Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

NOMINERT TIL VIXEN

RETTFERDIGHETEN SKAL SEIRE

«DET ER IKKE PLASS TIL DEG I BRANSJEN!»

KUPPET ENEBOLIG OG FLYTTET INN PÅ EN UKE

VIXEN INFLUENCER AWARDS

GLAM MAKE-UP PÅ 20 MINUTTER

MY GLAMSQUAD

VIDEOBLOGG: EN MÅNED I AMERIKA!

BACKPACKING PÅ BUDSJETT

NEW YORK FASHION WEEK

Arkiv for kategorien 'Debatt'

#VINEKTER – INGEN VOLDTEKTSMANN SKAL FÅ GÅ FRI

RETTFERDIGHETEN SKAL SEIRE

Lørdag 11. august dro jeg ut på byen i Svelvik sammen med kollegaene mine i lokalavisa, og mange gode venner. Det var Svelvikdagene, en lokal festival vi har her i bygda, og alle var i god stemning. På vei hjem i 01 tiden møtte jeg en gammel venn, og jeg sendte gjestene mine hjem til meg med nøkkelen min slik at de kunne starte nachspielet mens jeg snakket videre.

Dette er bygda mi, Svelvik:

Bilderesultat for svelvik

I 01.30-tiden gikk jeg hjemover, og jeg havnet midt i en krangel mellom et kjærestepar. Jeg prøvde å ordne opp mellom de, men forstod raskt at jeg ikke hadde noe her å gjøre. Jeg tilkalte politiet som stod like borti gata, og gikk videre hjemover. Herfra er det cirka 400 meter hjem til meg. På veien er det flere leilighetskompleks, eneboliger, matbutikker og interiørbutikker. Veien var lyst opp overalt – bortsett fra ett sted.

Overfalt av min egen nabo:

Jeg snakker med en av mennene fra festen min på telefonen, og ironisk nok spør han meg om han skal gå meg imøte. Man vet jo aldri hva slags folk som lurer i de mørke bakgatene her. Jeg ler, og sier «Ikke i Svelvik». Mens jeg snakker på telefonen hører jeg munter plystring bak meg. Jeg snur meg, og ser naboen min i mørket. Jeg kjenner han igjen, for jeg har hilst høflig på han når han har gått forbi huset mitt med matvarer, eller når jeg har vært ute med hundene. Han har et spesielt utseende, så det er ingen tvil om at det er han. Jeg smiler og nikker, og snur meg for å gå videre.

I dette strøket angrep han meg:

Bilderesultat for juve næringspark

I det vi passerer Juve næringspark og lysene forsvinner bak meg, kommer han løpende opp mot meg. Jeg legger ned telefonen. Jeg forstod raskt at intensjonene ikke var gode, og gjorde alt jeg kunne for å avvise naboen min på en høflig og trygg måte slik at jeg kunne komme meg hjem de siste 200 meterne. Noen kaller visst dette en invitasjon. Jeg kaller det overlevelse.


Han: – Kan jeg kysse deg?
Meg: – Nei, da tror jeg ikke samboeren min blir fornøyd.
Han: – La meg kysse deg!
Meg: – Nei takk, men du må gjerne være med på nachspiel?


Det neste som skjer, er at han tar tak i håret og nakken min, drar meg ned mot hans høyde (han er lavere enn meg) og putter tungen sin i munnen min mens han skyver hånden sin under kjolen min og inn ved trusekanten. 


Heldigvis hadde jeg denne mannen fortsatt på telefonen, og jeg fikk varslet han. Han kom løpende og så at gjerningsmannen min slippe meg og løpe avgårde. Han så hvordan han så ut, og at han var skyldig. Ellers hadde han ikke løpt. Vi ringte politiet, og etter lang (!) tid kom de frem. Vi ble satt bak i bilen fordi kollegene hadde fått tak i en mann som matchet beskrivelsene vi hadde gitt på telefonen. Vi kjørte forbi mannen i sakte fart, med sotede ruter. Akkurat som i en dårlig actionfilm. Jeg og den mannlige vennen min fikk ikke lov å prate sammen, men vi identifiserte han begge to – selv om han forsøkte å gjemme seg ved å gjøre seg lavere, ikke se mot oss og endre måten han var kledd på.

