om at saken min har fått vind i seilene og at den aldri går ut på dato, for her løpes jeg ned av medieforespørsler – noen litt mer alternative enn andre. Jeg har funnet enda flere beviser som gjør at jeg mister tilliten til hvordan politiet og rettsvesenet jobber i slike saker, men har fått munnkurv foreløpig da det kan skade utfallet av saken min. Det jeg får lov å si, har jeg nå sagt, og du kan lese det her:


LES HELE ARTIKKELEN HER

MØRKETALLENES HISTORIER

Dette er det viktigste innlegget jeg noengang har skrevet, og det viktiste innlegget du noengang har lest. Jeg håper dere vil hjelpe meg å dele disse jentenes historier – for deres venninner, kjærester, søstre og døtre. Dette kan bidra til at media, politikere, politi og rettsvesen får opp øynene for hva som skjer i landet vårt, hvor ofte det skjer, og hvordan sakene blir behandlet fra offerets side. Mange av historiene har aldri blitt delt før, og forblir derfor anonyme. Disse historiene har blitt sendt inn til meg, eller via hashtaggen #ViNekter som jeg opprettet etter å ha blitt overfalt på åpen gate i eget nabolag forrige helg. Dersom du ikke er kjent med saken min, eller ønsker å lese deg opp eller forfriske minnet, er det bare å bla lenger ned.  Les mer..

DETTE ER IKKE EN RASEKAMP

Siden jeg for to dager siden tok valget om å dele historien min, har den blitt delt tusenvis av ganger. Bloggen min har hatt 40.000 besøkende, og facebookinnlegg har blitt delt over 20.000 ganger. Jeg har fått 5000 kommentarer og sikkert 1500 meldinger i innboksen – som jeg forresten prøver å svare på, men som blir nærmest for overveldende. Meldinger fylt med kjærlighet, støtte og vonde historier. Historier fra jenter som ikke har turt å stå frem, eller som har anmeldt og fått saken sin henlagt. Jeg har mottatt grusomme historier fra jenter ned i 12 års alderen på Instagram, og det knuser hjertet mitt. Jeg tror ikke vi forstår hvor mange det gjelder.

I 2017 ble 1625 voldtekter eller voldtektsforsøk anmeldt, sier statistikken til Kripos. Statistikken sier også at kun 10 prosent av ofre for seksuelle overgrep anmelder. Det betyr at det finnes 14.625 mennesker der ute som aldri anmeldte – i frykt for å få saken henlagt eller å tape i retten. Og denne statistikken gjelder kun voksne mennesker. For tro det eller ei, så blir også barn og ungdom voldtatt. Hele tiden. Bare i fjor ble det rapportert inn 1139 overgrep på mindreårige. Også her er mørketallene store. Og mørketallene vokser for hvert år dersom vi ikke tar tak i rota til problemet, nemlig hvordan man blir behandlet av politiet og rettssystemet. 

Jeg møtes av 99 prosent kjærlighet og støtte, men likevel er det den ene siste prosenten som gnager. Jeg skriver detaljert om å bli overfalt på åpen gate i min egen bygd hvor det bor 6000 innbyggere. Jeg beskriver at jeg får en ukjent tunge inn i munnen min mens jeg blir dratt ned mot bakken, hvor jeg deretter får en finger opp under skjørtet, også klarer noen å lire fra seg spørsmål om hvor full jeg var, om jeg ruser meg, og hva jeg hadde på meg? Og ikke nok med det. Noen mener til og med at facebookinnlegget er «fake news» – til tross for at alle lokalaviser har skrevet om det, og at de store mediehusene er på banen. Jeg får også høre at det ikke nytter å bruke sosiale medier. Selv om politiet endelig har tatt saken min på alvor og beklaget oppførselen sin – på grunn av mediestormen. Jeg får også høre at jeg sikkert bare er PR-kåt. Så du hvordan jeg så ut i Youtube-videoen vi postet i går? Ser du hvordan jeg ser ut på instastory? Hører du gråten i stemmen min og sinnet i hjertet mitt? Ser du ikke at jeg ikke har sminket meg, og at jeg ikke har dusjet på snart en uke?

Mange velger også å gå imot meg fordi jeg delte hvor gjerningspersonen var fra. Men får ikke jeg, som norsk statsborger og skattebetaler, lov til å stille spørsmål ved hvorfor han, som asylsøker, får bedre tilrettelegging og bedre rettigheter etter saken enn meg? Jeg er ingen rasist, som noen av dere klarer å lire fra dere. Jeg stemmer ikke Frp, selv om det ikke skulle ha noe å si. Dette er ikke en kamp om å avvise folk på landegrensene, men heller en kamp for å forbedre integreringen. Dette er først og fremst en kamp mot lovverket og rettssystemet. En kamp for å bli hørt av politiet og politikerne. En kamp for bedre rettigheter, færre henleggelser og bedre oppfølging. 

