Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

FRONTSJEF I LOKALAVISA!

«DET ER IKKE PLASS TIL DEG I BRANSJEN!»

KUPPET ENEBOLIG OG FLYTTET INN PÅ EN UKE

VIXEN INFLUENCER AWARDS

GLAM MAKE-UP PÅ 20 MINUTTER

MY GLAMSQUAD

VIDEOBLOGG: EN MÅNED I AMERIKA!

BACKPACKING PÅ BUDSJETT

NEW YORK FASHION WEEK

Å VÆRE DELTAKER I REALITY-TV

Arkiv for kategorien 'Debatt'

JEG TREKKER INVITASJONENE

I dag kom jeg over et innlegg Martine hadde delt på bloggen sin. 
Et tema jeg har hintet mye til i det siste, og tenkt lenge på å skrive.

Jeg var den første i vennegjengen som flyttet for meg selv. Jeg var 18 år, hadde 40 kvadratmeter å boltre meg på, og elsket å ha folk rundt meg. Og det gjør jeg fortsatt. Det er åtte år siden jeg flyttet ut av pikerommet, og iløpet av de åtte årene har jeg nesten uten unntak arrangert hver eneste nyttårsfeiring, 17.-mai frokost og Halloween. Hvert eneste vorspiel, nachspiel og julebord. Hver eneste hjemmefest, hagefest og jentekveld. Og i år arrangerer jeg i tillegg ungdomskolereunion. Ikke fordi jeg nødvendigvis savner de jeg gikk på ungdomskolen med eller har så jævlig mye å prate med de om, men fordi det er forventet av meg. Jeg kan nemlig ikke gå ut i min egen hjemby uten at noen fra ungdomskolen kommer bort og maser om når reunion-festen skal være.

Hvorfor, sier du? Fordi jeg er arrangøren. Sånn har det blitt.

Per dags dato har jeg fire arrangør-jobber hengende over meg. Jeg har forsøkt å arrangere en 17.mai-frokost på Bølgen & Moi i over en måned som jeg mest sannsynlig blir nødt til å avlyse i dag fordi folk ikke klarer å svare. Jeg har også denne ungdomskolereunionen, som jeg har forsøkt å arrangere to-tre ganger tidligere, som også må flyttes til høsten. I tillegg til dette har jeg de årlige hagefestene og bursdagsfesten min – hvor 70% har satt seg på «kanskje», eller ikke svart i det hele tatt. Altså… KANSKJE?! Hvis du har lyst, så legger du det inn i kalenderen, søker fri, skaffer barnevakt og what-not! Det handler om prioriteringer og respekt for andres tid og penger. Hvis du har tenkt til å sitte å vente på at noe nedre skal dukke opp, så trekker jeg tilbake invitasjonen din – så enkelt har det blitt.

Jeg har ett nyttårsforsett for 2019 klart allerede i dag:
Jeg skal gi faen i å arrangere. Så får vi se hvor ofte jeg blir invitert.

VI FEIRER IKKE NORDMENN, VI FEIRER NORGE!

REPUBLISERT

Flaggdebatten herjet som verst i 2013, men en av nettavisene har igjen hauset opp en gammel artikkel og skapt debatt på nytt. Debatten er stor, og kommentarene er mange. Dessverre er skap-rasistene tøffest på tastene, men i de fleste forum og kommentarfelt klarer de fleste å holde seg saklig for å fremme poengene sine. Flere mener man skal få flagge med hvilket flagg man selv ønsker, mens flesteparten mener at 17. mai er Norges dag. Det er vanskelig å ikke ta side i en debatt som denne, og jeg er glad jeg slipper å argumentere på begge sider for så å komme til en konklusjon. Slik er det nemlig å skrive en blogg. Jeg har en viss frihet til å ytre min egen mening, og jeg mener at Norges flagg er det eneste som hører hjemme på Norges nasjonaldag.

Å flagge med andre flagg på 17. mai blir som å skrive navnet til alle i klassen på bursdagskaken til sønnen din. Det er sønnen din du feirer, ikke Fredrik, Ida, Kristoffer, Christina, Oliver, Ingvild og Andreas – selv om de er invitert til festen. Jeg feirer gjerne kineserne 1. oktober og spanjolene 6. desember, men på 17. mai feirer jeg Norge.