Gjerningsmannen blir pågrepet:

Mannen blir kjørt til politistasjonen i Drammen, mens jeg og øyenvitnet mitt blir avhørt i hvert vårt rom hjemme i huset mitt. Jeg blir bedt om å forklare hele historien på opptak, og får beskjed om å ta av meg undertøyet mitt. Det måtte sendes til undersøkelse for å sikre dna. Det hele ble avsluttet i 04-tiden.


Dagen etter våknet jeg til beskjeden om at han var løslatt. Politiet ringte og spurte om jeg ville ha besøksforbud. Dette takket jeg selvfølgelig ja til. Overskriftene i avisen slo imot meg, og jeg følte at alle journalistene visste mer enn meg. Ironisk nok er jeg både journalist og offer, men jeg følte meg veldig utenfor i min egen sak. Gjerningsmannen, som også var min nabo med 50 meters mellomrom, var satt fri, mens jeg satt inne med låste dører og lukkede vinduer.

Han var i tillegg i Norge som asylsøker på midlertidig oppholdstillatelse. Dette mener jeg ikke som et rasistisk ess i ermet i et forferdelig spill, men jeg nevner det for å vise dere hvor lett man slipper unna kriminelle handlinger i landet vårt, og hvilke signaler det sender disse mennene, og deres etterkommere. Er det virkelig slik at han må gjøre dette to ganger til for å bli kastet ut – og i verste fall komme enda lenger på nestemann?

Jeg ringte til politiet i Drammen for å få informasjon, og fikk beskjed om at etterforskningslederen min hadde fri. Jeg spurte kvinnen som tok telefonen om hun kunne søke opp saken min, lese seg opp litt og informere meg, men det «hadde hun ikke tid til». Jeg spurte hva besøksforbudet gjaldt, og hun sa at dette var noe jeg måtte ta opp med etterforskningslederen – som kom tilbake om to-tre dager.

Jeg gråt på telefonen og spurte om det virkelig var slik at mulige voldtektsmenn blir bedre ivaretatt enn ofrene, og hu sa ordrett «nå syns jeg du er veldig vanskelig!». Jeg spurte også om det var mulig for de å be gjerningsmannen gå en annen rute hjem, enn forbi huset mitt. For det er nemlig mulig her vi bor, i idylliske Svelvik. Men da forklarte hun meg at de ikke kunne påvirke de daglige rutinene hans, og at besøksforbudet ikke gjaldt utenfor tomtegrensa mi, så lenge han ikke snakket til meg. For jeg måtte jo forstå at det var vanskelig for han, som nabo, å ha besøksforbud mot meg!

Til høyre i bildet ser dere veien jeg snakker om:

Jeg var den vanskelige. Jeg, som har sittet hjemme i fire dager uten å gå tur med hundene mine, vært på butikken, gått ut med søpla, vært i postkassen, i garasjen eller i hagen. Jeg, med tomtegrense, hage, veranda, postkasse og garasje langs veien hans, var den vanskelige. Jeg gråt når jeg la på. Solidariteten jeg forventet fra politiet – spesielt en kvinne – var ikke-eksisterende. 


Jeg satt lenge å tenkte på om jeg skulle dele dette i sosiale medier eller ikke. Det er jo typisk at offeret får slengt kommentarer etter seg, spesielt meg som i tillegg blogger. Jeg var redd for å virke PR-kåt, desperat etter klikk eller oppmerksomhetssyk, men bestemte meg for å gi faen i hva folk tror om meg, så lenge noen får øynene opp for hva vi jenter går gjennom. Jeg vil ha strengere straff, forvaring, fotlenke eller forflytting i vente på rettsak, en lovendring og en slutt på alle henleggelsene og historier som aldri blir trodd. I dag har de to delte innleggene 5800 likes, 6400 delinger og 1900 kommentarer. Og jeg gir meg ikke, selv om det alltid vil finnes skeptikere, kverulanter, nettroll og falske brukere som spyr ut de verste påstandene.

