Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

«DET ER IKKE PLASS TIL DEG I BRANSJEN!»

KUPPET ENEBOLIG OG FLYTTET INN PÅ EN UKE

VIXEN INFLUENCER AWARDS

GLAM MAKE-UP PÅ 20 MINUTTER

MY GLAMSQUAD

VIDEOBLOGG: EN MÅNED I AMERIKA!

BACKPACKING PÅ BUDSJETT

NEW YORK FASHION WEEK

Å VÆRE DELTAKER I REALITY-TV

MÅ ALT VÆRE SÅ JÆVLA #ONFLEEK?

Arkiv for kategorien 'Debatt'

BLOGGERNES UTLEVERINGSKONKURRANSE

Når jeg klikker meg inn på ulike blogger eller bloggportaler blir jeg stadig møtt av den sykeste overskriften etter den andre. Man skulle nesten tro det hadde blitt en utleveringskonkurranse hvor det er om å gjøre å gjøre seg mest mulig sårbar og dele det mest private. Og hva er grunnen? Klikk, topplisteplasseringer – og forhåpentligvis cash. Jeg leser om jenters sexliv. Jeg leser om jenters vaginisme, kjønnsykdommer og klitoris. Jeg leser om god analsex, dårlige one night stands og gråsonesex som mest sannsynlig er foreldet voldtekt.

Jeg elsker programmer som NRKs Innafor og Line fikser kroppen. Disse programmene tar opp tabubelagte temaer på en trygg måte, både for budbringer og mottaker. Disse programmene har nemlig en hel redaksjon i bakgrunnen som sjekker fakta, snakker med kilder, gjør research og bestemmer om dette er et OK budskap å spre før det legges ut. Dere bloggere som skryter så mye av å være deres egen sjef og redaktør har ikke disse sperrene. Dere har ikke en desk som stopper dere. Ingen redaksjon som snakker om konsekvenser eller setter en grense for hvor mye du skal utlevere om deg selv.

For ikke å snakke om at mange av disse jentene klager på at de er single. Sannheten er at mange vet hvem dere er og hva dere utleverer om både dere selv, og om andre. Hadde jeg vært mann hadde jeg vært livredd for å bli hengt ut i et blogginnlegg dersom jeg sa noe feil på den første dagen, klønet det til i senga eller for guds skyld hadde liten penis. For ikke å snakke om hvor få spørsmål jeg hadde hatt dersom vi faktisk skulle satt oss ned å spist en middag sammen. Jeg vet jo hvem vennene dine er, hvem du krangler med, navnet på alle eksene dine og hva de har gjort med deg og hva du har gått igjennom i barndommen og ungdomstiden. Jeg vet jo til og med hvordan puppene dine ser ut uten BH, for du har jo lagt ut bilder av de på bloggen! Du har jo skrevet så mange lister om hva du liker og ikke liker i senga og i et forhold, så jeg slipper å prøve meg frem. Du er ikke singel fordi det nødvendigvis er noe galt med deg, men mysteriet og romantikken er rett og slett fraværende.

Jeg er ingen bedreviter som driver med jantelovsforkjemping eller slutshaming, og jeg mener absolutt ikke at vi kun skal skrive om de bra tingene i livet. Jeg mener heller ikke at en blogg kun skal inneholde makeup, mote og interiør. Jeg liker at man kan snakke om mobbing, ensomhet, kropp og angst. For tro meg, jeg har opplevd mye rart i livet jeg også, men man trenger faktisk ikke dele alt. Dere trenger faktisk ikke å vite om mitt sexliv, om jeg har hatt en one night stand eller om jeg har hatt analsex. For hvorfor skulle jeg ville dele slikt med folk jeg ikke kjenner – helt ned i 10-årsalderen? Kanskje gjør det meg til en mindre «suksessrik» blogger, men jeg tør iallefall å se en arbeidsgiver i øyene under et jobbintervju i tillegg til å ha verdigheten i behold når bobla sprekker.

NÅR #SJEKKDEG BLIR EN VITS

Vi vet alle hvilken måned det er. Oktober betyr Rosa Sløyfe. Rosa Sløyfe assosieres med brystkreft. Kreft betyr #sjekkdeg. Dette er et viktig budskap, og det kan ikke bli delt og snakket om nok ganger. Likevel er det en ting jeg irriterer meg over, og det er alle de oppmerksomhetssyke, pr-kåte, kroppsfikserte, opererte kjerringene som bruker enhver anledning til å vise seg frem – igjen. For også her er det puppebilder på avveie – og ikke den typen puppebilder man gjerne assosierer med kreft.

