Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

«DET ER IKKE PLASS TIL DEG I BRANSJEN!»

KUPPET ENEBOLIG OG FLYTTET INN PÅ EN UKE

VIXEN INFLUENCER AWARDS

GLAM MAKE-UP PÅ 20 MINUTTER

MY GLAMSQUAD

VIDEOBLOGG: EN MÅNED I AMERIKA!

BACKPACKING PÅ BUDSJETT

NEW YORK FASHION WEEK

Å VÆRE DELTAKER I REALITY-TV

MÅ ALT VÆRE SÅ JÆVLA #ONFLEEK?

Arkiv for kategorien 'TOP MODEL'

PLUTSELIG ER VI ALLE BESTEVENNER

I DIDN’T INVITE YOU TO MY BBQ, SO WHY YA’LL UP IN MY GRILL?

Alle som er med i realityprogram må møte hos psykolog. Ikke bare for å godkjenne deg som deltaker, men også for å forberede deg på hva som kommer i tiden etter innspillingen – og spesielt da showet går på lufta. En av tingene han sa, som andre jeg kjenner som har vært med i reality-tv også sier, er at man fort oppdager hvem de falske menneskene rundt seg er. Og etter at jeg slapp nyheten har det kokt over i innboksene i alle sosiale medier og på telefonen. Folk jeg så vidt kjenner spør meg hvilket program det er, selv om de godt vet at jeg ikke kan svare. Alle vil komme på besøk. Alle vil invitere meg på fest og komme i bursdagen min. Alle vil sende meg en melding for å si at de har tenkt på meg, savnet meg og at de er glad i meg. Folk jeg ikke har hatt kontakt med på lenge, og noen jeg ikke engang kjenner. Noen jeg kun har møtt på fylla og som jeg ikke kjenner igjen. Alt på grunn av at jeg er med i et tv-program. Et program jeg ikke har avslørt hva handler om engang.

P6120446

Er det så forbanna kult å være på TV egentlig? For helt ærlig – hvem som helst kan jo søke seg inn for å være med i reality, enten det er Paradise Hotel, Farmen, Robinson eller whatever. Under innspillingen på destinasjonen vi var på kom folk bort å ville ta selfies med oss, bare fordi de vet at vi en gang kommer på tv-skjermen. De aner ikke i hvilket land, på hvilken kanal, eller hvem vi egentlig er. Men jeg blir snart kjendis. Tror de. Det hele er så himla rart. Jeg hadde aldri trodd at alt skulle bli lagt så godt merke til, eller at alt skulle være så åpenbart. Jeg har plutselig flere hundre «bestevenner» som har savnet meg og tenkt på meg og som er glad i meg, men hvorfor hørte aldri noe fra disse «bestevennene» tidligere? Altså.. hvem faen er du egentlig?

WHEN REALITY SLAPS YOU IN THE FACE

Det er sant som de sier. Å spille inn «reality» er ikke veldig real. Det å komme hjem fra dette lange eventyret var mer slitsomt enn jeg noensinne kunne forestilt meg, for det er nå realiteten slår meg i trynet. Jeg har i flere uker både gått og snakket i søvne og tror fortsatt at jeg er omringet av kameraer og mennesker på synk og i regi etter at jeg kom hjem. Jeg kommer meg bare rett og slett ikke til hektene igjen, og det ser ut til å ta lenger tid enn jeg trodde å komme tilbake til gamle rutiner etter syv uker i paradis med oppvartning, sol, basseng, catering og underholdning. Jeg husker ikke hvordan wordpress-systemet på bloggen fungerer. Jeg skjønner ikke den nye Instagram-oppdateringen. På jobb er alt kaos, for vi har selvfølgelig fått masse nye systemer i månedene jeg har vært borte. Altså.. Jeg husket omtrent ikke hvor de ulike bokstavene på tastaturet på telefonen var. Og jeg som var en racer på blogg og sosiale medier?

P6300330

Jeans fra Gina tricot // Body fra HM

Bare det å kjøre bil, handle mat, planlegge ukedagene, få tid til alle som har savnet meg i tillegg til å holde huset rent og underholde hunder med tur og kjærlighet er en utfordring i seg selv. Altså helt vanlige, hverdagslige ting som jeg har drevet med i årevis. Hvorfor er det plutselig så hardt? Burde det ikke vært enklere etter en såpass lang «ferie»? Hodet er helt mindfucked. Jeg lever i en boble ingen andre enn de andre i showet kan sette seg inn i. Ingen hjemme forstår hvor sliten jeg faktisk er – både psykisk og fysisk. Jeg har ennå ikke laget en middag siden jeg kom hjem. Maten i kjøleskapet rekker vel omtrent å gå ut på dato før jeg i det hele tatt husker å åpne kjøleskapsdøren for å se hva som er på innsiden. Just-eat ble plutselig så lettvint – selv for en med kokkeutdanning. Vaskemaskinen jeg satt på for et par dager siden henger fortsatt på snora. Kofferten står fortsatt i gangen. Jeg bare orker ikke.

Og det verste er vel at alle krever en liten bit av Benedicte i dagene som kommer. For jeg forstår jo at folk har savnet meg og lurer på hvordan jeg har hatt det. (Selvom jeg ikke har lov til å fortelle en dritt..) Jeg har jo selvfølgelig savnet alle sammen like mye – om ikke mer, men folk ser ikke ut til å forstå at jeg også har levd med mennesker og kameraer over meg 24/7 i såpass mange uker at det siste jeg egentlig vil er å se andre mennesker. Telefonen har hundre tapte anrop, messenger er full av meldinger og jeg orker ikke åpne snaps i fare for at det følger et spørsmål som krever et svar. Og folk er skuffet fordi de ikke forstår. Alle vil ha besøk. Alle vil ha en telefonsamtale. Alle vil ha svar. Og svar kommer. Når jeg er litt mindre sliten.