Ved å flagge med Norges flagg på 17. mai feirer vi ikke nordmenn. Vi feirer Norge!

Vi har én dag hvor vi får feire Norge og grunnloven vår. Én dag hvor vi kan feire vår nasjon og dens frihet. Ved å flagge med Norges flagg på 17. mai feirer vi ikke nordmenn. Vi feirer Norge! Så la oss feire de som ble født her. La oss flagge for de som flyttet hit. La oss gå i tog for alle som flyktet hit og bidrar til vårt land. Veiv flagget for alle som jobbet hardt for å komme hit, og de som jobber for å få bli. La oss feire fårikål, kebab og taco under samme flagg, mens vi drikker fransk champagne og roper hurra!

 

DET ER NULL STRESS Å BLI «DEILIG»

Det har aldri vært enklere å kvitte seg med komplekser enn hva det er i dag. Det er faktisk bare å spare penger. Spise lite, shoppe lite, kose seg lite og reise lite. Samle opp penger, og gå til kirurgen. Så enkelt har det vel egentlig vært lenge. Det er hvor normalt det har blitt som skremmer meg. Selvfølgelig kan jeg refinansiere huset og bli deilig? Det hadde tatt meg et par måneder det! Litt fettsuging fra lår og mage for å fylle det inn i rumpa – null stress. Nye lepper? Jeg hadde fått det sponset om jeg ville. Botox? Hit me! Silikonpupper? Jada, 50 000 kroner har jeg iløpet av noen uker.

Å bli «deilig» i dagens samfunn er like enkelt for alle. Det handler bare om økonomi.
Forskjellen er at jeg ikke gjør det. Fordi det er sykt. 

NÅR KROPPSPOSITIVISME BLIR EKKELT

Her om dagen var jeg på jentekveld med Charlotte og Martine som jeg ble kjent med under innspillingen av Top Model, og vi snakket mye om bransjen vi er i, og hvordan den har utviklet seg den siste tiden. I bakgrunnen gikk Trygdekontorets episode om fedme-hyllest og kroppspositivisme, og mens mange klapper i hendene og heier på disse folka, blir jeg kvalm. Kvalm fordi det har kommet enda en «bås» vi kan sette mennesker i. Enda et enten/eller-dilemma for oss som jobber med sosiale medier.

I blant føler jeg bare for å gi opp hele driten. Legge ned bloggen, slette Instagram og kun bruke Snapchat for å holde kontakt med venner. Jeg føler ikke at jeg har noenting å bidra med til bloggsamfunnet lenger. Likevel vet jeg at sånne som meg er viktig. Jeg bare ser det ikke akkurat nå. Jeg ser ikke hvordan man skal lykkes uten fillers, operert kropp, slanke ben, svær rumpe, perfekte bryn og konturerte kinn. Jeg ser ikke hvordan jeg skal komme meg opp og frem uten å endre på fødselsutgaven av meg selv. Og hvor forbanna trist er ikke det? Jeg er snart 27 år og veldig sikker på meg selv, og likevel sitter jeg med disse tankene. Hva tenker da en 14 år gammel jente om seg selv i dag?

Jeg er så lei av å føle at jeg ikke strekker til fordi jeg ikke er radmager og fylt med plast. Jeg er nemlig ikke redd for å bade uten sminke. Jeg er heller ikke redd for å miste de falske vippene mine når jeg hopper ut i havet. Jeg retusjerer ikke bort strekkmerkene jeg fikk på rumpa mi i tenårene, og jeg ber ikke folk om å ta hundre bilder av meg for å få det ene «perfekte». Jeg tar ikke nok bilder av maten min. Jeg står ikke nok foran kamerastativet med selvutløser. Jeg pynter meg ikke ofte nok, og sminker meg langt ifra daglig.