I begynnelsen av oktober ramlet jeg nemlig over utallige jenteprofiler på Instagram under #sjekkdeg taggen. Jeg søkte for å se engasjement og inspirasjon til egen post for å dele budskapet, men ga opp da jeg fikk bilder av hele kundelista til Aleris og Fornebu uforventet i trynet. Jeg trodde vi hadde sett nok pupper etter halve blogg-norges puppestunt i september, men den gang ei – noen kjerringer klarer tydeligvis ikke å få nok av det kirurgiske resultatet som møter de i speilet og føler et behov for å dele det med resten av verden. Det beste er hvordan de svarer når de får spørsmål om hvorfor de eksponerer seg på denne måten:

"Pupper ikke er seksuelt, det er til for å mate små barn".

Uhm, excuse me, what?! Ikke kom her å fortell meg at du fylte 600 gram saltvann i hvert av de små mannebrystene dine fordi du skal mate ditt ufødte barn! Du tok silikon for å føle deg mer sexy og tiltrekkende – ikke for å føre generasjonen videre. Klarer vi seriøst ikke å spre budskapet om å sjekke seg for brystkreft uten å måtte gå helt Pamela på nettet? Jeg skjønner ikke hva en silikonpupp med en teipbit over har med kreft å gjøre i det hele tatt! Det blir litt som Halloween – bare enda en dum unnskyldning for å kunne vise seg lettkledd. Og det er bare trist, for det er en jævlig viktig sak! Jeg virker kanskje litt old-fashioned nå, men opererte silikontits skriker bare sex og porno, og har ingenting med #sjekkdeg å gjøre.

Jeg er 100% for at man skal kunne bestemme selv hva man gjør med sin egen kropp, men det er faktisk ikke slik at du MÅ legge ut de nakne, opererte puppene dine for å spre budskapet. Det eneste du gjør ved å legge ut disse bildene er å gjøre de 10 år gamle følgerne dine enda mer usikre på seg selv. Og bare for å ha sagt det: jeg hadde skrevet akkurat det samme om jeg hadde hatt silikon selv. Det handler nemlig ikke om selve puppen, men hvordan den fremstilles.

#SJEKKDEG

ANGST HAR INGEN ANSIKT

Jeg får stadig høre at jeg er tøff. At det ikke ser ut som jeg er redd for noenting. Det er sikkert fordi jeg går inn i alle oppgaver med godt mot, og fordi jeg alltid er glad og begeistret – selv når jeg skal gjøre noe av det verste jeg vet. Det aller verste jeg vet per dags dato er å fly, men redselen min blir ikke tatt seriøst fordi jeg ikke ser ut som det typiske nervevraket når jeg snakker om reisene mine, eller før jeg går ombord. For det er sant at jeg elsker å reise. Jeg elsker å besøke nye plasser, og jeg gjør det flere ganger i året. Jeg har flydd 15 ganger de siste tolv månedene, og her er cluet: selv om jeg er redd, så stopper det meg ikke fra å utforske verden. Drømmen er å leve som magasinjournalist som får lov å reise rundt og lage saker, så hvordan skulle jeg kunne tillate min skrekk for å fly stoppe meg?

Turbulens er ikke farlig. Det er som å kjøre båt på urolig sjø. Som å kjøre bil på en humpete vei. Det er rett og slett luft som ikke er rolig, og det er langt ifra farlig. Pilotene er trent til dette, sier de. De vet hva de gjør. De vil også hjem til sine kjære og nære når skiftet er over, men det hjelper ikke meg.