Det spekuleres blant annet mye i hva jeg hadde på meg – utrolig nok. Gikk jeg lettkledd eller utfordrende? Svaret er nei. Ikke at det betyr noe, men jeg hadde på meg en maxikjole i for stor størrelse, skitne festivalsko og olajakke. Ifølge meg selv: ikke veldig attraktiv, lettkledd eller utfordrende. Som om det skulle hatt noen betydning. Det spekuleres også i om jeg var rusa. Jeg ruser meg ikke. Jeg nyter øl, vin og cider som mange andre jenter i 20-årene, og uansett hvor drita, rusa eller lettkledd jeg hadde vært, så er ikke dette greit. Spørsmålet mitt er hvorfor ikke politiet forstår det – og slår kraftigere ned på det?

Antrekket mitt under overfallet:

Jeg vil være en stemme for alle som ikke har anmeldt. Alle som fikk saken sin henlagt. Alle jenter som har, eller som kommer til å oppleve overfall. For det tar ikke slutt. Ikke med de latterlige straffene vi har her i landet. Jeg har fått hundrevis av meldinger i dag, og mange av jentene forteller sine historier. Historier om voldtekter og henleggelser, og følelser av å ikke bli trodd. Dette kan vi ikke ha noe av! Lik og del dette innlegget dersom du ønsker bedre oppfølging av ofre, endring i regelverket rundt forvaring og strengere straffer for overfall. Alle jenter er noens kjæreste, søster, datter eller barnebarn, og du kan bidra til en endring. Jeg nekter å tie, og håper dere nekter med meg.

ANNET-INNBOKSEN

Åh, annet-innboksen dere. Det er en morsom greie, eller hva? Full av frekke forespørsler, slibrige komplimenter og ekle menn. Jeg får filtrerte meldinger i gjemte innbokser, og ukens høydepunkt er å åpne disse for så å lese de høyt. Egentlig burde jeg laget en video på dette, men la gå. Kan vi snakke litt om hvor ekle og desperate menn kan være? Her er sommerens «sjarmører»:

Det slår aldri feil, og helgens stunt er bare enda en bekreftelse på at popularitet i sosiale medier handler om kropp og nakenhet. Jeg og Martine Halvorsen la ut dette bildet i våre sosiale kanaler, og instagrammen min eksploderte. Plutselig hadde jeg 10 ganger så mange profilbesøk som vanlig, fikk en haug av nye følgere og annet-innboksen var full av menn i alle aldre som ville komplimentere meg og tilby meg de utroligste rariteter. Blant annet ble jeg tilbudt gratis kebab, pizza og brus på en stor og kjent kebabsjappe i Oslo mot at de fikk se meg «live». En rumpe på en solseng på årets varmeste dag er altså alt som skal til for å bli populær i denne sinnssyke verden vi lever i. Jeg kjenner jeg er drittlei slibrige kommentarer, catcalling og uønsket seksuell oppmerksomhet fra folk jeg ikke aner hvem er, og ønsker en stopper for dette på vegne av alle damer i det ganske land ved å «oute» de desperate mannfolka og sette et fokus på det. Det er kvalmt, usexy, ubehagelig og sykt turn-off, og jeg håper mannfolk snart tar til fornuft og finner på bedre måter å sjekke opp damer på. Spesielt når det står klart og tydelig i alle mine sosiale medier at jeg har samboer – noe som sannsynligvis gjelder ganske mange av oss. HI, SINGLE? HI, SINGLE? HI, SINGLE??

DEN JÆVLA VAGINAEN

Jeg og en venninne hadde en morsom vagina-prat i går. Jepp, en real snakk om hvor kjipt det kan være å være kvinne med kvinnelige kroppsdeler. En ting er jo at vi får mensen (eller ikke får, om du leser forrige innlegg) og at vi må føde, men herregud det er jo så mye annet vi må styre med og tenke på i tillegg! Jeg spurte også følgerne mine på Instagram hva de hatet mest med å være kvinne og ha en vagina, og her er alle problemene samlet som hemoroider i et gravid rumpehull:


Mensen er én ting, og gutter tenker sikkert at det er kjipt, men at vi har produkter som fikser opp i det på null komme niks. For det er jo lett å tro at det bare er å stappe opp en tampong, am I right? Neida. Det finnes for det første størrelser, hvor gul er minst, så kommer blå, rosa og grønn som er størst. Og det verste med størrelsene er at jenter ofte mobber hverandre for hvilken farge vi bruker, og at gutta derfor tenker det samme. «HAHA, er du serr rosa? Jeg er gul jeg!». Som om størrelsen på blødningene har noe med hvor trang man er?