Og sånne som meg er det ikke plass til i bloggverdenen lenger. For i denne kyniske bransjen har det blitt slik at du må være enten/eller. Vi har selvfølgelig noen etablerte, normale bloggere, og takk Gud for Kristin Gjelsvik, Ida Wullf, Kristina Andersen, Eirin Kristiansen og den gjengen. Men hva med oss andre? Vi som har store plattformer, men som kanskje ikke er helt der? Vi har to valg vi. Fylle kroppene våre med dritt og dele ut rabattkoder på fillers i hytt og gevær, eller være så «anti» som overhodet mulig, og skryte av de usunne, hårete og naturlige kroppene våre og den ekle livsstilen vår. Gjerne overdrive litt også å late som vi spiser pizza og burger til middag hver dag. For det er kult det!

Jeg syns ikke det er kult å fylle kroppen med plast for så å dele den «perfekte» kroppen sin på sosiale medier slik at alle andre skal føle seg dritt. Men jeg syns heller ikke det er kult å legge ut videoer av bilringer, fett og donut-spising, og kalle det «kroppspositivisme». Burlesque er kult. Burlesque når du er overvektig er også kult. Men burlesque mens man spiser donut er unødvendig, overflødig og ekkelt. Ordet «kroppspositivisme» har blitt et foraktet ord i vokabularet mitt, for jeg forbinder det med feite damer som danser halvnakne på Instagram for å vise at de ikke bryr seg. Jeg sier ikke at de i seg selv er ekle, men vrangforestillingen deres er ekkel. For jeg vet at 100% av disse damene hadde gitt bort en arm for å veie 60 kilo og se ut som Kylie Jenner hvis det hadde vært mulig.

«DET ER IKKE PLASS TIL DEG I BRANSJEN!»

OK, nå skal jeg fortelle dere om en historie som hendte meg etter Top Model. En hendelse som hendte meg etter å ha debutert som modell under New York Fashion Week – etter å ha blitt invitert tilbake til mitt andre og tredje show under en av verdens største moteuker noen måneder senere. Her kommer historien om turen til København og tilbakemeldingene jeg fikk under et møte de inviterte meg til. En shoot de oppfordret meg til å komme helt til København for fordi de ville være managementet mitt. Jeg trenger ikke å nevne navnet på byrået (selvom jeg virkelig burde, og kanskje en dag gjør det..) men det er det minst profesjonelle jeg noensinne har vært borte i. Og tro meg, jeg har vært borte i en hel del i min nokså unge alder.

For det første så sender de meg en dato og et klokkeslett hvor de ber meg møte opp i København. København er ikke akkurat «borti gata», og modellyrket er ikke akkurat en drøm jeg har hatt, men jeg tenker hvorfor ikke. Top Model var jo bare flaks, og at jeg kom helt til semifinaleuken er jo bare latterlig, men der var jeg da – i København, foran et stort bygg uten ringeklokke. Jeg finner frem telefonnummeret til personen jeg har mailet med. Hun som var så gira på å være manageren min. Hun tar ikke telefonen. Klokken bikker ti minutter over tiden, og jeg ringer på i første etasje og tar meg gjennom en klesbutikk og opp i byråets lokaler – tydeligvis uanmeldt. Hun jeg trodde var min fremtidige manager var i Sverige og hadde glemt meg bort! Nevnte jeg at jeg hadde kommet helt til Danmark??

En random dame ber meg sette meg i sofaen midt i arbeidsrommet foran alle ansatte mens jeg fylte ut et skjema. Overskriften lød som følgende: «søknad for å bli modell i…». Søknad?? De hadde jo mailet meg etter å ha sett meg på TV?! Da det «endelig» var min tur, fikk jeg beskjed om å ta av meg sminken. Jeg hadde jo kommet usminket, det var jo det som sto i mailen. Men nei, jeg måtte vaske av meg bryn og ta av meg vippene. Problemet var disse vippeextensionsene og de tatoverte brynene da.. Så fikk jeg litt kjeft for det, før hun kastet en haug med klær i fanget mitt. Klær fra plus-size merket Zizzi. Jeg har aldri passet i klærne til Zizzi og fikk mildt sagt panikk da buksene hang på hoftene mine og t-skjorten lå baggy over skrittet mitt. «Klar for testshoot?»