På mandag hadde jeg mitt første angstanfall i en alder av 26. Jeg har aldri helt skjønt greia med angstanfall. At folk kan miste kontrollen over tankene og følelsene sine i en ubehagelig situasjon. For noen er den ubehagelige situasjonen å fly, men for andre er terskelen så lav at de syns det er ubehagelig å snakke med fremmede. Fyfaen for en respekt jeg plutselig fikk for andre mennesker med angst. En respekt jeg ikke har hatt før. For jeg er ingen nervøs person. Jeg gjør alt i livet med tyngde, informasjon og trygghet. Men i et fly har jeg ikke kontroll. Og det kommer jeg heller aldri til å få i et fly – om ikke jeg utdanner meg som pilot, noe som er like usannsynlig som at jeg skal bli hjernekirurg. Men på mandag mistet jeg fatningen helt. På vei hjem fra Italia hadde vi mellomlanding i Amsterdam, og begge flyturene var like jævlige. To angstanfall iløpet av en tolv timers reise. Spenninger i kroppen, tårer som renner ukontrollert ned på knærne for alle å se, snørr som tetter nesen – som er den eneste måten jeg kan få puste på uten å hikste ut i gråt. Jeg kikker ned på den hvite og blå pakken med nervedempende Sobril, og hater legen et lite øyeblikk for at hun ikke har gitt meg noe sterkere som kan løse denne situasjonen. På pakken står det svart på hvitt: «mot flyskrekk». Jeg tar en pille til.

Passasjerene rundt meg merker ingenting av angstanfallet mitt. Jeg er flink til å skjule meg, og denne gangen latet jeg som om jeg sov, med hodet på reiseputen på bordet foran meg, og jakken halvveis over hodet. Menneskene rundt meg sitter på hver sin plass og leser aviser, bøker eller klikker rundt på en iPad helt uforstyrret av hva som foregår rundt dem. For turbulens er jo tross alt ikke farlig. Det er bare farlig i mitt lille hode. Heldigvis er kjæresten min er oppegående mann, så han løftet overkroppen min opp og trykket den inntil seg. Han, som hadde kjøpt en spillkonsoll for den lange og kjedelige reisen, måtte sitte stille å trøste meg fra noe som ikke er farlig. I ettertid er det bare flaut..

Angst har ingen ansikt. Du kan ikke se at jeg er redd, på lik linje som at du ikke kan se at andre er redd. Derfor skal du ta alle alvorlig når de betror seg til deg med angsten sin. For det er noe jævla dritt å ikke kunne kontrollere frykten sin.

DET KALLES BALANSE

FOTO: MARTINE HALVORSEN. SHOOT FOR CHANGE LINGERIE.

Fokus. Fullt fokus nå. Husk hva du skal gjøre, hva du skal representere. Hvem du skal representere, men uten å miste deg selv og dine verdier. Opp med haken. Rask, men likevel langsom gange. Ett ben foran det andre. Kontrollerte hofter, rette skuldre. Stive, kontrollerte armer. Ikke for kontrollerte. Ikke for stive. Fingre i harmoni. Som om du skulle strøket over et piano, bare i luften. Ikke stivt, naturlig. Alt dette er så langt fra naturlig som man kommer..

Modellbransjen er tøff. 
Og det er en grunn til at jeg kun jobber mot å booke de morsomme oppdragene.

«Slutt å sammenlikn deg selv med alle andre». Ja, det er lett når alle er ti størrelser mindre enn meg. Size zero vs. mine fyldige 40. Det er det jeg tenkte. Det gikk fint under innspillingen av Top Model, for der var alle som meg. Backstage på New York Fashion Week er det nemlig ikke slik. Du entrer et stort, opplyst rom fullt av modeller, frisører, stylister og makeupartister. Designerne titter på deg. Modellene kikker på deres mulige konkurrenter. Og i deres øyne er ikke du en av dem. Du ser ut som en ansatt. En som er ansatt for å briefe modellene om hvor de skal gå og når de skal være klare.

Flombelysningen føles sterkere når du blir bedt om å kle av deg, og det eneste du klarer å gjøre, er det som er feil. Nemlig det å sammenlikne seg selv med alle andre som befinner seg på samme sted som deg. Du er den eneste med ekstra hud under BH-kanten. Den eneste med strekkmerker fra puberteten. Den eneste som får dobbelthake når du ler. Og du er der ved en tilfeldighet. Ikke fordi du har jobbet for det, spist riktig eller trent og øvd. Selv om det er en morsom historie å fortelle barnebarna og et sykt punkt å krysse av på «bucketlisten», så får det deg til å føle deg som dritt. Hvertfall i et lite sekund når du står backstage sammen med alle de flotte jentene, og bare venter på å bli dømt på catwalken.

WTF IS THIS?