Også har vi tampongen sjæl. Er den for liten, så lekker du. Er den for stor, så kan du slite med å få den ut. Sliter du med å få den ut, kan du sitte igjen med hele bomullsåkeren oppi hoha’en til du får infeksjon. Og hva skjer dersom bomullen sitter igjen? Første tanken går jo på å få det ut, så du spyler med dusjhodet. Spyler. Og spyler. Og spyler. Og hva skjer da? SOPPINFEKSJON. Som om ikke vi hadde nok å stresse med, så skal vi være skamfulle over å forsøke å holde det rent der nede også?? GØY Å VÆRE DAME!

Også har vi denne gummikoppen som ingen tør å prøve da, og som er totalt tabu fordi man koker den i kjele eller vasker den i oppvaskmaskinen for å desinfisere den. Det er ikke sånn at man koker den i frokostkjelen, så du trenger ikke å spørre om eggene dine er kokt sammen med mensenblodet mitt. Slapp heeelt av.

Og trodde du det tok slutt der? Neida! Vi har nemlig verdens korteste urinrør, og får urinveisinfeksjon bare vi sitter på en kald stein, eller har på badetrusa litt for lenge! Og hva skjer da? Jo, vi kan velge mellom svie og et smertehelvete hver gang vi går på do, eller vi kan bruke 400 kroner på legebesøk og antibiotika – som etterhvert gjør oss resistente. Får vi ikke hjelp, får vi nyrebekkenbetennelse. Hei sjukemelding og ryggproblemer!

Vi må tenke på hvor trange vi er, og om vi er våte nok. Dette er snakkis blant gutta, og det er sjukt at de etter så mange millioner år på jorda enda ikke har skjønt hvordan en vagina fungerer. Den utvider seg og trekker seg sammen etter størrelsen på forrige partners penis, og blir våt når man er KÅT. Er ikke dama våt, så er det deg det er noe feil med. Så slutt å snakk om hvor kvapsete og tørr det forrige ligget ditt var, og begynn å google.

Gynokolog og sykdommer. Hvor mange av dere guttene har noensinne måttet vise frem penisen til en lege?? Vi damer må vise frem vaginaen vår hele tiden! Og som om det ikke var ille nok å stå naken foran fremmede i en garderobe, så må vi ligge å skræve på en benk med rumpehullet og himmelporten midt i kikkerten på legen. «KOM LITT NÆRMERE». Og hvorfor gjør vi dette? Jo, for å se om dere mannfolk har smittet oss med noe nasty greier, eller for å ta celleprøve for å se etter kreft. Og da klipper de bort en hudflik fra skjeden vår. KULT, HÆ?

Og som om ikke det var nok, så går vi konstant rundt og er hormonelle og gærne fordi VI må spise piller for at mannfolka skal slippe å bruke kondom. For det er jo ikke noe digg med kondom, hmm? Nei, mye kulere med en sur, feit kjerring med kviser! Og ikke bare det, vi må gå rundt måned etter måned å være livredd for at vi har blitt uønsket gravid! Og hvis vi blir det, så må vi revne hele vaginaen vår for å føde, for så å trene den opp igjen for å please mannen. HVA FAEN!

Jeg blir nesten sur på min egen vagina av å skrive dette innlegget, for det er jo bare stress og mas! Gleden med skjeden, er det en bok som heter. Kjære forfatter, den kan du tørke deg i ræva med! 

POSITIV GRAVIDITETSTEST?!

De fleste på min alder har vært der. Mensen uteblir, hjernen begynner å spinne, og plutselig sitter du der og har ømme pupper og føler du har lagt på deg. Kvisene popper ut, og du innbiller deg at du kan se eggstokkene stikke ut av hoftebeina. Hormonene spinner villt, og du har klart å overbevise deg selv om at «faen, nå er jeg gravid».

Jeg har gått i fem uker og vært dritnærvøs for å tisse på denne beryktede pinnen. Frykt for at den skal vise to streker slik at jeg ikke kan feire bursdagen min med en skikkelig fest, dra på Aperol Spritz-tur til Roma i høst, eller feriere i Asia til vinteren. Altså, HVOR egoistisk er jeg ikke? La oss snakke om det først. Jeg er 27 år om fire dager, og jeg ville valgt fyll og ferie over å formere meg. HAHA! JEg tror fortsatt jeg er 18, jeg..