FEM MINUTTER FØR MØTET MED MODELLBYRÅET I KØBENHAVN

Ikke veldig klar, men OK. Jeg ble satt inntil en hvit vegg med strietapet (?!) og en annen random dame kom å tok noen bilder av meg mens hun ba meg om å le. Jævlig lett å le på kommando etter denne behandlingen tenkte jeg, men javel. Ett minutt senere, et nytt posete antrekk som ikke passet. Ti minutter senere ble jeg sendt hjem. TI MINUTTER! Ikke en eneste samtale, tilbakemelding eller beskjed om når jeg skulle få høre noe. Et søknadsskjema, to antrekk jeg så helt jævlig ut i, og noen halvveis avrevne øyevipper senere stod jeg utenfor å ringte kjæresten min i sjokk. Hva faen var dette for en oppførsel?

Utallige uker senere poppet det endelig en mail opp i mailboksen min. Jeg kunne velge mellom å gå ned fire størrelser eller å gå opp fire størrelser. Jeg, som en størrelse 40 måtte altså ned på «size zero» (noe jeg heeelt klart ikke har anlegg til) eller opp på 48. Jeg var hverken syltynn eller overvektig, og det var ikke plass til meg i bransjen. Men hallo. Var det ikke akkurat det vi forsøkte å bevise i Top Model?? Dere så meg jo på TV? Dere følger meg jo på Instagram? Hvordan i helvete kan dere tro at jeg er en størrelse 32 eller 48?! Hvis min størrelse ikke er god nok for dere, hvorfor i helvete fikk dere meg helt til København?!

Når jeg blir intervjuet i mediene så er det et spørsmål som er en gjenganger. «Er det fortsatt modell du ønsker å leve av?». For det første, det har aldri vært en drøm. Det har vært flaks. Flaks, og et dryss original personlighet. For det andre: NEI! Ikke hvis bransjen er slik den er i dag. Du kan tro jeg er villig til å gå opp eller ned 40 kilo for det dritt-yrket der. Å jobbe døgnet rundt, få lite betalt og reise meg ihjel uten å egentlig se en dritt? Ikke faen. Å være modell er som å få betalt for å sitte på venterom. Du venter på jobbene. Du venter på bekreftelse. Du venter på hår. Du venter på makeup. Du venter på designeren. Du venter på fotografen. Du er nederst på rangstigen, og folk gir faen i deg. Hvem ønsker det for seg selv?!

Jeg nekter å hylle jenter som sulter seg syke for å vise frem klær for en luselønn i Milano. Jeg nekter å hylle overvektige, usunne kvinner som trøkker i seg hamburgere på Instagram og filmer valkene sine for likes. Jeg vil hylle mangfoldet, normalen og «the girl next door». For hvorfor er det ikke plass til jenter i størrelse 40 i motebransjen når nesten hele verden er en størrelse 40?! Takk GUD for designerne som inkluderer alle og viser mangfold, og som viser unge jenter at du ikke må være sånn eller sånn. Nå er det faen meg nok! Et glorifisert, sukkerglasert og overvurdert drittyrke skal faen ikke bestemme hvem du skal være!

CHIHUAHUAER: KUN TIL PYNT?

Jeg har havnet inn i en merkelig spiral. La oss bare kalle det et uplanlagt nyttårsforsett – et nyttårsforsett jeg virkelig har klart å holde! Jeg har nemlig gått på langrenn 1-2 timer hver eneste dag siden 1. nyttårsdag, og jeg har fått heeelt dilla! Løypene i Drammen (Konnerud og Spiralen for lokalkjente) er så fine og oppkjørte, og med riktig smøring er det en fryd å stå på ski, selv for meg som ikke er født med ski på beina. Nedoverski er jeg derimot mye flinkere på, og i morgen går turen til slalåmbakkene i Kongsberg med en venninne! Søndag derimot er jeg tilbake på langrennskia, og jeg håper jeg ikke møter på like mange sure tryner som jeg gjorde i dag. Jeg husker ikke sist jeg var så inspirert til å lage debatt, så legg gjerne igjen en kommentar!

Jeg har to hunder. Nala, en mellomstor toller-blanding og Jackson, en bitteliten langhåret chihuahua på to kilo. Og jeg er drittlei av at fordomsfulle og ignorante mennesker rakker ned på hunden min av den enkle grunn at de er vant til å se rasen i en Louis Vuitton bag på skulderen til en og annen bimbo – som forøvrig skulle vært fratatt retten til å ha hund.