Men vet du hva? Ingen dømmer deg. De syns du er tøff. Du er annerledes. Du har attitude og selvtillit. Du er et sunt forbilde. Livet er mer enn photoshoots, catwalks, runwayshows og dårlig samvittighet over hva du har spist. Det er mer enn undertøysbilder på Instagram og sponsoravtaler med skinny-tea produsenter. Livet er oppturer og nedturer FOR ALLE, og leksen vi skal lære er hvordan vi takler alt som kommer mot oss. Og det finnes så utrolig mange måter som ikke innvolverer spiseforstyrrelser, dyre quickfix-løsninger, sprøytestikk og operasjonssår.

Det går ikke an å slutte å sammenlikne seg selv med andre. Jeg liker idéen, men det går ikke. Isteden kan man beundre andre, og samtidig legge inn et godt ord for seg selv. Hun har kanskje en smal midje, men du er flink til å synge. Hun har kanskje drømmehåret, men hun misunner nok humoren din. Hun har slanke, lange ben, men du har de vakreste øynene. Se det vakre hos andre, og misunn de gjerne, men se også det vakre i deg selv, for noen misunner deg. Jeg kan misunne jenter i tiiiimesvis på Instagram, men rakker ikke ned på meg selv av den grunn. For jeg vet at puppene mine er for store. Men jeg vet også at puppene mine er symmetriske. Ikke henger de heller. Jeg er klar over at rumpa mi er stor. Men den er spretten og myk. Dessuten er det populært med store rumper. Midjen min er ikke like slank som den en gang var, men jeg har en utrolig kjernemuskulatur, er myk og sterk. Jeg har strekkmerker. Men de er heldigvis bare på hoftene, og ikke på magen eller brystene. Jeg har hjørnetenner som en jævla vampyr, men heldigvis store lepper som dekker de, og et smittende smil. Jeg har skeiv nese, men rettet opp inntrykket med en piercing istedenfor en 40 000 kroners operasjon.

Jeg tror det kalles å være jordnær. Ærlig. Realistisk.
Du kan ikke konkurrere med alle.

For vet du hva?
På slutten av dagen så er det hva du og dine nærmeste mener om deg som teller.

HVEM FAEN SKAL MAN STEMME PÅ?

Norge står på vippekanten, og det å stemme er noe jeg føler er viktigere nå enn noensinne. Det er ingen hemmelighet at politikerne i søte bror har gjort noen feilbeslutninger de siste årene, og Sverige er så godt som overtatt av det som tidligere var uskyldige minoriteter, som nå ønsker å endre hele kulturarven til landet. Politiet sier opp jobbene sine fordi de er redde for hva slags oppdrag som blir det neste. Politikerne skygger banen og gjemmer seg bak murene sine uten å ta tak i problemene de selv har stelt istand. Befolkningen er bekymret for seg selv, sine barn og barnebarn, og landets fremtid, og statistikkene viser rekordmange ran, gjengopprør, voldtekter og voldsepisoder.

Jeg har vært på begge sider. Jeg har krysset av for både blått og rødt under tidligere stortingsvalg. Begge sider har fine hjertesaker, men jeg har ennå ikke funnet et parti jeg føler meg fortrolig med. Denne gangen aner jeg ikke hvilken boks jeg skal krysse av på. Ifølge valgomaten (en teit app som skal finne ut hva du bør velge) er jeg Fremskrittspartiet-kandidat (say what?!) men jeg kunne ikke gitt mer faen i vannscootere og alkohol i parken.

Jeg vil ha en statsminister som holder ordene sine, samme hva de er. Å holde ordene sine er tydeligvis den vanskeligste oppgaven man har som statsminister, for det er ingen som har klart det hittil. Eller jo. Takket være Erna kan jeg kjøre Segway til jobb. Noe jeg heller ikke kunne gitt mer faen i. Jeg vil ha en regjering som kjemper for det beste fra hver side. Jeg vil ikke velge et parti som setter alt på spissen. Jeg vil ikke stemme på et parti som gir bort alle pengene våre til flyktninger, men jeg vil heller ikke stemme på et parti som ikke gir en krone. Jeg vil ikke stemme på et parti som forbyr private aktører i skolesektor, barnehage eller helsetjenesten, men jeg vil heller ikke stemme på noen som kutter ut støtten til eldrehjem og gir alt til fengsler og asylmottak. Jeg er for integrering av flyktninger, men oppegående nok til å se at vi ikke har ressurser til å integrere så mange som vi ønsker. Jeg syns vi skal kunne kjøre vannscooter, segway og drikke en øl i parken, men jeg kommer ikke til å stemme på et parti som har dette som viktigste sak – eller som den eneste saken de klarer å gjennomføre. Jeg vil dele skattepengene mine med de arbeidsledige som prøver, og de uføretrygdede som faktisk er syke, men unner ikke en krone til de friske, late naverne som har gått på dagpenger siden de gikk ut av ungdomskolen. Jeg vil at fanger skal straffes og at eldre skal hedres, og hater at voldtektsmenn, drapsmenn og pedofile har det bedre i fengsel enn farmoren min hadde det på sykehjemmet.

