Dokumentaren «Leaving Neverland» har tatt helt fullstendig av på verdensbasis, og jeg kan på mange måter forstå hvorfor. Michael Jackson var ikke bare en popstjerne, men et fenomen, og alt han har gjort og sagt vil for evig stå skrevet i historiebøkene. Det innebærer også de mange anklagene og rettsakene han gikk igjennom før han døde i 2009.

Jeg elsker dokumentarer og true-crime, og syns det er den beste måten å tilbringe tid foran TVen på, men for at det skal være en dokumentar og ikke en amatørmessig videoblogg føler jeg et behov for å se flere sider av saken. Allerede her feiler «Leaving Neverland» da de kun belyser en side, og det er siden til to voksne menn som anklager en død og forsvarsløs mann for noe han allerede har blitt frikjent for.

Det Michael Jackson gjorde eller ikke gjorde på 90 og 2000-tallet burde ikke ha noe å si for dagens samfunn. Ja, dokumentaren kunne ha ført til debatt og lærdom, men det er dessverre ikke det som skjer i dette tilfellet. At NRK boikotter musikken hans hjelper ikke barna som eventuelt ble utsatt for overgrep. Å hate Michael Jackson lærer ikke barn og foreldre om grensesetting og ansvar. At norske influencere fjerner MJ-tatoveringen sin bidrar ikke til økt kunnskap og åpenhet rundt temaet. Så hva er det vi egentlig driver med her?

Har vi ikke nok av tragiske og ferske hendelser i vårt eget land og lokalsamfunn til at vi heller kan ta tak her og lære om hva som skjer her, enn at vi er nødt til å henvise til hendelser som kanskje foregikk i Neverland i USA for 10-20 år siden? Det eneste denne dokumentaren klarer å bidra med er økt trakassering av en uskyldig familie som allerede har fått gjennomgå nok – for uansett hva Michael Jackson har gjort, så er det ikke familien hans som bør straffes.

Kan vi ikke heller fokusere på de mange legene, sykepleierne, lærerne, politikerne og prestene barna våre faktisk møter ute i samfunnet – som støtt og stadig blir fersket og dømt for seksuelle overgrep mot barn? Hadde organisasjonen Barnas Trygghet fått like mye oppmerksomhet som denne dokumentaren så hadde vi kanskje klart å ta knekken på hele miljøet, men den gang ei. Vi sitter fast i gamledager.

Noen blir sikkert sjokkerte over at dette er min mening om saken etter å ha opplevd et overgrepsforsøk i fjor, men nå er det også slik at man faktisk er uskyldig til det motsatte er bevist – det gjelder også i min egen sak. Mer om denne saken i morgendagens episode av Skamløspodden!