«Hva gjør du med den bikkja løs her ute i skogen?!» – voksen mann med løs Rottweiler.

«Om bikkja mi spiser bikkja di så er det din egen skyld» – dame med stor, løs fuglehund.

«Har du ikke bånd til bikkja di eller?!» – jente med en husky-liknende trekkhund i magebelte.

«Tenker du ikke på barn eller folk som er redd for hund?!» – kjerring som ikke burde oppholdt seg i skogen.

Dobbelmoralen er tydeligvis høy i drammensmarka. For det første: hunden min veier kanskje bare to kilo, men han har fire bein og like stor rett til å bevege seg i skogen som alle andre hunder. Han har vokst opp med fjellturer, juvvandring og klatring, og ikke i noens veske på cafe i byen. For det andre: det er ikke båndtvang i Drammen i januar, hvilket betyr at jeg har en fantastisk mulighet til å lære «veskehunden» min å gå uten bånd. For det tredje: hvis du skremmes av en løs chihuahua midt i skogen klokken åtte på kvelden så lurer jeg på hva faen du gjør om du møter på et ekorn – eller en elg for den saks skyld.

Og sist, men ikke minst: har du sett en chihuahua fastspent i bånd i nedoverbakke??? Det er dyremishandling! Hunden klarer nemlig ikke å holde følge på lik linje som en trekkhund, og ender med å bli dratt etter halsen dersom jeg oppnår en viss fart. Så jeg har to valg: la hunden min ligge hjemme i sofaen, eller ha han løs i skogen som alle andre hunder på vinterstid.


Skogen er for alle. Dersom du sliter med å respektere det foreslår jeg at du tar deg en tur på et kjøpesenter.

DRAMA I BLOGGNORGE

Advarsel: dette innlegget kommer til å ta tid å sette seg inn i.

FORTSATT INTERESSERT? 1. LES DETTE. 2. SÅ DETTE. 3. OG TIL SLUTT DETTE.

Er det en ting jeg ikke takler og syns er latterlig barnslig, så er det alle bloggkranglene som befinner seg mellom toppbloggerne på Blogg.no. Noen er reelle, mens andre er for å få klikk. Ironisk nok har jeg blitt dratt inn i en selv, takket være et par blogginnlegg skrevet av Martine Halvorsen og Andrea Sveinsdottir. Martine tok meg i forsvar og var enig i mye av det jeg skrev om i blogginnlegget «bloggernes utleveringskonkurranse«, mens Andrea på den andre siden var totalt uenig, noe som selvfølgelig er greit. Det som ikke er greit er at hun kun siterer deler av blogginnleggene våre uten å linke til oss slik at publikum får hele sammenhengen. Når både sitater og kommentarer publiseres etter forfatterens favør mister jeg all respekt. For jeg har en innboks full av meldinger fra folk som er enige med meg, men dette kommer underlig nok ikke frem i Andreas kommentarfelt.

Blogginnlegget jeg skrev for drøye to uker siden var aldri ment som et personangrep mot Andrea, men en oppfordring til bloggnorge generelt om å tenke seg om en ekstra gang før de trykker «publiser». Det er ingen hemmelighet at blogglesere finnes i alle aldere, og jeg blir forbanna når jeg hører at barna i familien min diskuterer one-night-stands, analsex og penisstørrelser fordi de har lest det på en blogg. En blogg de egentlig ikke får lov å lese på grunn av faren for dårlig påvirkning, men som de selvfølgelig får tilgang til gjennom skolenettverk eller andres telefoner og maskiner. Det er 2017 og alle har tilgang på nett: å skylde på foreldrene eller dårlig oppdragelse er ingen unnskyldning for å fraskrive seg alt ansvar.