Så hvem faen skal jeg stemme på? Valgkortet ligger på bordet, men jeg er blank.

BRUSHTOOLBITCHES

Jeg klarer ikke å fatte og begripe hva i all verden som snurrer rundt i hjernen på dere som tror brushtool, brightening og alle verdens photoshop-tools og bilderedigeringsapper er totalt usynlig for omverdenen. Daglig ser jeg bilder av redigerte lepper, store rumper, kritthvite tenner, hvite øyeepler og plettfri, silkemyk hud. For ikke å snakke om neser som er så redigert bort at man hverken ser hvor den begynner eller slutter. Ikke bare hos toppbloggerne som allerede har photoshoppet seg i virkeligheten ved å legge seg under kniven, men også hos motstanderne av disse. Alle disse som «bekjemper kroppspress» og er «100% naturlige». Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke vil se ut som seg selv, og hva som får de til å tro at de ikke blir gjennomskuet. Hvorfor vil du se ut som en annen på nettet og hvorfor vil du få folk til å tenke hva faen når de møter deg i virkeligheten?

Jeg er helt for å redigere bort en kvise eller to da disse ikke er permanente trekk ved meg selv, men dere som fjerner føflekker, arr, linjer og fødselsmerker forstår jeg ikke meg på. Alt dette er jo synlig for verdenene bak skjermene, så hvorfor skjule det? For å få flere følgere? For å få flere unge til å føle at de ikke er bra nok som de er?

Hud har struktur. Hud har streker på kryss og tvers, pigmentflekker, føflekker og arr. Rumpa di også. Tenner har også struktur. Noen er hvitere enn andre, noen er skarpere enn andre, og noen stikker kanskje litt høyere opp eller lengre ut. Øyeepler er ikke kritthvite. Lepper er ikke silkemyke. Nesen er ikke like flat som resten av trynet ditt, selv om du liker å tro at følgerne dine tror det. Alle får linjer i ansiktet når de smiler. Til og med du.

Skjermdump fra norske instagrammere som påstår de bekjemper kroppspress og er 100% naturlige.

Nedenfor ser dere meg før og etter en runde i en av de populære redigeringsappene. Hva får dere til å tro at dette er usynlig for følgerne deres? Spesielt dere som er på min alder – altså voksne nok til å se til helvete å akseptere seg selv for hvordan man ser ut. «Åh, du er så goals ass». Sjukt goals å være så usikker på seg selv at man må ty til redigeringsprogrammer, ja. Sjukt goals å se ut som en annen på story enn du gjør på bildene du legger ut. Sjukt goals å ikke bli gjenkjent på gata eller på fest når du møter andre fra sosiale medier. #goals ass.

Hvorfor legger du ut bilder av deg selv 
hvis du har så jævlig komplekser for hvordan du ser ut?

JEG SKULLE HATT BARN I JULI

Benedicte på 10, 12, 16 og 18 skulle ha barn når hun fylt 26 år. Om hun ikke hadde et barn allerede, skulle hun bli gravid når hun var 26. Dette visste jeg tydeligvis før jeg i det hele tatt visste hva sex var, men planen var klar. Jeg skulle ha barn når jeg var 26 og gifte meg når jeg var 27. Med mannen i mitt liv, som jeg hadde vært sammen med i maange år.

Jeg fyller 26 år neste måned, og lille Benedicte tok grusomt feil. HAHA, Benedicte. HAHA! Jeg visste som sagt ikke hva sex var. Jeg visste heller ikke hva forelskelse var. Heller ikke kjærlighet. Og at forskjellen på forelskelse og kjærlighet var såå stor, det kunne jeg aldri i min villeste fantasi forestille meg. Men jeg har lært. Jeg har sittet på skolebenken. Jeg har feilet, strøket og lært.