1 av 3 jenter opplever et overgrep iløpet av livet – og det kan være din datter, søster eller venninne. Burde vi ikke kjempe sammen for disse jentene, istedenfor å dele oss etter hvilket parti vi stemmer på?

SEKS SMÅ SEIERE

Jeg vil først og fremst starte med å si FY FAEN! Dere er helt rå! Bloggen min har hatt flere titalls tusen visninger det siste døgnet, i tillegg til alle de titalls tusen delingene dere har bidratt med, og jeg er helt målløs. Vi har virkelig fått spredd budskapet, og jeg har blitt nedringt av medier i hele dag. I den anledning har jeg noen gode nyheter å komme med – og det er kun takket være dere! For ikke å snakke om hvor mye kjærlighet jeg har fått. Jeg gråter for solidariteten og nestekjærligheten!

I bølgen av gårsdagens virale facebookinnlegg har jeg fått ikke en, men TRE henvendelser fra politiet i sør-øst. Dette er bare spekulasjoner, men jeg tviler på at dette hadde skjedd dersom ikke venner, bekjente, medier, publikum og naboer hadde ringt ned politistasjonen med spørsmål og meninger. I dag har jeg til og med fått politiet på døra, og jeg har hatt en hyggelig og overraskende nok så personlig samtale med en av de gode, gamle (og snart pensjonerte) politibetjentene. Dere vet, en av de som fortsatt kjemper for den gamle politireformen, kjennskap til nabolagene og lokale lensmenn.. Her fikk jeg endelig, etter fire dager med usikkerhet, svar på mye av det jeg lurer på:

1. Saken er ikke henlagt! Dette, og politidamens oppførsel, beklages og omtales som en stor misforståelse.
2. Jeg har endelig fått bistandsadvokat, og jeg har fått den beste av de beste – en tidligere politiadvokat!
3. Betjenten har spurt Svelvik kommune om å flytte mannen til en annen kommune, ettersom han er NAV-klient.
4. Betjenten har vært i kontakt med det syriske miljøet i bygda mi for å roe ned eventuelle tanker om hevn. 
5. Bistandsadvokaten skal søke om å få utvidet besøksforbudet frem til han eventuelt blir flyttet. 
6. Gjerningsmannen innrømmer å ha vært på stedet, og å ha kontaktet meg. Han innrømmer ikke straffeskyld.

Også vil jeg ha et par ting på det rene. Jeg er ikke ute etter å spre rasisme – jeg er ute etter rettferdighet for overgrepsofre. Jeg vil ikke ha mer hat i kommentarfeltene. Norge bør ha lært til nå at hat bare sprer mer hat. Jeg la ut facebookinnlegget i hat, og kunne sikkert formulert meg annerledes dersom jeg hadde ventet. Jeg forventer ikke at at gjerningsmannen skal bli straffet og utsendt på dagen slik mange tydeligvis tror – jeg ønsker en endring i lovverket på sikt. En endring i hvordan man blir behandlet av politiet og hvordan forvaringsprosessen av gjerningspersonen skal foregå. For dersom en nabo, samboer, venn eller et familiemedlem forgriper seg på deg, så er det utrolig lite gjennomtenkt av politiet å sende vedkommende tilbake til nabolaget, huset eller vennegjengen. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, men hvis ikke øyevitner er bevis – hva er bevis da?

SE YOUTUBEVIDEOEN VÅR HER

Den eneste dårlige nyheten jeg fikk i dag, var at alt dette som skjer på sosiale medier nå kan ødelegge for meg senere. At alt hatet som blir spredd i kommentarfeltene kan falle tilbake på meg, slik at en eventuell jury får medlidenhet for han, dersom han føler seg krenket. Dette kan føre til at jeg taper en eventuell rettsak, og jeg ber dere derfor tenke dere ekstra om før dere poster i kommentarfeltet. Politibetjenten anbefalte meg å roe ned og slette det som foregår på sosiale medier om dagen, men jeg nekter.

Dette er en rettsak det er verdt å tape, for jeg vet hvor mange andre mennesker der ute jeg hjelper med å dele sin historie og anmelde sitt overgrep. Dersom min historie hjelper ett annet menneske, så vil det hele være verdt det. Del, anmeld, kjemp!