Dessverre tok Andrea dette som et personangrep, men som hun og mange andre ofte skriver så setter de mye på spissen for å få klikk og likes. Og det er greit, men da må jeg få lov å gjøre det samme! Som journalist og spaltist er man like avhengig av klikk og aktualitet, så dersom dere skal få lov å sette ting på spissen så gjør jeg det samme. Blogginnlegget mitt er skrevet av en spaltist med en bachelor i journalistikk. En med studiepoeng i presseetikk og fordypning i sosiale mediers påvirkning på blant annet barn. I motsetning av en del andre navn på bloggtoppen vet jeg faktisk hva jeg snakker om. I tillegg vil jeg også nevne at en god journalist aldri jobber uten kilder, så det jeg skriver om er ting jeg har snakket med folk om, eller overhørt – i flere anledninger. Jeg vil også påstå at har litt mer kjøtt på beina i form av erfaringer da jeg er en god del eldre, og jeg vet hvilke ting, utsagn og hendelser jeg selv helst skulle vært foruten. Jeg har nemlig vært 22 år gammel med en blogg på topplista selv. Som regel trenger jeg ikke å bevise at folk er enig med meg, for jeg har en tendens til å ta opp ting folk ikke visste at de hadde en mening om – og de fleste er enige. Her er et lite utdrag fra innboksen min på Instagram i dag, fra helt ukjente mennesker:


«Way to go girl! Helt enig!»

«Om det hjelper noe så tror jeg dette er en av de minst likte bloggerne i Norge. Kjør på!»

«De gjør jo alt for likes da…»

«Digger deg ass!».

«Godt at noen satte ordet på det. Dritlei disse clickbait-bloggerne».

«Hahaha, jaja det viser jo bare at du traffer de langt inn i sjela!».

«Heier på deg!»

«Misunnelseskortet er so last year. Stå på du!».

«Elsker selvironien din. Jeg er bak deg i dette «dramaer». Du har et veldig godt poeng!»

«Du er rå god!»


Og når det kommer til å forsvare meg selv så har jeg ingenting å si til Andrea annet enn at jeg liker mye av det hun skriver og at jeg til tider heiet på henne i Paradise Hotel. Jeg har ingenting imot henne som person overhodet, men heller bloggnorge som en stor, samlet påvirkningskraft uten ansvar. Jeg har derimot noe å fortelle en av forfatterne bak en av kommentarene i kommentarfeltet hennes. Og det er at misunnelseskortet ikke fungerer på en 26-åring med god selvtillig. Å si at jeg er en wannabe som mest sannsynlig bare er misunnelig fordi jeg aldri har oppnådd noe selv blir å skyte seg i leggen. Har du aldri hørt om Google? Isåfall ville jeg testet det på nytt. Jeg vil påstå jeg har oppnådd en goood del mer enn ganske mange andre på den topplista, og det uten clickbaits, nakenbilder eller lister om rævpuling og engangsligg 😉

BLOGGERNES UTLEVERINGSKONKURRANSE

Når jeg klikker meg inn på ulike blogger eller bloggportaler blir jeg stadig møtt av den sykeste overskriften etter den andre. Man skulle nesten tro det hadde blitt en utleveringskonkurranse hvor det er om å gjøre å gjøre seg mest mulig sårbar og dele det mest private. Og hva er grunnen? Klikk, topplisteplasseringer – og forhåpentligvis cash. Jeg leser om jenters sexliv. Jeg leser om jenters vaginisme, kjønnsykdommer og klitoris. Jeg leser om god analsex, dårlige one night stands og gråsonesex som mest sannsynlig er foreldet voldtekt.

Jeg elsker programmer som NRKs Innafor og Line fikser kroppen. Disse programmene tar opp tabubelagte temaer på en trygg måte, både for budbringer og mottaker. Disse programmene har nemlig en hel redaksjon i bakgrunnen som sjekker fakta, snakker med kilder, gjør research og bestemmer om dette er et OK budskap å spre før det legges ut. Dere bloggere som skryter så mye av å være deres egen sjef og redaktør har ikke disse sperrene. Dere har ikke en desk som stopper dere. Ingen redaksjon som snakker om konsekvenser eller setter en grense for hvor mye du skal utlevere om deg selv.