Saken er at vi ikke bruker prevensjon. Det er rett og slett fordi jeg skal se hvordan kroppen og hormonene mine reagerer uten. Og helt ærlig så merker jeg ingen forskjell, så jeg kunne vel egentlig like gjerne begynt gjen, men jeg skal se an en stund til. Jeg vil heller være hormonell enn å gå rundt å være livredd for å være gravid hele tiden. For tro meg, det er et helvete.

Men kroppen er merkelig. Eller, PSYKEN er merkelig. Den er faktisk helt fucka. Nå har jeg blitt så fantom-gravid at jeg har latt hjernen min lure kroppen min til å tro den er gravid. PSYKEN MIN har fått KROPPEN MIN til å reagere som om den var gravid. Psyken min har utsatt menstruasjonen min. Psyken min har gitt meg ømme pupper og kviseutbrudd. Psyken min har gjort meg hard i magen. Faen ta kroppen ass..

I dag kom bestevenninnen min på døra med en av disse pinnene. Hun var vel drittlei av å høre på gnålet mitt og stress-snappene jeg har sendt henne de siste dagene. Men ærlig talt, hadde ikke dere stresset om dere var ni dager forsinket?! Uansett. Jeg tisset, og prøven var negativ.

Jeg er altså IKKE gravid. JIPPI! 

Men i stundens hete bestemte vi oss for å lure kjæresten min, noe som selvfølgelig ikke er innafor. Linn har en sønn på snart fire år, og hun har tatt vare på den positive testen sin. Denne lå i bilen, og vi benyttet anledningen til å skremme livsskiten ut av LK. Dessverre holdt han seg unormalt rolig og trygg under hele prosessen, so the joke’s on me. 


Jaja, da fikk jeg endelig svar. Neste gang skal jeg bare ta testen med en gang, istedenfor å stresse på meg fantomgraviditet i fem uker. Kanskje kroppen faktisk klarer å slappe av nå, så jeg får mensen… Haha. Jeg kan ikke tro at jeg deler det her. Jeg filmet til og med hele stress-seansen. Noe dere vil se på IGTV, kanskje? Sjukt funny!

Mvh tidligere sykt stressa

JEG TREKKER INVITASJONENE

I dag kom jeg over et innlegg Martine hadde delt på bloggen sin. 
Et tema jeg har hintet mye til i det siste, og tenkt lenge på å skrive.

Jeg var den første i vennegjengen som flyttet for meg selv. Jeg var 18 år, hadde 40 kvadratmeter å boltre meg på, og elsket å ha folk rundt meg. Og det gjør jeg fortsatt. Det er åtte år siden jeg flyttet ut av pikerommet, og iløpet av de åtte årene har jeg nesten uten unntak arrangert hver eneste nyttårsfeiring, 17.-mai frokost og Halloween. Hvert eneste vorspiel, nachspiel og julebord. Hver eneste hjemmefest, hagefest og jentekveld. Og i år arrangerer jeg i tillegg ungdomskolereunion. Ikke fordi jeg nødvendigvis savner de jeg gikk på ungdomskolen med eller har så jævlig mye å prate med de om, men fordi det er forventet av meg. Jeg kan nemlig ikke gå ut i min egen hjemby uten at noen fra ungdomskolen kommer bort og maser om når reunion-festen skal være.

Hvorfor, sier du? Fordi jeg er arrangøren. Sånn har det blitt.

Per dags dato har jeg fire arrangør-jobber hengende over meg. Jeg har forsøkt å arrangere en 17.mai-frokost på Bølgen & Moi i over en måned som jeg mest sannsynlig blir nødt til å avlyse i dag fordi folk ikke klarer å svare. Jeg har også denne ungdomskolereunionen, som jeg har forsøkt å arrangere to-tre ganger tidligere, som også må flyttes til høsten. I tillegg til dette har jeg de årlige hagefestene og bursdagsfesten min – hvor 70% har satt seg på «kanskje», eller ikke svart i det hele tatt. Altså… KANSKJE?! Hvis du har lyst, så legger du det inn i kalenderen, søker fri, skaffer barnevakt og what-not! Det handler om prioriteringer og respekt for andres tid og penger. Hvis du har tenkt til å sitte å vente på at noe nedre skal dukke opp, så trekker jeg tilbake invitasjonen din – så enkelt har det blitt.