Benedicte på 14 var forelsket. I en hun selvfølgelig trodde hun skulle gifte seg å få barn med. Men man får visst ikke barn med noen som dumper deg på skoleballet fordi du ikke vil miste jomfrudommen din bak en container. Man får heller ikke barn med en som er kronisk utro. Heller ikke med en som er så sjalu at man blir sparket i leggen under bordet hvis man åpner kjeften sin til en av motsatt kjønn. Jeg er glad jeg ikke fikk barn når jeg var 14.

Benedicte på 16 var også forelsket. Også her trodde hun at hun skulle gifte seg og få barn. Jeg er veldig glad jeg ikke fikk barn når jeg var 16. Kronisk utro var visst en rød tråd gjennom kjærlighetslivet til Benedicte. For om du tror det er kjipt å få klamydia, så kan jeg love deg at det er enda kjipere å få det av venninnen sin – via kjæresten sin. Jeg mistet både kjæreste og venninner, men heldigvis la jeg kabalen død før det gikk så langt.

Opp med kortstokken! Ut fløy det en ny knekt. Benedicte på 18 trodde også hun hadde møtt han hun skulle dele livet med, og vi var sammen i seks år. Seks flotte år, uten anger. Det viste seg å være bestevennen hennes istedenfor, og når det ble slutt på gresset av et biljardbord i Lier lovte de hverandre to ting. 1. Vi skulle være bestevenner for alltid. 2. Vi skulle ikke laste ned Tinder etter bruddet. Vel.. Han fikk seg ulovlig fort en ny «bestevenninne» og jeg fikk meg ulovlig fort Tinder. I dag deler vi hundene 50/50. Det vil si 99/1. Jeg er glad jeg ikke fikk et fremtidig skillsmissebarn når jeg var 18..

Jeg er kanskje 26, men jeg stresser ikke. Jeg er sammen med en som jobber på sjøen. 14 dager av og 14 dager på. For å si det sånn: det skjer ikke at jeg sitter hjemme alene med kids og bikkjer alene halve måneden, så her er det bare å smøre seg med tålmodighet. Dette blir dessverre ingen mammablogg med det første! Benedicte på 10, 12, 16 og 18 tok feil. Jeg og fireball går nemlig fortsatt hånd i hånd. Jeg er barnslig, eventyrlysten, reisesyk og utemmet. Og jeg er egoistisk. Livet mitt er fortsatt mitt, og bare mitt, og jeg er overhodet ikke klar for å vie det 100% til noen andre.

FUNNY HOW THINGS CHANGE

Når du nærmer deg min alder legger du merke til ting foreldrene dine snakket om da du var yngre. Du vet, når de fortalte deg at han kjekkasen i klassen kom til å miste håret tidlig og at klassens nerd kom til å vokse seg høy, mørk og kjekk. De snakket kanskje om sine egne venner fra ungdomskolealderen, og hvordan de endret seg. Kanskje de snakket om at deres nærmeste venner hadde fått alkoholproblemer, gjort endringer i utseendet eller en ny seksuell legning? Dette kunne du jo ikke se for deg. Du og gjengen din skulle jo være venner for alltid! Og klassens kjekkas ville vel garantert være like digg på 10 årsjubileet!?

Ting forandrer seg, og det er greit. Selv om det både kan være hyggelig og trist.

Nå skjønner jeg hva foreldrene mine snakket om. Han jeg var forelsket i på barneskolen har faktisk mistet håret. Ølmage har han fått også. En av mine nærmeste kompiser i ungdomsårene har blitt sprøytenarkoman, og flere av gutta jeg hang med når de var på bandøving har havnet i psykose eller fått andre problemer etter å ha fylt rullingsen med for mye grønt. En av hasjrøykerne ble ecoseksuell og går rundt i skogen og klemmer på trær. Jenta jeg møtte i 8. klasse ble gutt etter videregående. Hun som var bestevenninnen din ligger innlagt på mentalsykehus. Hun andre har to barn. Hun tredje har fått seg en transseksuell kjæreste, selv om hun alltid har fremstått som hetroseksuell. Hun som mobbet alle som var usikre på legningen sin har plutselig klipt seg kort og blitt lesbisk. Jenta som mobbet alle som var overvektige har blitt overvektig selv. Karma er morsom. De hadde rett.