For ikke å snakke om at mange av disse jentene klager på at de er single. Sannheten er at mange vet hvem dere er og hva dere utleverer om både dere selv, og om andre. Hadde jeg vært mann hadde jeg vært livredd for å bli hengt ut i et blogginnlegg dersom jeg sa noe feil på den første dagen, klønet det til i senga eller for guds skyld hadde liten penis. For ikke å snakke om hvor få spørsmål jeg hadde hatt dersom vi faktisk skulle satt oss ned å spist en middag sammen. Jeg vet jo hvem vennene dine er, hvem du krangler med, navnet på alle eksene dine og hva de har gjort med deg og hva du har gått igjennom i barndommen og ungdomstiden. Jeg vet jo til og med hvordan puppene dine ser ut uten BH, for du har jo lagt ut bilder av de på bloggen! Du har jo skrevet så mange lister om hva du liker og ikke liker i senga og i et forhold, så jeg slipper å prøve meg frem. Du er ikke singel fordi det nødvendigvis er noe galt med deg, men mysteriet og romantikken er rett og slett fraværende.

Jeg er ingen bedreviter som driver med jantelovsforkjemping eller slutshaming, og jeg mener absolutt ikke at vi kun skal skrive om de bra tingene i livet. Jeg mener heller ikke at en blogg kun skal inneholde makeup, mote og interiør. Jeg liker at man kan snakke om mobbing, ensomhet, kropp og angst. For tro meg, jeg har opplevd mye rart i livet jeg også, men man trenger faktisk ikke dele alt. Dere trenger faktisk ikke å vite om mitt sexliv, om jeg har hatt en one night stand eller om jeg har hatt analsex. For hvorfor skulle jeg ville dele slikt med folk jeg ikke kjenner – helt ned i 10-årsalderen? Kanskje gjør det meg til en mindre «suksessrik» blogger, men jeg tør iallefall å se en arbeidsgiver i øyene under et jobbintervju i tillegg til å ha verdigheten i behold når bobla sprekker.

NÅR #SJEKKDEG BLIR EN VITS

Vi vet alle hvilken måned det er. Oktober betyr Rosa Sløyfe. Rosa Sløyfe assosieres med brystkreft. Kreft betyr #sjekkdeg. Dette er et viktig budskap, og det kan ikke bli delt og snakket om nok ganger. Likevel er det en ting jeg irriterer meg over, og det er alle de oppmerksomhetssyke, pr-kåte, kroppsfikserte, opererte kjerringene som bruker enhver anledning til å vise seg frem – igjen. For også her er det puppebilder på avveie – og ikke den typen puppebilder man gjerne assosierer med kreft.

I begynnelsen av oktober ramlet jeg nemlig over utallige jenteprofiler på Instagram under #sjekkdeg taggen. Jeg søkte for å se engasjement og inspirasjon til egen post for å dele budskapet, men ga opp da jeg fikk bilder av hele kundelista til Aleris og Fornebu uforventet i trynet. Jeg trodde vi hadde sett nok pupper etter halve blogg-norges puppestunt i september, men den gang ei – noen kjerringer klarer tydeligvis ikke å få nok av det kirurgiske resultatet som møter de i speilet og føler et behov for å dele det med resten av verden. Det beste er hvordan de svarer når de får spørsmål om hvorfor de eksponerer seg på denne måten:

"Pupper ikke er seksuelt, det er til for å mate små barn".

Uhm, excuse me, what?! Ikke kom her å fortell meg at du fylte 600 gram saltvann i hvert av de små mannebrystene dine fordi du skal mate ditt ufødte barn! Du tok silikon for å føle deg mer sexy og tiltrekkende – ikke for å føre generasjonen videre. Klarer vi seriøst ikke å spre budskapet om å sjekke seg for brystkreft uten å måtte gå helt Pamela på nettet? Jeg skjønner ikke hva en silikonpupp med en teipbit over har med kreft å gjøre i det hele tatt! Det blir litt som Halloween – bare enda en dum unnskyldning for å kunne vise seg lettkledd. Og det er bare trist, for det er en jævlig viktig sak! Jeg virker kanskje litt old-fashioned nå, men opererte silikontits skriker bare sex og porno, og har ingenting med #sjekkdeg å gjøre.

Jeg er 100% for at man skal kunne bestemme selv hva man gjør med sin egen kropp, men det er faktisk ikke slik at du MÅ legge ut de nakne, opererte puppene dine for å spre budskapet. Det eneste du gjør ved å legge ut disse bildene er å gjøre de 10 år gamle følgerne dine enda mer usikre på seg selv. Og bare for å ha sagt det: jeg hadde skrevet akkurat det samme om jeg hadde hatt silikon selv. Det handler nemlig ikke om selve puppen, men hvordan den fremstilles.