#ViNekter #WhereIsJustice

#VINEKTER – INGEN VOLDTEKTSMANN SKAL FÅ GÅ FRI

RETTFERDIGHETEN SKAL SEIRE

Lørdag 11. august dro jeg ut på byen i Svelvik sammen med kollegaene mine i lokalavisa, og mange gode venner. Det var Svelvikdagene, en lokal festival vi har her i bygda, og alle var i god stemning. På vei hjem i 01 tiden møtte jeg en gammel venn, og jeg sendte gjestene mine hjem til meg med nøkkelen min slik at de kunne starte nachspielet mens jeg snakket videre.

Dette er bygda mi, Svelvik:

Bilderesultat for svelvik

I 01.30-tiden gikk jeg hjemover, og jeg havnet midt i en krangel mellom et kjærestepar. Jeg prøvde å ordne opp mellom de, men forstod raskt at jeg ikke hadde noe her å gjøre. Jeg tilkalte politiet som stod like borti gata, og gikk videre hjemover. Herfra er det cirka 400 meter hjem til meg. På veien er det flere leilighetskompleks, eneboliger, matbutikker og interiørbutikker. Veien var lyst opp overalt – bortsett fra ett sted.

Overfalt av min egen nabo:

Jeg snakker med en av mennene fra festen min på telefonen, og ironisk nok spør han meg om han skal gå meg imøte. Man vet jo aldri hva slags folk som lurer i de mørke bakgatene her. Jeg ler, og sier «Ikke i Svelvik». Mens jeg snakker på telefonen hører jeg munter plystring bak meg. Jeg snur meg, og ser naboen min i mørket. Jeg kjenner han igjen, for jeg har hilst høflig på han når han har gått forbi huset mitt med matvarer, eller når jeg har vært ute med hundene. Han har et spesielt utseende, så det er ingen tvil om at det er han. Jeg smiler og nikker, og snur meg for å gå videre.

I dette strøket angrep han meg:

Bilderesultat for juve næringspark

I det vi passerer Juve næringspark og lysene forsvinner bak meg, kommer han løpende opp mot meg. Jeg legger ned telefonen. Jeg forstod raskt at intensjonene ikke var gode, og gjorde alt jeg kunne for å avvise naboen min på en høflig og trygg måte slik at jeg kunne komme meg hjem de siste 200 meterne. Noen kaller visst dette en invitasjon. Jeg kaller det overlevelse.


Han: – Kan jeg kysse deg?
Meg: – Nei, da tror jeg ikke samboeren min blir fornøyd.
Han: – La meg kysse deg!
Meg: – Nei takk, men du må gjerne være med på nachspiel?


Det neste som skjer, er at han tar tak i håret og nakken min, drar meg ned mot hans høyde (han er lavere enn meg) og putter tungen sin i munnen min mens han skyver hånden sin under kjolen min og inn ved trusekanten. 


Heldigvis hadde jeg denne mannen fortsatt på telefonen, og jeg fikk varslet han. Han kom løpende og så at gjerningsmannen min slippe meg og løpe avgårde. Han så hvordan han så ut, og at han var skyldig. Ellers hadde han ikke løpt. Vi ringte politiet, og etter lang (!) tid kom de frem. Vi ble satt bak i bilen fordi kollegene hadde fått tak i en mann som matchet beskrivelsene vi hadde gitt på telefonen. Vi kjørte forbi mannen i sakte fart, med sotede ruter. Akkurat som i en dårlig actionfilm. Jeg og den mannlige vennen min fikk ikke lov å prate sammen, men vi identifiserte han begge to – selv om han forsøkte å gjemme seg ved å gjøre seg lavere, ikke se mot oss og endre måten han var kledd på.

Gjerningsmannen blir pågrepet:

Mannen blir kjørt til politistasjonen i Drammen, mens jeg og øyenvitnet mitt blir avhørt i hvert vårt rom hjemme i huset mitt. Jeg blir bedt om å forklare hele historien på opptak, og får beskjed om å ta av meg undertøyet mitt. Det måtte sendes til undersøkelse for å sikre dna. Det hele ble avsluttet i 04-tiden.


Dagen etter våknet jeg til beskjeden om at han var løslatt. Politiet ringte og spurte om jeg ville ha besøksforbud. Dette takket jeg selvfølgelig ja til. Overskriftene i avisen slo imot meg, og jeg følte at alle journalistene visste mer enn meg. Ironisk nok er jeg både journalist og offer, men jeg følte meg veldig utenfor i min egen sak. Gjerningsmannen, som også var min nabo med 50 meters mellomrom, var satt fri, mens jeg satt inne med låste dører og lukkede vinduer.