GET FIT OR DIE TRYING

At man kan trene på seg en fysisk skade er noe alle vet, men at man bokstavelig talt kan gå på veggen etter et par mil på mølla var noe jeg ikke var klar over. Helt til jeg fant meg selv alene i dusjen i jentegarderoben, gråtende i fosterstilling på gulvet.

Jeg hadde vært medlem på et treningssenter i ett år. Et treningssenter jeg besøkte så ofte at jeg til slutt ble ansatt uten å i det hele tatt sende inn en søknad. Sentersjefen så motivasjonen min og at jeg alltid hadde et smil på lur, og et par uker senere var jeg ansatt i det store og voksende konseptet, Fresh Fitness. Jeg var så stolt, for etter å ha gått et halvt år arbeidsledig etter journalistikkstudiene ble avsluttet våren 2013 var jeg endelig tilbake i jobb – en jobb jeg trivdes godt i. En jobb som motiverte meg til å trene enda mer, og som tvang meg inn i lokalene de dagene dørstokkmila ble for vanskelig å tråkke over på egenhånd.

På Fresh Fitness hadde vi et system hvor man kunne se hvor mange økter man logget iløpet av et år, altså hvor mange ganger man gikk inn dørene og la igjen noen svettedråper på apparatene. Dette systemet gjorde meg besatt, og tallet på slutten av listen skulle vært så høyt som overhodet mulig når året nærmet seg slutt. Iløpet av 365 dager hadde jeg vært innenfor senterets vegger godt over 300 ganger, gjerne to ganger om dagen, både før og etter jobb. Jeg la igjen over 15 timer i uken på mølla og i frivektavdelingen, og kjøpte proteinpulver, energidrikker, koffeinpiller og treningstøy for flere tusen kroner. Jeg logget alle øktene på Instagram og blogg, og ble raskt sponset av både Under Armour og 2XU. Men jeg ble aldri fornøyd.

Hvis vi skrur klokka tilbake ser vi en høy og slank jente som passet inn i alle klær. En jente som fikk modelloppdrag av Moods of Norway gjennom en streetcasting, og som en gang i tiden endte opp med å få juling av et par albanere som mente hun var for tynn. (Jepp, jeg fikk faktisk en heftig neve i trynet, og en svær stein i hodet!). I ukene rundt 21-års dagen min endret alt seg, og jeg gikk opp 25 kilo på få uker. Det har senere vist seg å være en hormonell feil, men det visste ikke unge og usikre Benedicte da hun klatret opp på mølla for første gang.

Jeg følte meg ikke hjemme i min egen kropp, og når jeg så på meg selv i speilet i garderoben var det som om en annen, ukjent jente kikket tilbake på meg. Hvor kom disse lårene fra? Hvem eier disse overarmene? Jeg har jo aldri hatt store pupper.. Hvorfor ser ansiktet mitt så rundt og ukonturert ut? Det så ut som noen hadde kneppet opp pysjen min og fylt meg full av helium mens jeg sov!

Året 2015: iløpet av to år hadde jeg vært innenfor de ulike Fresh Fitness lokalene over 700 ganger. Jeg hadde tømt over ti bokser med koffeinpiller, chili, fatburner og andre typer forbrenningspiller. Jeg hadde over 20 bøtter med proteinpulver, proteinpannekaker, vektnedgangspulver, preworkout i skapet på badet, og psyken hadde nådd bunnen – på baderomsgulvet. Jeg lå på gulvet og gråt, for jeg hadde ikke gått ned ett eneste gram. 700 treningsøkter, og ingen endring på utsiden.

Den siste økta jeg noensinne logget på et treningssenter var i 2015, på Fresh Fitness Åssiden. Jeg lå i fosterstilling i dusjen og gråt i garderoben. Heldigvis alene. Jeg gråt etter å ha satt nye rekorder. Jeg gråt når jeg burde vært glad. Jeg hadde tatt 62,5 kilo i benk, 75 kilo i knebøy, løpt 12 kilometer i full oppoverbakke, og makset beinpress-maskinen som stoppet på 190 kilo. Jeg hadde trent på meg en kronisk beinhinnebetennelse som skulle ødelegge alle de solfylte dagene i slalåmbakken, og ødelagt treningslysten min to år frem i tid.

GET FIT OR DIE TRYING - OH, THE IRONY

I 2015 ble jeg kvalm av tanken på å begynne å trene i et studio. I dag har jeg meldt meg inn i Fresh Fitness igjen. Kontraster, ikke sant? Så får vi se hvordan det går. Psyken og motivasjonen er det ikke noe problem med, men om beina og hormonene er med på leken får tiden vise.