#SJEKKDEG

ANGST HAR INGEN ANSIKT

Jeg får stadig høre at jeg er tøff. At det ikke ser ut som jeg er redd for noenting. Det er sikkert fordi jeg går inn i alle oppgaver med godt mot, og fordi jeg alltid er glad og begeistret – selv når jeg skal gjøre noe av det verste jeg vet. Det aller verste jeg vet per dags dato er å fly, men redselen min blir ikke tatt seriøst fordi jeg ikke ser ut som det typiske nervevraket når jeg snakker om reisene mine, eller før jeg går ombord. For det er sant at jeg elsker å reise. Jeg elsker å besøke nye plasser, og jeg gjør det flere ganger i året. Jeg har flydd 15 ganger de siste tolv månedene, og her er cluet: selv om jeg er redd, så stopper det meg ikke fra å utforske verden. Drømmen er å leve som magasinjournalist som får lov å reise rundt og lage saker, så hvordan skulle jeg kunne tillate min skrekk for å fly stoppe meg?

Turbulens er ikke farlig. Det er som å kjøre båt på urolig sjø. Som å kjøre bil på en humpete vei. Det er rett og slett luft som ikke er rolig, og det er langt ifra farlig. Pilotene er trent til dette, sier de. De vet hva de gjør. De vil også hjem til sine kjære og nære når skiftet er over, men det hjelper ikke meg.

På mandag hadde jeg mitt første angstanfall i en alder av 26. Jeg har aldri helt skjønt greia med angstanfall. At folk kan miste kontrollen over tankene og følelsene sine i en ubehagelig situasjon. For noen er den ubehagelige situasjonen å fly, men for andre er terskelen så lav at de syns det er ubehagelig å snakke med fremmede. Fyfaen for en respekt jeg plutselig fikk for andre mennesker med angst. En respekt jeg ikke har hatt før. For jeg er ingen nervøs person. Jeg gjør alt i livet med tyngde, informasjon og trygghet. Men i et fly har jeg ikke kontroll. Og det kommer jeg heller aldri til å få i et fly – om ikke jeg utdanner meg som pilot, noe som er like usannsynlig som at jeg skal bli hjernekirurg. Men på mandag mistet jeg fatningen helt. På vei hjem fra Italia hadde vi mellomlanding i Amsterdam, og begge flyturene var like jævlige. To angstanfall iløpet av en tolv timers reise. Spenninger i kroppen, tårer som renner ukontrollert ned på knærne for alle å se, snørr som tetter nesen – som er den eneste måten jeg kan få puste på uten å hikste ut i gråt. Jeg kikker ned på den hvite og blå pakken med nervedempende Sobril, og hater legen et lite øyeblikk for at hun ikke har gitt meg noe sterkere som kan løse denne situasjonen. På pakken står det svart på hvitt: «mot flyskrekk». Jeg tar en pille til.

Passasjerene rundt meg merker ingenting av angstanfallet mitt. Jeg er flink til å skjule meg, og denne gangen latet jeg som om jeg sov, med hodet på reiseputen på bordet foran meg, og jakken halvveis over hodet. Menneskene rundt meg sitter på hver sin plass og leser aviser, bøker eller klikker rundt på en iPad helt uforstyrret av hva som foregår rundt dem. For turbulens er jo tross alt ikke farlig. Det er bare farlig i mitt lille hode. Heldigvis er kjæresten min er oppegående mann, så han løftet overkroppen min opp og trykket den inntil seg. Han, som hadde kjøpt en spillkonsoll for den lange og kjedelige reisen, måtte sitte stille å trøste meg fra noe som ikke er farlig. I ettertid er det bare flaut..

Angst har ingen ansikt. Du kan ikke se at jeg er redd, på lik linje som at du ikke kan se at andre er redd. Derfor skal du ta alle alvorlig når de betror seg til deg med angsten sin. For det er noe jævla dritt å ikke kunne kontrollere frykten sin.