Jeg har ett nyttårsforsett for 2019 klart allerede i dag:
Jeg skal gi faen i å arrangere. Så får vi se hvor ofte jeg blir invitert.

VI FEIRER IKKE NORDMENN, VI FEIRER NORGE!

REPUBLISERT

Flaggdebatten herjet som verst i 2013, men en av nettavisene har igjen hauset opp en gammel artikkel og skapt debatt på nytt. Debatten er stor, og kommentarene er mange. Dessverre er skap-rasistene tøffest på tastene, men i de fleste forum og kommentarfelt klarer de fleste å holde seg saklig for å fremme poengene sine. Flere mener man skal få flagge med hvilket flagg man selv ønsker, mens flesteparten mener at 17. mai er Norges dag. Det er vanskelig å ikke ta side i en debatt som denne, og jeg er glad jeg slipper å argumentere på begge sider for så å komme til en konklusjon. Slik er det nemlig å skrive en blogg. Jeg har en viss frihet til å ytre min egen mening, og jeg mener at Norges flagg er det eneste som hører hjemme på Norges nasjonaldag.

Å flagge med andre flagg på 17. mai blir som å skrive navnet til alle i klassen på bursdagskaken til sønnen din. Det er sønnen din du feirer, ikke Fredrik, Ida, Kristoffer, Christina, Oliver, Ingvild og Andreas – selv om de er invitert til festen. Jeg feirer gjerne kineserne 1. oktober og spanjolene 6. desember, men på 17. mai feirer jeg Norge.

Ved å flagge med Norges flagg på 17. mai feirer vi ikke nordmenn. Vi feirer Norge!

Vi har én dag hvor vi får feire Norge og grunnloven vår. Én dag hvor vi kan feire vår nasjon og dens frihet. Ved å flagge med Norges flagg på 17. mai feirer vi ikke nordmenn. Vi feirer Norge! Så la oss feire de som ble født her. La oss flagge for de som flyttet hit. La oss gå i tog for alle som flyktet hit og bidrar til vårt land. Veiv flagget for alle som jobbet hardt for å komme hit, og de som jobber for å få bli. La oss feire fårikål, kebab og taco under samme flagg, mens vi drikker fransk champagne og roper hurra!

 

DET ER NULL STRESS Å BLI «DEILIG»

Det har aldri vært enklere å kvitte seg med komplekser enn hva det er i dag. Det er faktisk bare å spare penger. Spise lite, shoppe lite, kose seg lite og reise lite. Samle opp penger, og gå til kirurgen. Så enkelt har det vel egentlig vært lenge. Det er hvor normalt det har blitt som skremmer meg. Selvfølgelig kan jeg refinansiere huset og bli deilig? Det hadde tatt meg et par måneder det! Litt fettsuging fra lår og mage for å fylle det inn i rumpa – null stress. Nye lepper? Jeg hadde fått det sponset om jeg ville. Botox? Hit me! Silikonpupper? Jada, 50 000 kroner har jeg iløpet av noen uker.

Å bli «deilig» i dagens samfunn er like enkelt for alle. Det handler bare om økonomi.
Forskjellen er at jeg ikke gjør det. Fordi det er sykt. 

NÅR KROPPSPOSITIVISME BLIR EKKELT

Her om dagen var jeg på jentekveld med Charlotte og Martine som jeg ble kjent med under innspillingen av Top Model, og vi snakket mye om bransjen vi er i, og hvordan den har utviklet seg den siste tiden. I bakgrunnen gikk Trygdekontorets episode om fedme-hyllest og kroppspositivisme, og mens mange klapper i hendene og heier på disse folka, blir jeg kvalm. Kvalm fordi det har kommet enda en «bås» vi kan sette mennesker i. Enda et enten/eller-dilemma for oss som jobber med sosiale medier.