SUGARDATING

I januar skrev jeg en spalte om sugarbabes. De jentene mange ser opp til på Instagram. Jenter som ofte kommer kjørende i dyre biler, har hundre roser i hendene, er operert fra topp til tå, bor på de dyreste hotellene og som mest sannsylig har en eldre mann som betaler for fornøyelsene da de selv ikke er ferdig utdannet. Jenter som ønsker seg fine ting, og som gjerne bytter en date eller en avtale om å være «armcandy» på et event for en ny YSL-veske eller en semesteravgift på skolen. For det er slik det fungerer, og det er mer utbredt enn du kanskje tror. Sugardating har kommet til Norge, og det har kommet for å bli. Sugardaters.no er en av de største nettsidene for denne typen dating, og disse har jeg tatt en prat med.


«Husk at det kan ta tid å finne drømmepartneren, så du bør ha det gøy mens du leter etter den helt riktige».


Det er dette Sugardaters.no lokker med. Og etter en rask prat med en venninne i dag, innser jeg jo at de har rett, og vi ble begge enige om at det kanskje ikke er så dumt som det først høres ut som likevel. Det er kjipt å ha 300 000 i studielån, det vet vi alt om, og det som ofte byttes med selskap er nettopp dette, studieavgiften. Hvem vil vel ikke ha litt ekstra støtte under de harde semestrene på høgskolen, eller en sommerferie fylt med champagne, fine dates på Aker Brygge og kanskje en båttur til Hovedøya istedenfor en sommerjobb på Kiwi?

Salg av sex, sexrelaterte bilder og eskortetjenester er ikke tillatt gjennom datingtjenesten, så allerede her vant sugardating over fordommene jeg besatt. Sugardating beskrives som en moderne versjon av gammeldags dating. Her er det mannen som oftest varter opp og tar vare på den yngre kvinnen, og innfrir hennes materielle ønsker i bytte mot hennes selskap, og i noen tilfeller, kjærlighet. For ja, folk har faktisk funnet den store kjærligheten her også!

Vel, jeg skal innrømme at det ikke faller meg helt naturlig, men så er jo alt forskjellig fra person til person også. Selv faller jeg ikke for eldre menn. Ikke trives jeg i deres selskap heller, om det ikke er familierelatert, selvfølgelig. Jeg liker heller ikke menn som varter meg opp for mye. Jeg liker å bli tatt vare på, det er ikke det, men jeg liker følelsen av å klare meg selv og å være selvstendig mye mer. Jeg tror sjansen for at jeg skulle vært en sugarmama i 40-årene er større enn at jeg skulle datet en sugardaddy nå. Men hva vet jeg vel før jeg har prøvd..

SLIK FUNGERER SUGARDATING:

Du registrerer deg på lik linje som du gjør på Tinder, Happn, Match og Sukker. Laster opp et bilde, deler den informasjonen du ønsker å dele og fyller ut hva du søker etter. Er du en sugarbabe på jakt etter en sugardaddy, eller kanskje motsatt? Eller kanskje du er en økonomisk sterk sugarmama på jakt etter en yngre, mer muskuløs date? Her finner du det du leter etter gjennom et par museklikk, og du bestemmer selv hvem du vil møte, hvor lenge du vil møte de, og når du ønsker å avslutte sugardatingen. Det er ingen regler annet enn forbud om salg av sex, sexrelaterte bilder og eskortetjenester, og du må gjerne date 2-3 samtidig. Hva dere velger å bli enige om i deres «forhold» er opp til dere, men alt foregår under trygge rammer, i et system som kontrolleres manuelt med all nødvendig informasjon om alle medlemmer.

Jeg er tross alt eventyrlysten og nysgjerrig, så jeg har konkludert med at dette er noe jeg kanskje kunne prøvd for en liten periode bare for å krysse det av på «bucketlisten», på lik linje som Tinder, speed-dating og andre ukontroversielle datingtyper. Men en ting er sikkert – ingen sugardaddy i verden hadde kommet ned i disse trusene. Og hadde jeg funnet ut at en av sugardaddyene var gift mens vi datet? Well, say hello to Ms. Blabbermouth.

HAR DU ERFARING MED SUGARDATING? HUSK AT DU KAN VÆRE ANONYM I KOMMENTARFELTET!