Han var i tillegg i Norge som asylsøker på midlertidig oppholdstillatelse. Dette mener jeg ikke som et rasistisk ess i ermet i et forferdelig spill, men jeg nevner det for å vise dere hvor lett man slipper unna kriminelle handlinger i landet vårt, og hvilke signaler det sender disse mennene, og deres etterkommere. Er det virkelig slik at han må gjøre dette to ganger til for å bli kastet ut – og i verste fall komme enda lenger på nestemann?

Jeg ringte til politiet i Drammen for å få informasjon, og fikk beskjed om at etterforskningslederen min hadde fri. Jeg spurte kvinnen som tok telefonen om hun kunne søke opp saken min, lese seg opp litt og informere meg, men det «hadde hun ikke tid til». Jeg spurte hva besøksforbudet gjaldt, og hun sa at dette var noe jeg måtte ta opp med etterforskningslederen – som kom tilbake om to-tre dager.

Jeg gråt på telefonen og spurte om det virkelig var slik at mulige voldtektsmenn blir bedre ivaretatt enn ofrene, og hu sa ordrett «nå syns jeg du er veldig vanskelig!». Jeg spurte også om det var mulig for de å be gjerningsmannen gå en annen rute hjem, enn forbi huset mitt. For det er nemlig mulig her vi bor, i idylliske Svelvik. Men da forklarte hun meg at de ikke kunne påvirke de daglige rutinene hans, og at besøksforbudet ikke gjaldt utenfor tomtegrensa mi, så lenge han ikke snakket til meg. For jeg måtte jo forstå at det var vanskelig for han, som nabo, å ha besøksforbud mot meg!

Til høyre i bildet ser dere veien jeg snakker om:

Jeg var den vanskelige. Jeg, som har sittet hjemme i fire dager uten å gå tur med hundene mine, vært på butikken, gått ut med søpla, vært i postkassen, i garasjen eller i hagen. Jeg, med tomtegrense, hage, veranda, postkasse og garasje langs veien hans, var den vanskelige. Jeg gråt når jeg la på. Solidariteten jeg forventet fra politiet – spesielt en kvinne – var ikke-eksisterende. 


Jeg satt lenge å tenkte på om jeg skulle dele dette i sosiale medier eller ikke. Det er jo typisk at offeret får slengt kommentarer etter seg, spesielt meg som i tillegg blogger. Jeg var redd for å virke PR-kåt, desperat etter klikk eller oppmerksomhetssyk, men bestemte meg for å gi faen i hva folk tror om meg, så lenge noen får øynene opp for hva vi jenter går gjennom. Jeg vil ha strengere straff, forvaring, fotlenke eller forflytting i vente på rettsak, en lovendring og en slutt på alle henleggelsene og historier som aldri blir trodd. I dag har de to delte innleggene 5800 likes, 6400 delinger og 1900 kommentarer. Og jeg gir meg ikke, selv om det alltid vil finnes skeptikere, kverulanter, nettroll og falske brukere som spyr ut de verste påstandene.

Det spekuleres blant annet mye i hva jeg hadde på meg – utrolig nok. Gikk jeg lettkledd eller utfordrende? Svaret er nei. Ikke at det betyr noe, men jeg hadde på meg en maxikjole i for stor størrelse, skitne festivalsko og olajakke. Ifølge meg selv: ikke veldig attraktiv, lettkledd eller utfordrende. Som om det skulle hatt noen betydning. Det spekuleres også i om jeg var rusa. Jeg ruser meg ikke. Jeg nyter øl, vin og cider som mange andre jenter i 20-årene, og uansett hvor drita, rusa eller lettkledd jeg hadde vært, så er ikke dette greit. Spørsmålet mitt er hvorfor ikke politiet forstår det – og slår kraftigere ned på det?

Antrekket mitt under overfallet:

Jeg vil være en stemme for alle som ikke har anmeldt. Alle som fikk saken sin henlagt. Alle jenter som har, eller som kommer til å oppleve overfall. For det tar ikke slutt. Ikke med de latterlige straffene vi har her i landet. Jeg har fått hundrevis av meldinger i dag, og mange av jentene forteller sine historier. Historier om voldtekter og henleggelser, og følelser av å ikke bli trodd. Dette kan vi ikke ha noe av! Lik og del dette innlegget dersom du ønsker bedre oppfølging av ofre, endring i regelverket rundt forvaring og strengere straffer for overfall. Alle jenter er noens kjæreste, søster, datter eller barnebarn, og du kan bidra til en endring. Jeg nekter å tie, og håper dere nekter med meg.