I blant føler jeg bare for å gi opp hele driten. Legge ned bloggen, slette Instagram og kun bruke Snapchat for å holde kontakt med venner. Jeg føler ikke at jeg har noenting å bidra med til bloggsamfunnet lenger. Likevel vet jeg at sånne som meg er viktig. Jeg bare ser det ikke akkurat nå. Jeg ser ikke hvordan man skal lykkes uten fillers, operert kropp, slanke ben, svær rumpe, perfekte bryn og konturerte kinn. Jeg ser ikke hvordan jeg skal komme meg opp og frem uten å endre på fødselsutgaven av meg selv. Og hvor forbanna trist er ikke det? Jeg er snart 27 år og veldig sikker på meg selv, og likevel sitter jeg med disse tankene. Hva tenker da en 14 år gammel jente om seg selv i dag?

Jeg er så lei av å føle at jeg ikke strekker til fordi jeg ikke er radmager og fylt med plast. Jeg er nemlig ikke redd for å bade uten sminke. Jeg er heller ikke redd for å miste de falske vippene mine når jeg hopper ut i havet. Jeg retusjerer ikke bort strekkmerkene jeg fikk på rumpa mi i tenårene, og jeg ber ikke folk om å ta hundre bilder av meg for å få det ene «perfekte». Jeg tar ikke nok bilder av maten min. Jeg står ikke nok foran kamerastativet med selvutløser. Jeg pynter meg ikke ofte nok, og sminker meg langt ifra daglig.

Og sånne som meg er det ikke plass til i bloggverdenen lenger. For i denne kyniske bransjen har det blitt slik at du må være enten/eller. Vi har selvfølgelig noen etablerte, normale bloggere, og takk Gud for Kristin Gjelsvik, Ida Wullf, Kristina Andersen, Eirin Kristiansen og den gjengen. Men hva med oss andre? Vi som har store plattformer, men som kanskje ikke er helt der? Vi har to valg vi. Fylle kroppene våre med dritt og dele ut rabattkoder på fillers i hytt og gevær, eller være så «anti» som overhodet mulig, og skryte av de usunne, hårete og naturlige kroppene våre og den ekle livsstilen vår. Gjerne overdrive litt også å late som vi spiser pizza og burger til middag hver dag. For det er kult det!

Jeg syns ikke det er kult å fylle kroppen med plast for så å dele den «perfekte» kroppen sin på sosiale medier slik at alle andre skal føle seg dritt. Men jeg syns heller ikke det er kult å legge ut videoer av bilringer, fett og donut-spising, og kalle det «kroppspositivisme». Burlesque er kult. Burlesque når du er overvektig er også kult. Men burlesque mens man spiser donut er unødvendig, overflødig og ekkelt. Ordet «kroppspositivisme» har blitt et foraktet ord i vokabularet mitt, for jeg forbinder det med feite damer som danser halvnakne på Instagram for å vise at de ikke bryr seg. Jeg sier ikke at de i seg selv er ekle, men vrangforestillingen deres er ekkel. For jeg vet at 100% av disse damene hadde gitt bort en arm for å veie 60 kilo og se ut som Kylie Jenner hvis det hadde vært mulig.

«DET ER IKKE PLASS TIL DEG I BRANSJEN!»

OK, nå skal jeg fortelle dere om en historie som hendte meg etter Top Model. En hendelse som hendte meg etter å ha debutert som modell under New York Fashion Week – etter å ha blitt invitert tilbake til mitt andre og tredje show under en av verdens største moteuker noen måneder senere. Her kommer historien om turen til København og tilbakemeldingene jeg fikk under et møte de inviterte meg til. En shoot de oppfordret meg til å komme helt til København for fordi de ville være managementet mitt. Jeg trenger ikke å nevne navnet på byrået (selvom jeg virkelig burde, og kanskje en dag gjør det..) men det er det minst profesjonelle jeg noensinne har vært borte i. Og tro meg, jeg har vært borte i en hel del i min nokså unge alder.

For det første så sender de meg en dato og et klokkeslett hvor de ber meg møte opp i København. København er ikke akkurat «borti gata», og modellyrket er ikke akkurat en drøm jeg har hatt, men jeg tenker hvorfor ikke. Top Model var jo bare flaks, og at jeg kom helt til semifinaleuken er jo bare latterlig, men der var jeg da – i København, foran et stort bygg uten ringeklokke. Jeg finner frem telefonnummeret til personen jeg har mailet med. Hun som var så gira på å være manageren min. Hun tar ikke telefonen. Klokken bikker ti minutter over tiden, og jeg ringer på i første etasje og tar meg gjennom en klesbutikk og opp i byråets lokaler – tydeligvis uanmeldt. Hun jeg trodde var min fremtidige manager var i Sverige og hadde glemt meg bort! Nevnte jeg at jeg hadde kommet helt til Danmark??

En random dame ber meg sette meg i sofaen midt i arbeidsrommet foran alle ansatte mens jeg fylte ut et skjema. Overskriften lød som følgende: «søknad for å bli modell i…». Søknad?? De hadde jo mailet meg etter å ha sett meg på TV?! Da det «endelig» var min tur, fikk jeg beskjed om å ta av meg sminken. Jeg hadde jo kommet usminket, det var jo det som sto i mailen. Men nei, jeg måtte vaske av meg bryn og ta av meg vippene. Problemet var disse vippeextensionsene og de tatoverte brynene da.. Så fikk jeg litt kjeft for det, før hun kastet en haug med klær i fanget mitt. Klær fra plus-size merket Zizzi. Jeg har aldri passet i klærne til Zizzi og fikk mildt sagt panikk da buksene hang på hoftene mine og t-skjorten lå baggy over skrittet mitt. «Klar for testshoot?»

FEM MINUTTER FØR MØTET MED MODELLBYRÅET I KØBENHAVN

Ikke veldig klar, men OK. Jeg ble satt inntil en hvit vegg med strietapet (?!) og en annen random dame kom å tok noen bilder av meg mens hun ba meg om å le. Jævlig lett å le på kommando etter denne behandlingen tenkte jeg, men javel. Ett minutt senere, et nytt posete antrekk som ikke passet. Ti minutter senere ble jeg sendt hjem. TI MINUTTER! Ikke en eneste samtale, tilbakemelding eller beskjed om når jeg skulle få høre noe. Et søknadsskjema, to antrekk jeg så helt jævlig ut i, og noen halvveis avrevne øyevipper senere stod jeg utenfor å ringte kjæresten min i sjokk. Hva faen var dette for en oppførsel?

Utallige uker senere poppet det endelig en mail opp i mailboksen min. Jeg kunne velge mellom å gå ned fire størrelser eller å gå opp fire størrelser. Jeg, som en størrelse 40 måtte altså ned på «size zero» (noe jeg heeelt klart ikke har anlegg til) eller opp på 48. Jeg var hverken syltynn eller overvektig, og det var ikke plass til meg i bransjen. Men hallo. Var det ikke akkurat det vi forsøkte å bevise i Top Model?? Dere så meg jo på TV? Dere følger meg jo på Instagram? Hvordan i helvete kan dere tro at jeg er en størrelse 32 eller 48?! Hvis min størrelse ikke er god nok for dere, hvorfor i helvete fikk dere meg helt til København?!

Når jeg blir intervjuet i mediene så er det et spørsmål som er en gjenganger. «Er det fortsatt modell du ønsker å leve av?». For det første, det har aldri vært en drøm. Det har vært flaks. Flaks, og et dryss original personlighet. For det andre: NEI! Ikke hvis bransjen er slik den er i dag. Du kan tro jeg er villig til å gå opp eller ned 40 kilo for det dritt-yrket der. Å jobbe døgnet rundt, få lite betalt og reise meg ihjel uten å egentlig se en dritt? Ikke faen. Å være modell er som å få betalt for å sitte på venterom. Du venter på jobbene. Du venter på bekreftelse. Du venter på hår. Du venter på makeup. Du venter på designeren. Du venter på fotografen. Du er nederst på rangstigen, og folk gir faen i deg. Hvem ønsker det for seg selv?!

Jeg nekter å hylle jenter som sulter seg syke for å vise frem klær for en luselønn i Milano. Jeg nekter å hylle overvektige, usunne kvinner som trøkker i seg hamburgere på Instagram og filmer valkene sine for likes. Jeg vil hylle mangfoldet, normalen og «the girl next door». For hvorfor er det ikke plass til jenter i størrelse 40 i motebransjen når nesten hele verden er en størrelse 40?! Takk GUD for designerne som inkluderer alle og viser mangfold, og som viser unge jenter at du ikke må være sånn eller sånn. Nå er det faen meg nok! Et glorifisert, sukkerglasert og overvurdert drittyrke skal faen ikke bestemme hvem du skal være!